SIN EGEN HERRE: Friheten til å sette sammen livet sitt på egen hånd er det beste ved å være ­ateist, sier blogger, forfatter og spaltist Bjørn Stærk.

Stærk i troen - men ikke på Gud

Som 16-årig nettnerd tapte Bjørn Stærk kristentroen bøyd over tastaturet på sin datamaskin. Men 37-åringen er fortsatt svært opptatt av Jesus.

Ungdomsmiljøet i Frikirka ble fjernere og fjernere mens den introverte pastorsønnen satt frivillig time etter time på gutterommet i lange diskusjoner om Guds eksistens.

Han forsøkte i det lengste å forsvare barnetroen i møte med troskritikere på et digitalt diskusjonsforum. Rustet med rasjonalitetens finslipte våpen så han oppvekstens dogmer smuldre opp til noe det ikke var mulig for ham å bygge et livssyn på. Han ble ateist.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Skriver om Jesus

Det er 21 år siden Bjørn Stærks skjellsettende opplevelse. Bloggeren, samfunnsdebattanten og forfatteren er akkurat ute med sin tredje bok. Tidligere har det handlet om ytringsfrihet og innvandring. Nå gjelder det Jesus.

I boka Å sette verden brann. En ateist skriver om Jesus spør han hvor godt vi egentlig kjenner Jesus-fortellingene. «Og hva kan vi lære av dem?» er blant spørsmålene fra Stærks penn.

Til å være vantro i bibelsk forstand, skriver han forbløffende mye om tro, blant annet som fast spaltist i Aftenposten.

Vaskeseddelen på Stærks ferske bok, utgitt på Humanist Forlag, forteller at han skriver om Jesus «for at vi skal forstå hva han har betydd for oss». Så kristelig dette enn måtte høres, er hans forhåpentlige publikum ikke overveiende kristent. Likevel befatter Stærk seg med «de kristne ideene om synd, tro, ydmykhet, veldedighet og seksualmoral» og spør om disses relevans for moderne mennesker uten kristen tro.

Han hevder at mange ikke vet hva evangeliene handler om, og tror at Jesus var en mild moralfilosof og en mann som helbreder og oppfordrer til nestekjærlighet.

«...evangeliene er blant de mest eksplosive bøkene i historien. De forteller om en radikal refser og predikant, som ønsket å revolusjonere verden».

«Bjørn Stærk presenterer oss for en nåtidig Jesus, som er ganske annerledes enn vi forestiller oss. Og ikke bare fordi hun heter Mona», som det står.

Diskusjonsforum

Det begynner å bli lenge siden gutterommets tussmørke nå, selv om Bjørn Stærk fortsatt er like dataorientert. Han tjener til sitt daglige brød som programmerer. Han husker godt prosessene som ble igangsatt i ham på chattelinjen BBS, en elektronisk kanal for diskusjoner litt før de fleste ble oppslukt av internettets ulike sider.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Jeg var rundt 16 år da jeg hang sammen med en del andre på dette forumet. Vi diskuterte politikk, filosofi og religion og mye annet det var gøy å snakke om.

Tenåringen fra Halden møtte ukjente synspunkter som han syntes det var gøy å bryne seg på.

– Vi likte å komme til bunns i ting. Det var veldig givende, og det var seriøst. Stort sett var det andre tenåringer, og vi krangla om alt mulig. Vi skjelte hverandre aldri ut, men folk måtte begrunne synspunktene sine. Jeg kom opp i en diskusjon med en ateist, og jeg prøvde med rasjonelle argumenter for kristendommen – helt til alt raste sammen. Jeg klarte ikke å bygge et rasjonelt byggverk som førte meg fram til Gud. Vi kan ikke med vitenskapens redskaper og rene rasjonelle argumenter, underbygge deler av troen på Gud.

Slik konkluderte han da, og det samme gjør han nå, selv om han ikke vil påstå at det er umulig at Gud finnes.

