En mørk fortelling om lys

Der det skulle være trygt opplevde Tor Halstvedt som liten gutt det stikk motsatte. Mange menn opplever overgrep, men få snakker om det.

I boka «Tabu! En overgrepshistorie» skriver den erfarne forfatteren åpenhjertig om det som ikke skulle skje. I sitt eget hjem ble han først utsatt for jevnlige seksuelle overgrep fra sin egen mor, fra han var tre år. Da faren etter hvert fikk vite om hva som foregikk la han sønnen for hat og begikk selv overgrep mot ham. Dermed er Tor Halstvedt én av de mange norske menn som bærer på overgrepshistorier fra barndommen. Bufdir anslår at dette gjelder nesten én av ti norske menn.

At han i det hele tatt har overlevd de seksuelle overgrepene, volden og truslene ser han stadig med undring på.

– Jeg har vel erkjent at jeg er en ganske sterk person. Jeg er jo kristen, og det kan ha hjulpet meg, sier forfatteren om at han i dag kan skrive så åpent om den gruvekkende oppveksten.

Slik har det nemlig ikke alltid vært. Etter å ha blitt begravd i underbevisstheten har minnene dukket opp med jevne mellomrom og skapt kaos i tenåringen, den unge voksne og den modne Tor Halstvedt. Sist gang minnene tok over, så sent som i 2010, fikk han et alvorlig nervesammenbrudd.

LES:Vil ha egne ressurssenter for menn

Grovt

I dag er Tor Halstvedt en forfatter med 17 utgivelser bak seg, flere av dem på forlag som Gyldendal og Cappelen. Ikke sånn at det alltid har vært lett å slippe gjennom, men kanskje er det den tøffe oppveksten som har fått ham til å sende inn manus på manus uten å gi opp. Han har arbeidet som jernarbeider på Christiania Spigerverk og henter i dag inntektene­ sine fra en jobb i Posten.

I boken forteller Halstvedt hvordan moren hadde en egen måte å få ham til å tro at han selv var skyld i overgrepene. Skyldfølelsen hos den vesle gutten som trodde han hadde voldtatt sin mor var voldsom. Morens overgrep sluttet da han var syv år og hun ble gravid igjen.

Fortsatt begikk faren de groveste overgrep mot sønnen, som å true ham på livet med kniv og skytevåpen, eller få ham til å spise grisemøkk for at han skulle forstå hvor verdiløs han var.

Hatet bestod, men hendelsene ble fortrengt. I underbevisstheten fortsatte imidlertid minnene sitt destruktive arbeid.

Ikke trodd

De stadig tilbakevendende angstanfallene og depresjonene fikk ham til å mistenke at noe i ham ikke var slik det skulle. Først da han var 36 år kunne han for første gang begynne å fatte og forstå omfanget av det han hadde opplevd i oppveksten.

– Jeg holdt hendene foran øynene og konsentrerte meg intenst. Da dukket minnene opp etter hvert.

Han forteller om besøk hos psykolog på 80-tallet. Kvinnen var snill, men han tror ikke hun trodde et sekund av det han sa.

– På den tiden var det knapt nok anerkjent at jenter kunne være voldtatt. For gutter var det fullstendig tabu, og psykologer ville forklare det med fantasier.

LES:Skam, tabuer og skjulte synder

Sammenbruddet

På denne tiden giftet han seg. Med sin kone har han vært åpen helt fra starten, og forholdet til kona har alltid vært godt, forteller han. For de fleste må livet hans ha fortonet seg som velfungerende. Men i 2010 hentet hendelsene fra barndommen ham igjen inn. Han klappet sammen. Igjen besøkte han psykolog. Etter hvert fikk han et tre måneders opphold påModum bad.

– Da begynte jeg å gå dypere inn i det. Jeg leste mye.

Han måtte gjerne til amerikansk litteratur for å finne stoff om mishandling av gutter. Der ble den første konferansen om mannlige ofre for seksuelt misbruk holdt i 1988. Siden den gang har flere organisasjoner og konferanser dukket opp.

