– Hæ, støtter du ikke selvmordsbombere?
Den palestinske flyktningleiren Shatila har avlet frem en generasjon av rasende ungdommer, men ikke alle er interesserte i å gå i foreldrenes blodige fotspor.
– Det palestinske folk er gode folk, vi er fratatt våre menneskerettigheter her i leirene. Alt de unge sitter igjen med er hatt og bitterhet og et umettelig behov for hevn, sier den 25 år gamle sykepleieren Nohad Mahsen.
Trange kår
Dagen møter en gjeng ungdommer i flyktningleiren Shatila i hjertet av Beirut. En underlig eim av det som må være svette og urin blander seg med duften av grillet kjøtt. Menn med møkkete står rett opp og ned og stirrer tomt ut i luften. Kvinner i svarte kjortler eller glorete hijab og sterk sminke bærer tunge handleposer.
Dette er stedet hvor sola aldri skinner på grunn av et tak av ledninger over de åletrange gatene, der storfamilier bygger i høyden for å romme 17000 mennesker på den halve kvadratkilometeren flyktningene har til rådighet.
FAKTAOM Shatila-leiren:
Etablert i 1949 av Røde Kors. Består i dag av over 17000 mennesker, hvorav 8500 er registrerte palestinske flyktninger. Leiren ble totalødelagt i løpet av den israelske invasjonen i Libanon i 1982 og ble ofte angrepet i løpet av den libanesiske borgerkrigen, som resulterte i ødeleggelse av eiendommer og fordrivelse av flyktninger. Har store utfordringer i forbindelse med helsemijlø, samt fuktige og overbefolkede hus/tilfluktsrom.
– Vi hører alt naboene sier og gjør. Fuktig inneklima forårsaker astma hos barn. Arbeidsløshet og vissheten om at vi må gifte oss og oppdra barna til å leve under de samme omstendighetene som oss gjør ungdommer her deprimerte og sinte, klager Mahsen.
Hun sier hun heller vil være enslig resten av livet enn å gifte seg med en palestiner fra leiren. Maryam Abou Eid (18) protesterer:
– Alle er så negative her. Det er sant at vi har en vanskelig historie og at det ikke finnes privatliv her, men i det minste bor vi sammen. Foreldrene mine oppmuntrer meg og sier alt skal bli bedre når jeg blir voksen, smiler den håpefulle videregåendeeleven.
Uten ambisjoner
Mahsen himler med øynene over sin yngre vennine:
– Det har foreldrene sagt til barna sine helt siden vi ble deportert fra Palestina, men det blir aldri bedre for neste generajon. Tvert imot.
Abou Eid lar seg ikke knekke. Hun får stjerner i øynene når hun forteller om fremtidsplanene sine:
– Jeg skal studere på det amerikanske universitetet enten i Beirut eller Kairo. Jeg skal studere så hardt at jeg får toppkarakterer. Er jeg perfekt må de ansette meg, selv om jeg er palestiner. Når jeg har tjent nok penger skal jeg dra til Australia og ta moren min med til Venezia før hun dør.
De andre ungdommene later ikke til å høre.
De fleste tør ikke drømme.
De fleste flyktningene nekter å bli libanesiske statsborgere, og får dermed ikke arbeid utenfor flyktningleiren. Det har ført til en høyt utdannet foreldregenerasjon som livnærer seg som arbeidere eller butikkmenn.
Kvinnene som har jobb er renholdere. Dagens unge ser derfor ikke poenget med universitetsutdannelse, i følge Unrwas sosialkomité i Shatila.
Palestina i morsmelken
Jentene sier selv at gutteproblemer, utdanning og boforhold er det som opptar dem mest, men de voksne gjør sitt til at de ikke skal glemme det de mener er utgangspunktet for alle dagligdagse problemer: kampen om «Palestina».
I følge sosialarbeider i leiren, Jamila Shade, er det første ordet foreldre lærer barna sine er «Palestina» og hvor i hjemlandet man kommer fra.