– Men man trenger et innslag av tro der. Det var det jeg innså som 16-åring at jeg manglet, og heller ikke ønsket. Jeg er en person som liker å tenke rasjonelt på den typen spørsmål, og jeg var kanskje litt overmodig da jeg forsvarte troen. Jeg tok det litt for gitt at alt jeg vokste opp med var veldig fornuftig og åpenbart sant. Jeg baserte meg på at dette var noe som fungerte. Da jeg innså at det ikke gjorde det, brøt det sammen.

Hans intellektuelle tvil innebar at Gud måtte ut over sidelinjen.

– Jeg kunne ikke finne noen plass for Gud i min forståelse av verden. Jeg visste ikke hvor jeg skulle dytte ham inn. Jeg trengte og trenger ikke Gud for å forklare noe. Det er ikke noe sted i fysikken hvor vi får plass til Gud. Gud kommer utenfra, som et unødvendig og valgfritt påheng.

Stærk innser at man ikke kan bevise at noe ikke finnes, men mener det heller ikke finnes noen grunn til å anta at det finnes et høyerestående guddommelig ­vesen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Ikke dramatisk

Han er sønn av Randi og Dagfinn Stærk. Faren var i mange år pastor i Den Evangelisk Lutherske Frikirke.

– Ble spørsmålene dine tatt på alvor av foreldrene dine?

– Vi snakket ikke mye om det i starten, for jeg trengte å finne ut av hva jeg selv mente. Men etter hvert snakket vi mer om det. Jeg hadde ikke noe dramatisk oppgjør med troen, men det var jo litt trist, medgir Stærk, som sier det ikke ble opphetet. Alt gikk fredelig for seg.

– Foreldrene mine vet bedre enn at du kan krangle noen fram til Gud. Man kan være skuffet, men man kan ikke kommandere, krangle eller bruke skjellsord. De er ikke den typen mennesker. Det er heller ikke sånn folk finner en tro. Det skjer ikke gjennom debatter, men kanskje gjennom ­samtaler.

Selv opplevde han å bli tatt på alvor hjemme.

– De tok det fint og respekterte meg. Det var et veiskille, men de behandlet det bra.

– Det kom ikke til noe brudd, og det har det ikke gjort senere heller. Vi har fint klart å leve sammen, og vi er fortsatt glad i hverandre, på tross av ulik tro.

Ikke helt hjemme

– Hvordan var ungdomsmiljøet i menigheten hjemme i Halden? Ble det snakket om tvil der?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Jeg vet ikke. Jeg prøvde det aldri ut. Da jeg ble engasjert i chatteforumet, var jeg allerede i ferd med å miste kontakten med menigheten. Jeg følte meg ikke helt hjemme der lenger. Jeg følte meg sterkere som diskusjonsdeltaker enn i det kristne miljøet.

– Var du en nettnerd?

– Ja. Jeg satt mye ved datamaskinen, og på det tidspunktet hadde jeg ikke en så god forbindelse med andre mennesker at det var naturlig å snakke om dette. Jeg bar ikke på en langvarig tvil, selv om jeg lenge forsøkte å forsvare troen rasjonelt. Jeg fikk en rask erkjennelse og kom til et punkt hvor alt raste sammen. Det var befriende å slippe å holde det byggverket oppe. Jeg hadde stadig dårligere argumenter. Da forsvant troen.

Lite diskusjon

– Hva bør foreldre tenke på i en tro- og tvilsamtale med tenåringen?

– Foreldrene mine var vant til at jeg hadde mye meninger og gikk min egen vei, at jeg kunne være litt sta og sånn. Dette var noe jeg måtte finne ut av selv. De tenkte nok at de heller fikk be og at det var mer verdifullt enn å diskutere.

Det ble noen diskusjoner iblant, men ikke mange, selv om både far og sønn finner det interessant å snakke om kristen teologi.

– Skulle noen ha banket på døra og spurt hva du drev med der inne?