– I Norge er det knapt nok skrevet om, sier han.

Lille Tor

Selv nå opplever han at det er lite spesialerfaring fra behandling av menn som er utsatt for overgrep.

– Jeg sluttet hos psykolog og har begynt med egenterapi.

I den anledning snakker han ofte med Lille Tor. Det er den «mentale gutten» inne i ham som sitter fast i de traumene han har vært utsatt for. I boken gjengir han en slik dialog. Spørsmålet er hva som har plaget ham verst etter at faren mishandlet ham.

«At jeg har dårlig samvittighet», sa Lille Tor til meg.

«For hva da?» spurte jeg.

«Fordi jeg hata pappa», hviska han til svar.

På søndagsskolen hadde den vesle gutten nemlig lært at en skal elske sin far og sin mor. At man ikke skulle mishandle sine barn hadde ingen sagt til ham. Dermed følte han seg slem som hatet sin far.

Ikke konfrontert

I boken forteller han hvordan han som voksen har måttet forstå alt dette. Fra psykologen Howard Fradkin har han to viktige byggeklosser for å kunne tilgi. Den første sier at den som ble mishandlet aldri må tillate seg å tvile på det som skjedde, samme hva andre måtte mene. Det andre er å insistere på retten til å henvende seg til andre som aksepterer deg slik du er.

«Du har rett til ditt liv, ogtil å fortelle din historie» skriver han.

Han maktet aldri å konfrontere foreldrene sine ordentlig. I 1980 døde faren. I 1990 gav han ut romanen Elva som handler om overgrep. Da moren leste den sa hun «Håper ingen tror det er meg».

– Jeg frøs helt og turte ikke å følge den samtalen videre.

Han har imidlertid snakket med andre om opplevelsen før han skrev boka. Åpenhet er viktig, selv om en må velge hvem man betror seg til.

Det skjer

Noe av det viktigste for Halstvedt har vært å lære å innse at det faktisk eksisterer overgrep mot gutter. Men det har vært tilsvarende dystert å se hvor få som blir tatt for de grufulle handlingene.

– Hver dag foregår det overgrep i landet vårt. Så har vi et rettsvesen som nesten må ha det på film for at noen skal bli felt. Dette er de minste og svakeste av oss.

Han synes det er ille å være vitne til at så få tas av norsk rettsvesen. Men med sin bakgrunn synes han det er ekstra ille at så få gutter tas på alvor og at mannlige overgrepsoffer fortsatt skyves bort fra samfunnets søkelys.

– Tallene viser at titusener har opplevd virkelig vonde ting. Dette tør de kanskje ikke fortelle til kona engang. De blir deprimerte, en del tar til slutt selvmord.

Selv har han vurdert selvmord, men møtte heldigvis på motforestillinger fra mennesker rundt seg.

Må si fra

Med sin bok håper Tor Halstvedt at menn skal være mer åpne rundt overgrep.

– Hvis ingen tør å fortelle skjer det aldri noe. Hvis man våger å snakke med sine nære ordner det seg ofte.

– Ingen brøt inn da du ble mishandlet. Hvordan kan slike overgrep mot barn avdekkes?

– Vi må ikke forvente at barn er som voksne. De forteller det ikke. Men det som skjer er at de endrer seg. De blir kanskje sky og sjenert eller aggressive fordi de ikke vet hvem de kan stole på. Du vil se det. Ingen kan si at de ikke så, slår han fast. Så legger han til:

– Det er forbudt å kjøre forbi noen som er skadet i trafikken. Slik burde det også være i slike saker. Det burde være en plikt å si fra.

I boken forteller Tor hvordan moren forgrep seg på ham på tidspunkt der ingen andre var til stede. Av den grunn synes han det er fortvilende når overgrepssaker legges bort på grunn av manglende vitner.

– De fleste overgripere blir frikjent. Slik kan det ikke være. Man kan ikke forlange vitner i slike saker.