I barnehagene er det palestinske flagget det første man tegner. Og på fritiden arrangerer de politiske faksjonene seminarer og aktiviteter hvor lidelseshistorien blir fortalt til barn og unge, om og om igjen. De skal utrustes til å fullføre foreldrenes frigjøringskamp.
– Hva gjør dette med synet deres på israelere?
Nohad Mahsen skynder seg å svare:
– Jøder flest er vanlige folk, som ikke har noe å gjøre med våre problemer, de kunne vært våre venner. Problemet er sionister.
– Det er en veldig stor forskjell på jøder og sionister. Noen sier jeg ikke er palestiner fordi jeg er imot selvmordsbombing, men når jeg vet om alle uskyldige livene som går tapt kan jeg ikke forsvare det.
Alle snakker i munnen på hverandre. Til slutt får Alia Hasj (20) ordet:
– Martyrene gjorde dette for folket sitt, de hadde ingen valg. Sviktet av Israel, sviktet av sine egne politiske ledere, sviktet av våre arabiske brødre og det internasjonale samfunn, argumenterer hun.
Kritiserer sine egne
Temperaturen har steget betydelig innen Rabiye Tayieh (25) lykkes i å overdøve de andre:
– Det er ikke bare Netanyahu som er ekstremist, men alle jødene som kom til Palestina. Vi har mange dokumentarer og bilder som viser hvordan jødene behandler det palestinske folket. Det jødiske folk er farlige for oss, poengterer fotballtreneren som vil bli Palestinas president.
– Jeg respekterer alle som er for selvmordsaksjoner, jeg er ikke imot dem, jeg bare er imot å drepe sivile, svarer Mahsen med skjelvende stemme.
Hun reiser seg og kommer med en siste bemerkning før hun forlater rommet:
– Hvordan vet vi at en palestinsk president som synes det er greit å drepe uskyldige som er uenige med ham, i den jødiske staten, ikke også vil gjøre det med palestinere som motsier ham?
Tayieh begynner å forklare seg. Omsider lykkes det også Abou Eid å få ordet. Med sitt beroligende smil sier hun til Dagens utsendte:
– Ikke vær redd. Vi er ikke alltid sånn. Mange er egentlig snille. Jeg tror forandringen kommer når ingen krangler og klager lenger.
(Dagen)
Trange kår
Dagen møter en gjeng ungdommer i flyktningleiren Shatila i hjertet av Beirut. En underlig eim av det som må være svette og urin blander seg med duften av grillet kjøtt. Menn med møkkete står rett opp og ned og stirrer tomt ut i luften. Kvinner i svarte kjortler eller glorete hijab og sterk sminke bærer tunge handleposer.
Dette er stedet hvor sola aldri skinner på grunn av et tak av ledninger over de åletrange gatene, der storfamilier bygger i høyden for å romme 17000 mennesker på den halve kvadratkilometeren flyktningene har til rådighet.
FAKTAOM Shatila-leiren:
Etablert i 1949 av Røde Kors. Består i dag av over 17000 mennesker, hvorav 8500 er registrerte palestinske flyktninger. Leiren ble totalødelagt i løpet av den israelske invasjonen i Libanon i 1982 og ble ofte angrepet i løpet av den libanesiske borgerkrigen, som resulterte i ødeleggelse av eiendommer og fordrivelse av flyktninger. Har store utfordringer i forbindelse med helsemijlø, samt fuktige og overbefolkede hus/tilfluktsrom.
– Vi hører alt naboene sier og gjør. Fuktig inneklima forårsaker astma hos barn. Arbeidsløshet og vissheten om at vi må gifte oss og oppdra barna til å leve under de samme omstendighetene som oss gjør ungdommer her deprimerte og sinte, klager Mahsen.
Hun sier hun heller vil være enslig resten av livet enn å gifte seg med en palestiner fra leiren. Maryam Abou Eid (18) protesterer:
– Alle er så negative her. Det er sant at vi har en vanskelig historie og at det ikke finnes privatliv her, men i det minste bor vi sammen. Foreldrene mine oppmuntrer meg og sier alt skal bli bedre når jeg blir voksen, smiler den håpefulle videregåendeeleven.