– Jeg var ikke interessert i at de skulle blande seg inn i det, og jeg ville nok opplevd det som litt underlig.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Bjørn Stærk mener både kristne og sekulære foreldre må innse at de ikke har kontrollen lenger når de sender barna ut i den store verden, enten det skjer digitalt eller på andre måter.

– En del foreldre er nok redde for at barna skal forlate troen og vil kanskje snakke minst mulig om tvil. Er det en god strategi?

– Aktive kirkegjengere er en minoritet som er omgitt av mennesker som mener helt andre ting enn dem. Barn fra kristne familier kommer til å møte mennesker med helt andre idéer og religioner enn deres egen, eller folk som er helt uten religion. Denne utfordringen må foreldre ta seriøst og finne ut av hvordan de skal løse. Jeg vet ikke om fortielse da er en god strategi. Men alle barn er ikke slik jeg var, noen tenker ikke så rasjonelt.

Stærk påpeker at tro i stor grad er et sosialt fenomen. Man havner der omgivelsene er i slike viktige spørsmål.

– Folk som konverterer, gjør det ofte på grunn av sosiale relasjoner. Det er noen de kjenner, som har gått før dem. Det stemte også for meg. Jeg trodde fordi jeg var vokst opp med tro, men da jeg mistet litt av kontakten med ungdomsmiljøet i menigheten og møtte folk via datamaskinen i stedet, skjedde det noe. De sosiale relasjonene betydde nok mye for meg, ikke bare hva jeg faktisk tenkte intellektuelt om Gud og troen.

– Er kristne gode på å snakke om tvil?

– Jeg vet ikke så mye om det. Men jeg tror at tvil er en naturlig del av det kristne livet. Jeg har selv et naturlig forhold til det og har gjennomtenkt om jeg skal beholde eller forkaste troen. Tvilen følger av den lutherske måten å tro på. Luthersk kristendom handler mye om kunnskap og meninger. Da følger tvilen med som en naturlig skyggeside, mener Stærk.

Kristne har tapt

Han sier at de konservative numerisk har tapt kampen om Norge som kultur.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Kristne er blitt en subkultur. Det betyr at vi må legge konflikten bak oss og se hva vi kan lære av bakgrunnen vi har som nasjon. Kan vi hente noe ut og bygge videre på det? Da må vi minne folk på denne arven og få fram noen av ordene vi trenger for å snakke om de tingene som er i oss som kultur. Vi tenker fortsatt på verden som god og ond, i lys av hva som er synd og ikke. Men vi har glemt mange av de kristne språklige verktøyene for å kunne snakke om synd. Måten vi snakker om godt og ondt på, preger oss fortsatt sterkt. Det preger til og med erkeateisten Arnulf Øverland når han skriver at vi ikke må tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv. Vi glemmer mye av dette.

Stærk mener kristendommen er som et fjell som har vært der lenge, men som vi har glemt ordet for. Selv om vi vet at det er der, klarer vi ikke å snakke om det.

– Det er dette jeg vil endre ved å skrive om det, sier han.

Om det å skrive, sier Stærk:

– Jeg har ikke noe valg. Hvis jeg slutter å skrive, dukker ordene bare opp i hodet mitt. Jeg må bli kvitt dem på en måte.

Om å skrive om Jesus, sier han:

– Jeg har villet sette ord på og snakke om de interessante sidene ved kristendommen for dem som ikke tror og dem som fremdeles tror. Jeg går tilbake til en tradisjon som var veldig sterk for ikke så lenge siden. Det er veldig interessant. Her er det mye jeg er veldig imot, men likevel ønsker å forstå, og det er lærerikt. Vi kan ikke forstå oss selv som kultur uten å forstå den rollen kristendommen har spilt.

Bjørn Stærk har et kapittel i boka om seksualitet. Han er kritisk til det kristne synet på dette.

