Gjerstads metode

Naturen kan alle glede seg over, men det 
vakreste i skaperverket overser vi. Slik oppsummerer Margreth Olin Joralf Gjerstads menneskesyn.

De to visste gjensidig om hverandre. Gjennom medieomtale naturlig nok, men også gjennom en forbindelse et sted ute i slekten.

Olin hadde hørt historiene om trollgubben i familien. Men det er ikke dokumenterte mirakler som har vært Olins trofé i arbeidet med filmen «Mannen fra Snåsa». I stedet var hennes spørsmål hva det er som skjer når et menneske møter Joralf Gjerstad.

– Jeg har vært genuint opptatt av å dokumentere hva som skjer i Joralfs møte med mennesker. Jeg ville se om det var noe i det møtet som hadde overføringsverdi. Til en lærers møte med eleven, til foreldres møte med et barn som har det vanskelig.

Premierenerver

Mandag kunne 1100 deltakere på Tromsø Internasjonale filmfestival se Gjerstad, eller Snåsamannen som han er kjent som, møte mennesker i smerte og i vanskelige situasjoner.

Olin er blant Norges mest anerkjente dokumentarister, og hun har lagt tydelige premisser. Utvalget av mennesker er tilfeldig. Ikke på noe tidspunkt i konsultasjonen kunne noen be om å stanse kamera. Det som skjedde ble festet på film. Det ferdigklippede resultatet åpnet altså Norges største filmfestival, målt i antall billetter.

– Hvordan gikk det?

– Premiere er jo alltid noe ekstra, det var både sommerfugler og litt vondt i magen, innrømmer Olin.

Men det første møtet med filmen i en kinosal gav gode følelser. Filmen fungerte, er selvevalueringen. Hun registrerte latter. Egentlig mer latter enn hun hadde sett for seg. Det tilskriver hun i stor grad Gjerstads kjappe replikk og befriende humor.

– Så var det også spesielt å komme på scenen etterpå og se at særlig mange menn var dypt berørt. Du ser det jo på øynene, sier Olin. Kritikkene har også vært gode.

Deler makt

Etter et blandet møte med mediene trakk Joralf Gjerstad seg tilbake i 2009. Derfor var det langt fra noen selvfølge at Olin skulle få lage «Mannen fra Snåsa». Særlig siden hun krevde å få ta med seg et 20-talls mennesker til Snåsa. Mennesker Gjerstad aldri hadde møtt før, og som alle hadde sine lidelser og problemer. I tillegg måtte Olin og teamet få henge seg på ham til og fra i et år.

Etter noen innledende runder var det i grunn ett premiss Gjerstad la til grunn. Hvis Olin kunne love at menneskene som kom ble ivaretatt så skulle han gjøre det. I perioden august 2014 til sommeren 2015 pendlet Olin mellom Snåsa og Oslo, sammen med «pasientene» hun hadde fått tak i.

Så hva så hun? I følge Joralf Gjerstad er det mest utrolige han gjør at han tror på det gode. Også i mennesket. Og Olin har sett noe i Gjerstad som hun ikke har funnet når hun i forbindelse med andre filmprosjekt har fulgt folk til Nav, til ruskonsulenter eller i møte med barnevernet.

– Jeg ville dokumentere møter mellom mennesker på en annen måte enn i mine tidligere filmer. Der opplever mennesker seg ofte degradert i møte med systemet.

Hun forklarer det som at behandlere gjerne ikke «deler makt» med klienten. Det gjør Gjerstad.

– Han sier at «du er den som må komme deg på beina». Han deler makt med den han snakker med, og gir tro på at en har iboende krefter. Der har han sin styrke. Han tenker så godt om folk. Om kreftene som bor i oss.

Olin sier at det er derfor hun har laget denne filmen. For at mennesker trenger å holde fast i troen på det gode i møte med så mange onde handlinger på verdensscenen.

– Det er så lett å møte mennesker med fordommer. Vi mistror andres intensjoner i stedet for å i utgangspunktet se det beste i den andre. Her håper jeg at filmen kan ha betydning utover behandlingsrommet i Snåsa.

Ærlig

Margreth Olin sier at hun aldri kunne laget en slik film tidlig i karrieren. Hun ville vært rådvill i møte med de følsomme situasjonen som oppstår når noen bretter ut sitt innerste og gjennomgår opplevelser de ikke forstår.

