Det gode korn

Bis­kop Stein Rei­nert­sens pre­ken ved hans vigs­ling til bis­kop i Agder og Tele­mark bispe­døm­me. Kris­tian­sand Dom­kir­ke. Så­manns­søn­dag, 27. ja­nu­ar 2013.

«Det er bare ord. Vi har fått mer enn nok av ord», lyder an­kla­gen.

Vi må aldri tale ned­set­ten­de om ordet. For ordet har en vold­som makt. Enten det er de vonde or­de­ne. De som ikke stop­per uten­for oss, men som bor­rer seg helt inn i det in­ners­te i oss og som leg­ger seg som et vondt sår og suger alle kref­ter. Det var bare noen få ord, ikke en gang sagt med kraft, men du ver­den for en virk­ning de hadde. Men enda vik­ti­ge­re enn de vonde or­de­ne er de gode or­de­ne. De som gir kref­ter: «Jeg er så glad i deg. Takk for den du er».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Ord som blir til en god kilde inne i oss og som gjør at hver­da­gen ser helt an­ner­le­des ut.

Ikke alt kan sies med ord. Noen ting flyk­ter fra språ­kets makt. Men uten ord kan vi ikke ori­en­te­re oss. Den førs­te opp­ga­ven men­nes­ket fikk var der­for å sette ord på tin­ge­ne rundt seg. Vi tren­ger or­de­ne for å kunne leve som men­nes­ker.

Men det fin­nes et ord som er vik­ti­ge­re og enda ster­ke­re enn men­nes­kers ord. «Him­mel­ri­ket kan sam­men­lig­nes med en mann som hadde sådd godt korn i åke­ren sin». Kor­net er et annet ord for «Guds ord». «Det gode korn» er te­ma­et for denne pre­ke­nen.

LES OGSÅ:
En såmann vigslet på Såmannssøndagen

I 2002, mens hun drev valg­kamp for pre­si­den­ten i Co­lom­bia, ble Ing­rid Be­tan­court bort­ført av FARC-ge­ril­ja­en. I seks og et halvt år satt hun fan­get dypt inne i den co­lom­bi­ans­ke jun­ge­len. En stor del av denne tiden satt hun len­ket fast. I sin selv­bio­gra­fi for­tel­ler hun at de hadde gitt henne en Bibel. Om den skri­ver hun:

«Den boken som jeg holdt i hen­de­ne, ble den enes­te sam­tale­part­ne­ren jeg kunne stole på. Det som stod der hadde en slik kraft at det kunne få meg til å kle meg selv naken over­for meg selv, til å holde opp å rømme og til å gjøre mine egne valg, jeg også… Det var ikke len­ger bare snakk om å få sel­skap av en bok som fjer­net kjed­som­he­ten. Det var en le­ven­de stem­me som snak­ket til meg. Til meg». (s.159)

Det gode korn. Det som åpner for en vir­ke­lig­het som er stør­re enn oss selv. Hvis ikke Guds ord var blitt sådd, hadde det ikke vært en enes­te me­nig­het i Agder og Tele­mark bispe­døm­me, ja, ikke noe sted i ver­den. Da hadde ikke en enes­te en av oss hatt en tro på Jesus Kris­tus. For troen og kir­ken, er re­sul­ta­tet av «det gode kor­net». Vår kirke er Or­dets kirke. Er pre­ke­nens tid forbi? Så lenge denne jor­den be­står, må Ordet for­kyn­nes til tro og etter­føl­gel­se. For troen kom­mer av for­kyn­nel­sen.

Det hand­ler om det gode korn. Ikke om det flyk­ti­ge, men det som varer. Ikke om det grun­ne, men om det som stik­ker dy­pe­re i oss enn noe annet. Hvor dypt troen stik­ker, har møtet med den for­fulg­te kir­ken gjort enda ty­de­li­ge­re for meg. I val­get mel­lom et be­ha­ge­lig liv i fri­het og et liv under for­føl­gel­se på grunn av troen på Jesus Kris­tus, valg­te dere troen med alle de om­kost­nin­ge­ne det fikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Ordet er vårt arve­gods. Det skal gis vi­de­re gjen­nom tro­s­opp­læ­rin­gen, en re­form som er en gave til kir­ken. Bi­be­len er kil­den for vår tro og lære. Det pas­ser der­for å gi vårt takk­of­fer i dag til Bi­bel­sel­ska­pets ar­beid i Syria.

«Him­mel­ri­ket kan sam­men­lig­nes med en mann som hadde sådd godt korn i åke­ren sin». Men så ble ikke grø­den så god li­ke­vel. En fien­de hadde vært der med et annet så­korn om nat­ten. Det er en rea­lis­tisk be­skri­vel­se av vår ver­den. Ikke alt er av Gud. Han vi for­sa­ker, - alle hans gjer­nin­ger og alt hans vesen -, har vært der med et annet korn.

