Jøder i kø til bosettingene i Judea og Samaria
Søkere står i kø for å komme inn i bosettingen Beit Horon i Samaria vest for Ramallah. Men for ikke å skape mer oppstyr i Vesten er det byggestans og ingen hus er ledige.
Høye piggtrådgjerder omgir de 400 familiene som bor i Beit Horon. Sikkerheten står i høysete, og vaktmenn patruljerer bosettingen døgnet rundt. De har nemlig opplevd at terrorister har tatt seg inn for å drepe og skape frykt. Nå er det to år siden sist det skjedde. Da ble mannen tatt før han fikk gjort noen skade.
FAKTAOM Bosettinger i Judea og Samaria: Utbygt hovedsaklig etter 1970 I dag: 370.000 israelere i mer enn 150 store og små bosettinger 200.000 i bydeler av Jerusalem utenfor «den grønne linjen» Beit Horon etablert i 1977 I dag: 400 familier Byggeforbud fordi bosettingen ligger på palestinsk område
Lærer barna å springe
– Når det skjer, stenger vi av det området der det er meldt om inntrenging. Så kaller vi inn militæret. Barna er opplært å springe til nærmeste hus for å komme i sikkerhet når alarmen går, forteller Jehudith Tajar.
Hun er sikkerhetsansvarlig og leder for førstehjelpstjenesten i bosettingen. Hun koordinerer i tillegg utrykking av ambulanser i Benjamin-området, som ligger rett nord for Jerusalem. Derfor piper det stadig i alarmen hennes mens vi snakker med henne.
Beit Horon ble etablert i 1977, og Jehudith Tajar forteller at forholdet til araberne var meget godt i starten.
Godt naboforhold
– Vi besøkte dem, de arbeidet for oss, og de kom på kaffe til oss. Slik ville vi gjerne hatt det, for vi hater ikke araberne, men vi hater terroren, sier Tajar.
Hun sier jødene ikke har fortrengt eller fjernet en eneste av de arabiske naboene sine.
– Vi har bygget på land som ikke er eid av private eller av kirken. I 10 år gikk dette greit, men så kom den første intifadaen og deretter Oslo-avtalen med selvstyremyndighetene. Nå våger ikke araberne å ha kontakt med oss for ikke å bli stemplet som overløpere. Likevel ringer de oss når det står om liv og de trenger ambulanse. Og når det hender vi kjøper land av private, kan vi ikke oppgi hvem som har solgt oss jorden, for da blir selgeren drept, sier Tajar.
Stor vekst
Da hun flyttet til Beit Horon med sin familie for 31 år siden, var det fem barn på de tre første klassetrinnene i skolen. Nå går det 60 elever bare i første klasse. Skolen er sprengt, og bosettingen har planene klare for bygging av ny skole. Men Israel gir dem ikke lov å bygge fordi det ville provosere de palestinske myndighetene. Tross alt ligger bosettingen i et område som resten av verden kaller Vestbredden.
– Israel tar land fra fattige palestinere, sies det. Vi kom ikke for å ta et land, men for å bygge i vårt eget land – det vi kaller det Judea og Samaria, sier Tajar.
Hun forteller at Beit Horon først er nevnt i Josvas bok i Bibelen, og sier de har funnet rester etter jødisk bebyggelse i området fra 3.000 år tilbake i tiden.
Rett gjennom bosettingen går også den bibelske stien som Abraham vandret fra Sikem i nord til Hebron i sør.
– Da vi kom, var åsene helt snauhogget. Det var ingen trær å se, og det var rester etter en jordansk militærpost fra Seksdagerskrigen. Vi har bygget og plantet, og i dag er det store trær overalt. Hør på den vakre fuglesangen, sier Jehudith Tajar.
Høy pris
Men er det ikke en litt for høy pris å betale å utsette seg og sine barn for muligheten av å bli drept. Dere kunne kanskje valgt andre og tryggere steder å bo i Israel?
Jehudith Tajar vakler ikke i sin tro.