Premisset var at filmen skulle få gå inn i sykdomshistorien og fremstille møtet med Gjerstad ærlig og nakent. Alle som deltok har fått se den ferdigklippede versjonen av deres del av filmen.

– Vi utleverer ikke unødig, og avtalen var at dersom det kom frem noe om en tredjepart så ville vi klippe bort dette. Men erfaringen min er at om mennesker opplever at de er med på noe som er større enn dem selv så ser de verdien av det og byr på seg selv.

Dyp respekt

Den familiære koblingen går via farmor til Olins eldste datter, som var kusine av Joralf Gjerstad. Det gjorde at Olin hadde et annet bakteppe enn mange andre i møte med påstandene om juks og fanteri som har kommet frem i mediene. Hun hadde alltid nært en dyp respekt for ektemannen og trebarnspappaen som hadde full jobb, var lokalpolitiker og som samtidig åpnet hjem og hjerte for mange mennesker. 35 ganger har han sittet ved døende mennesker.

– Jeg har spurt hva Joralf er et svar på. Hvilke behov er det som tar mennesker til Joralf?

– Hvordan opplevde du å være så nær ham over tid?

– Jeg har vel aldri opplevd å sitte meg ned med et menneske som utsondrer trygghet slik som ham. Selv om jeg var der som profesjonell dokumentarist så kunne jeg kjenne på behovet for å lene meg inntil Joralf.

Han har den effekten på mennesker. Olin forklarer det med en menneskekunnskap og en genuin nysgjerrighet. Måten han ser en på.

– Han ser hvem du er. Å bli bekreftet av Joralf er noe som gjør alle godt. Det er det han gjør. Men på en nådeløst ærlig måte. Står man fast i noe så pynter han ikke på sannheten. Det er det som er så befriende og herlig, at han har den ærligheten. Og sånn tror jeg han oppleves i filmen også.

Ingen trollmann

Møtene med Gjerstad er sterke. Overraskende sterke. Selv tror hun at mye av det som skjer på filmen kan forklares. Kanskje kan det også utføres av fagfolk, tror hun.

– Men han har ingen tittel å beskytte seg bak. Det gjør at han står mer laglig til for hugg. Selv sier han at det ikke trengs noen Snåsamann. Han avmystifiserer seg selv litt, han vil ikke være noen trollmann.

Men hun hadde ikke forventet det hun så foran kamera. Nå håper hun fagfolk innen ulike grener kan se filmen med åpent sinn og nysgjerrighet på det hun egentlig beskriver som Gjerstads metode. Hun håper på overføringsverdien. At læreren som hjelper eleven som opplever mobbing, eller foreldre med barn som har det vanskelig, kan få veiledning.

Ydmykhet

Så, er det uforklarlig? Margreth Olin konkluderer med at det hun har sett er et menneske med stor tro på iboende krefter i andre mennesker. Krefter til å løfte seg selv ut av sykdom, gjøre hverdagen sin bedre eller lære seg å leve med et problem.

– Sånn sett har jeg sett noe som oppleves vanskelig å forklare. Det skjer noe i ansiktene deres, en velvære og varme.

Gjerstads kristne tro er synlig i filmen, men det har ikke en avgjørende plass, forteller Olin.

– Men ja, han tror på Gud, og mange gjør det med ham. Jeg tror Joralf har en ydmykhet i forhold til det han kaller skaperverket. Han plasserer mennesket som det vakreste, og sier at hvis man tenker sånn om mennesket får man evnen til å elske mennesker fordi man forstår hva det er.

Alle kan se naturens skjønnhet, sier Olin. Og mange henter inspirasjon og oppbyggelse av naturopplevelser.

– Men Joralf sier at vi kan få den samme oppbyggelige kraften av å møte mennesker. Det er det jeg har laget film om. Den kjærligheten til mennesket, sier Olin og viser at heller ikke denne filmen er uten brodd inn i samfunnsdebatten:

– Godheten må bejubles, ikke bekjempes. Noen vil gjøre godhet til uvitenhet, snillisme og naivitet. Men det er ingenting som krever så mye av oss som enkeltmennesker som å sette det andre mennesket foran oss selv.

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg avDagen.