Uten ambisjoner
Mahsen himler med øynene over sin yngre vennine:
– Det har foreldrene sagt til barna sine helt siden vi ble deportert fra Palestina, men det blir aldri bedre for neste generajon. Tvert imot.
Abou Eid lar seg ikke knekke. Hun får stjerner i øynene når hun forteller om fremtidsplanene sine:
– Jeg skal studere på det amerikanske universitetet enten i Beirut eller Kairo. Jeg skal studere så hardt at jeg får toppkarakterer. Er jeg perfekt må de ansette meg, selv om jeg er palestiner. Når jeg har tjent nok penger skal jeg dra til Australia og ta moren min med til Venezia før hun dør.
De andre ungdommene later ikke til å høre.
De fleste tør ikke drømme.
De fleste flyktningene nekter å bli libanesiske statsborgere, og får dermed ikke arbeid utenfor flyktningleiren. Det har ført til en høyt utdannet foreldregenerasjon som livnærer seg som arbeidere eller butikkmenn.
Kvinnene som har jobb er renholdere. Dagens unge ser derfor ikke poenget med universitetsutdannelse, i følge Unrwas sosialkomité i Shatila.
Palestina i morsmelken
Jentene sier selv at gutteproblemer, utdanning og boforhold er det som opptar dem mest, men de voksne gjør sitt til at de ikke skal glemme det de mener er utgangspunktet for alle dagligdagse problemer: kampen om «Palestina».
I følge sosialarbeider i leiren, Jamila Shade, er det første ordet foreldre lærer barna sine er «Palestina» og hvor i hjemlandet man kommer fra.
I barnehagene er det palestinske flagget det første man tegner. Og på fritiden arrangerer de politiske faksjonene seminarer og aktiviteter hvor lidelseshistorien blir fortalt til barn og unge, om og om igjen. De skal utrustes til å fullføre foreldrenes frigjøringskamp.
– Hva gjør dette med synet deres på israelere?
Nohad Mahsen skynder seg å svare:
– Jøder flest er vanlige folk, som ikke har noe å gjøre med våre problemer, de kunne vært våre venner. Problemet er sionister.
– Det er en veldig stor forskjell på jøder og sionister. Noen sier jeg ikke er palestiner fordi jeg er imot selvmordsbombing, men når jeg vet om alle uskyldige livene som går tapt kan jeg ikke forsvare det.
Alle snakker i munnen på hverandre. Til slutt får Alia Hasj (20) ordet:
– Martyrene gjorde dette for folket sitt, de hadde ingen valg. Sviktet av Israel, sviktet av sine egne politiske ledere, sviktet av våre arabiske brødre og det internasjonale samfunn, argumenterer hun.
Kritiserer sine egne
Temperaturen har steget betydelig innen Rabiye Tayieh (25) lykkes i å overdøve de andre:
– Det er ikke bare Netanyahu som er ekstremist, men alle jødene som kom til Palestina. Vi har mange dokumentarer og bilder som viser hvordan jødene behandler det palestinske folket. Det jødiske folk er farlige for oss, poengterer fotballtreneren som vil bli Palestinas president.
– Jeg respekterer alle som er for selvmordsaksjoner, jeg er ikke imot dem, jeg bare er imot å drepe sivile, svarer Mahsen med skjelvende stemme.
Hun reiser seg og kommer med en siste bemerkning før hun forlater rommet:
– Hvordan vet vi at en palestinsk president som synes det er greit å drepe uskyldige som er uenige med ham, i den jødiske staten, ikke også vil gjøre det med palestinere som motsier ham?
Tayieh begynner å forklare seg. Omsider lykkes det også Abou Eid å få ordet. Med sitt beroligende smil sier hun til Dagens utsendte:
– Ikke vær redd. Vi er ikke alltid sånn. Mange er egentlig snille. Jeg tror forandringen kommer når ingen krangler og klager lenger.
(Dagen)