– Det er en pris for det å være en jøde. Dette er vårt evige hjemland som vi aldri gir fra oss igjen. Det vil alltid være oppstyr i verden om jødenes situasjon, Israel blir alltid angrepet. Våre barn vet hvorfor vi er her, alle som én tror Gud vil dette. De melder seg frivillig til ulike tjenester. Vi er villig å gi alt for å beskytte Israels land og folk, sier Tajar.
(Dagen)
FAKTAOM Bosettinger i Judea og Samaria: Utbygt hovedsaklig etter 1970 I dag: 370.000 israelere i mer enn 150 store og små bosettinger 200.000 i bydeler av Jerusalem utenfor «den grønne linjen» Beit Horon etablert i 1977 I dag: 400 familier Byggeforbud fordi bosettingen ligger på palestinsk område
Lærer barna å springe
– Når det skjer, stenger vi av det området der det er meldt om inntrenging. Så kaller vi inn militæret. Barna er opplært å springe til nærmeste hus for å komme i sikkerhet når alarmen går, forteller Jehudith Tajar.
Hun er sikkerhetsansvarlig og leder for førstehjelpstjenesten i bosettingen. Hun koordinerer i tillegg utrykking av ambulanser i Benjamin-området, som ligger rett nord for Jerusalem. Derfor piper det stadig i alarmen hennes mens vi snakker med henne.
Beit Horon ble etablert i 1977, og Jehudith Tajar forteller at forholdet til araberne var meget godt i starten.
Godt naboforhold
– Vi besøkte dem, de arbeidet for oss, og de kom på kaffe til oss. Slik ville vi gjerne hatt det, for vi hater ikke araberne, men vi hater terroren, sier Tajar.
Hun sier jødene ikke har fortrengt eller fjernet en eneste av de arabiske naboene sine.
– Vi har bygget på land som ikke er eid av private eller av kirken. I 10 år gikk dette greit, men så kom den første intifadaen og deretter Oslo-avtalen med selvstyremyndighetene. Nå våger ikke araberne å ha kontakt med oss for ikke å bli stemplet som overløpere. Likevel ringer de oss når det står om liv og de trenger ambulanse. Og når det hender vi kjøper land av private, kan vi ikke oppgi hvem som har solgt oss jorden, for da blir selgeren drept, sier Tajar.
Stor vekst
Da hun flyttet til Beit Horon med sin familie for 31 år siden, var det fem barn på de tre første klassetrinnene i skolen. Nå går det 60 elever bare i første klasse. Skolen er sprengt, og bosettingen har planene klare for bygging av ny skole. Men Israel gir dem ikke lov å bygge fordi det ville provosere de palestinske myndighetene. Tross alt ligger bosettingen i et område som resten av verden kaller Vestbredden.
– Israel tar land fra fattige palestinere, sies det. Vi kom ikke for å ta et land, men for å bygge i vårt eget land – det vi kaller det Judea og Samaria, sier Tajar.
Hun forteller at Beit Horon først er nevnt i Josvas bok i Bibelen, og sier de har funnet rester etter jødisk bebyggelse i området fra 3.000 år tilbake i tiden.
Rett gjennom bosettingen går også den bibelske stien som Abraham vandret fra Sikem i nord til Hebron i sør.
– Da vi kom, var åsene helt snauhogget. Det var ingen trær å se, og det var rester etter en jordansk militærpost fra Seksdagerskrigen. Vi har bygget og plantet, og i dag er det store trær overalt. Hør på den vakre fuglesangen, sier Jehudith Tajar.
Høy pris
Men er det ikke en litt for høy pris å betale å utsette seg og sine barn for muligheten av å bli drept. Dere kunne kanskje valgt andre og tryggere steder å bo i Israel?
Jehudith Tajar vakler ikke i sin tro.
– Det er en pris for det å være en jøde. Dette er vårt evige hjemland som vi aldri gir fra oss igjen. Det vil alltid være oppstyr i verden om jødenes situasjon, Israel blir alltid angrepet. Våre barn vet hvorfor vi er her, alle som én tror Gud vil dette. De melder seg frivillig til ulike tjenester. Vi er villig å gi alt for å beskytte Israels land og folk, sier Tajar.
(Dagen)