– Men det går over fra å være et rent teologisk spørsmål til å bli noe som sekulære intellektuelle også kan ha et syn på. Vi kan ikke ha et sjåvinistisk ateistisk syn på det. Ideene om seksualitet fra 1800-tallet var helt spinnville også blant ateister. Selv om homofili er synd blant kristne, er vi alle syndere, så der er det gråtoner. Det var det ikke blant 1800-tallets sekulære tenkere. For dem var homofili en sykdom, og sykdommer skal man helbrede eller helst utrydde. Sekulære mennesker er iblant fanatikere på sin måte. Det er en type fanatisme som kan komme når du oppdager at Gud ikke sitter på tronen, men setter mennesker der i stedet. Da får du noe som lett blir langt verre. Det er tryggere at en Gud som ikke finnes, sitter der enn at et menneske gjør det.

Brann

– Å sette verden i brann, heter ­boka. Hva slags brann er det?

– Det er den brannen som endrer verden, den som starter med Jesus. Dette skjer om igjen i form av nye religiøse bevegelser. Det kommer en profet med fyrstikker som sier at verden er ond, og nå skal vi gjøre noe med den. Det endrer verden og setter den i brann – når det bare er nok tørr ved på bakken.

– Er du på et misjonstokt?

– Ikke så mye i denne boka her. Men det er en fordel å ikke være kristen når du skal fortelle hva evangeliene handler om. Jeg slipper å markere et skille mellom de ekte og falske kristne. Jeg kan lettere sette pris på mangfoldet og se forskjeller og likheter mellom de ulike trosretningene. Dette er det spennende å skrive om.

– Bør man misjonere med sin ateisme?

– Jeg føler ikke at det er viktig, men jeg vil gjerne forsvare den når jeg blir spurt. Jeg gjorde det nylig på Misjonssambandets ungdomsstevne. Der angrep jeg kristendommen fordi jeg ble invitert dit, og jeg forklarte hvorfor jeg tror de kristne tar feil og jeg har rett. Men det er ikke viktig å spre mitt syn. Det er viktigere å finne ut hvordan vi oppfører oss godt overfor andre mennesker. Den misjonerende ateismen har for mye av det lutherske i seg, der du kjemper for den riktige forståelsen av Gud. Mange ateister gjør det samme. Men det er viktigere hva du gjør enn hva du sier at du tror på.

– Hva er det beste med å være ateist?

– Det er friheten til å sette sammen livet sitt på egen hånd. Kristendommen er en pakke­løsning. Du får en tro og blir en del av et sosialt nettverk. Du får aktiviteter å delta i flere kvelder i uka og flere venner. Det er en stor pakke, med fordeler og svakheter. Men er du homofil i et konservativt kristent miljø, må du si ja eller nei til hele pakka. Én detalj kan ende med å skape en stor konflikt. Du kan miste alt. Med ateismen kan du i stedet plukke ting herfra og derfra. Det kan du ikke med kristendommen. Jeg kan ta levemåten min fra ett sted, musikken min fra et annet og vennene mine fra et tredje sted, uten å få noe med på kjøpet. Det du ikke får, er svaret på om det er noen mening med livet eller hva som er riktig og galt å gjøre.

– Og hva er det verste?

– Det er noe av det samme. Ikke bare må du tenke selv, men du er tvunget til å komponere livet ditt på egen hånd.

Kristentroens posisjon i samfunnet er svekket, men Stærk synes det er helt greit at kristendommen overlever.

– Det ville være noe arrogant å stille seg til doms over en religion som har eksistert i 2000 år. Hvor stor tror du at du er hvis du mener du kan fjerne noe så grunnleggende fra et samfunn? spør Bjørn Stærk som blant Bibelens bøker trekker fram særlig én som han liker godt, Jobs bok. Der blir Job irettesatt av Gud når han tror han kan forstå alt som skjer. Job bøyer seg for Guds irettesettelse, og det er en holdning Stærk finner fascinerende – uten at gudstroen vekkes til live i ham av den grunn.

Les også:

Les også
Når tvilen kommer
Les også
– Kristne foreldre må ta barnas tvil på alvor