Åpenhet

Jarle Holseter er daglig leder i foreningenutsattmann.no, som hjelper menn som har opplevd overgrep. Han ble en gang oppringt av en fortvilet mann. Konen ville forlate ham fordi han ikke fungerte seksuelt. Hun antok at utroskap var årsaken. I stedet var det overgrep fra barndommen som gjorde at mannen slet med nærhet til kona. Han våget ikke å fortelle, fordi han fryktet at kona ikke ville takle det.

Holseter tror det oppleves vanskeligere for menn å stå frem.

– For en mann som kanskje er etablert med kone og barn, og som ikke har fortalt sin kone eller partner, så er frykten for å bli forlatt stor. Det vet vi. Problemer med nærhet, sex og generelt følelsesliv er veldig ødeleggende, og vi anbefaler å ta kontakt med støtteapparat.

Når det gjelder mannen som tok kontakt så anbefalte Holseter å være åpen med kona. Selv om han sier at det ikke finnes noen fasit.

– Hun ble overrasket, men lettet. At mannen hun trodde var utro, slet med stygge ting i fra oppveksten var noe hun lettere kunne forholde seg til. Dette voksne paret går nå i samtaleterapi og hverdagen for de begge er bedre enn på mange år, forteller Holseter.

Ikke uvanlig

Holseter kjenner Tor Halstvedts historie godt, og de to har hatt mye kontakt. Han sier det er uforståelig at foreldre kan behandle sine barn på den måten, men dessverre er hans historie langt fra den eneste.

– Hvor vanlig er slike historier?

– Vi i Utsattmann hører ofte forferdelige historier, og opplever at folk åpner seg for oss etter å ha gått mange år med vonde og vanskelige hemmeligheter.

Ifølge Holseter virker det som om skammen og skyldfølelsen vokser i takt med alderen. Jo lenger tid det går, jo verre blir det å fortelle.

– Derfor er det kjempeviktig å få barn som opplever vold og overgrep i tale på et så tidlig tidspunkt som overhodet mulig, sier han.

Kultur

Holseter er ikke i tvil om at det er vanskeligere for gutter og menn å bli trodd på at de er utsatt for overgrep. Han tror det handler om forventninger til å være sterke og å tåle vanskelige ting uten å syte og klage.

– Det er selvsagt helt feil. Gutter og menn skal da selvfølgelig få lov til å være svake og sårbare etter forferdelige hendelser i livet.

Han tror samfunnet er på rett vei på dette punktet, men sier mye må gjøres for at utsatte gutter og menn skal kunne få hjelp. Og det gjelder hele systemet, fra fastlege og psykologer til politi og Nav, sier han. Hvert fylke bør få egne støttesenter for menn, noe som i dag kun finnes iOslo. Noen av de nesten 20 støttesentrene som finnes har tilbud for utsatte menn, men langt fra alle.

– Mange gutter og menn vi møter forteller oss dessuten at det kan være vanskelig å gå på sentre der hovedtyngden av ansatte og brukere er kvinner. Kanskje er tiden mer enn moden for å tenke annerledes om behandling av utsatte gutter og menn, sier han.

Plassere skyld

Selv om han gleder seg over at foreldelsesfristen for drap og seksuelle overgrep ble fjernet i 2014 er han frustrert over at de aller fleste overgripere slipper unna.

– Mangel på tekniske bevis, trusler og frykten for å ikke bli trodd er noen av grunnene. Vi vil likevel påpeke hvor viktig det er å si fra og å anmelde om man opplever vold og overgrep. Å plassere skyld og skam er kjempeviktig og det er alltid overgriper som har skylda. At foreldelsesfristen endelig ble fjernet betyr at overgriper ikke nødvendigvis slipper unna i fremtiden.

Han mener første steg må være at alle tar innover seg at vold og overgrep mot barn og unge skjer.

– Du ser det ikke før du tror det. Og det er vår plikt å ta barn og unge på alvor. Alle mennesker har en medmenneskelig rolle som handler om å tørre å se, føle, handle og redde. Er man utsatt som jente eller gutt så skal kjønnene likestilles. Også i behandlingsapparatet.