Ugres­set som Jesus taler om, var et kjent ugress på Jesu tid. Det lig­net på hvete, men når det voks­te opp, kunne man etter hvert se for­skjel­len. Det var vik­tig å skil­le dette ugres­set fra hve­ten. Hvis ugres­set og hve­ten ble malt sam­men, ble melet far­lig å spise, fordi ugres­set var gif­tig.

Spørs­må­let til tje­ner­ne er der­for for­ståe­lig: «Vil du vi skal gå og luke det bort?» «Nei», svar­te han.

Selv­føl­ge­lig skal vi ikke ta slapt hver­ken på kris­ten lære eller liv. Jesus var ty­de­lig på det i møte med fa­ri­se­er­ne og de skrift­lær­de. Men drøm­men om den rene me­nig­het vil all­tid være en umu­lig­het her på jor­den. Jesus gir tre gode grun­ner til ikke å rens­ke ut.

For det førs­te taler han om at vi har en bjel­ke i vårt eget øye som sten­ger for syns­fel­tet vårt. Vår evne er mildt sagt be­gren­set.

For det andre hand­ler det om fryk­ten for å luke bort det som ikke skal lukes bort. Rot­sys­te­met til ugres­set var stort, og røt­te­ne in­fil­trer­te seg med røt­te­ne til hve­ten. Dro man opp ugres­set, kunne fort hve­ten følge med. «Men er det så far­lig om litt av det gode kor­net går til spil­le, så lenge man får en stor grøde?» Slik ten­ker ikke han som lot de 99 sau­ene være igjen for å lete etter den ene som var kom­met bort. Gud har ingen å miste. Hver enes­te en av oss er umis­te­lig for han.

For det tred­je: Det er ikke vår opp­ga­ve. Ar­bei­der­ne i lig­nel­sen fikk ikke bare be­skjed om å vente med å skil­le ugres­set og hve­ten, det er fak­tisk andre som skal ut­fø­re den job­ben når høs­ten kom­mer. Dom­men er Guds an­svar. Ikke vårt.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

LES OGSÅ:
- Reinertsen personifiserer bispedømmets visjon

«Det gode kor­net».

Men hvor godt er det egent­lig? La meg si­te­re en annen per­son som også var i fan­gen­skap. Den en­gels­ke pres­ten Terry Wait. Han satt i 1760 dager, nes­ten fem år i dru­sisk fan­gen­skap i Li­ba­non. Han skul­le være med å megle, men så gikk han i en felle, og ble gis­sel. Han ble plas­sert i ene­cel­le. Store deler av tiden satt han i mør­ket, len­ket til veg­gen uten møb­ler, bare over­latt til sine egne tan­ker.

I et in­ter­vju med BBC ble han spurt: «Hadde du en Bibel?»

Han svar­te: «Ja, jeg hadde en bibel de førs­te 6 må­ne­de­ne. Jeg må be­kjen­ne for dere at den gav meg ikke det jeg for­ven­tet. Jeg så etter trøst… Jeg trod­de i og med at jeg hadde stu­dert Bi­be­len i flere år og all­tid ar­bei­det i kir­ken, at jeg ville finne noe trøst i Bi­be­len. Men den gav meg ikke trøst. Nå tror jeg at jeg vet sva­ret: Bi­be­len er en bok som for­tel­ler sann­he­ten om den men­nes­ke­li­ge natur, om alle si­de­ne ved den men­nes­ke­li­ge natur. I den be­tyd­nin­gen er den ikke en trøs­ten­de bok. Når man er alene over en lang pe­rio­de må man innse sann­he­ten om seg selv. Sann­he­ten om at man er en sam­men­satt blan­ding av lys og mørke».

«Det gode korn».

Kan­skje er det ikke så godt li­ke­vel for oss som er en blan­ding av både lys og mørke? Da Jesus var kom­met bort fra folke­meng­den, spur­te di­sip­le­ne hva denne lig­nel­sen skul­le bety. Jesus av­slut­ter sin for­kla­ring med en opp­ford­ring: «Den som har ører, hør!»

Å høre kan være kre­ven­de. Men vi tror at det ord vi opp­ford­res til å høre, har kraft i seg. Selv når det over­går vår for­stand.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I møtet med mine mørke sider:

Jesus sier: «Det er ikke de fris­ke som tren­ger lege, men de syke. Jeg er ikke kom­met for å kalle rett­fer­di­ge, men syn­de­re». (Mark 2,17)

I møte med den vonde tan­ken: Er det over­ho­det noen som er glad i meg:

- Så høyt har Gud els­ket ver­den at han gav sin Sønn den en­bår­ne for at hver den som tror på han ikke skal gå for­tapt, men ha evig liv.

I møte med vår siste store fien­de, døden. Når alt vi kan se er spo­re­ne av døds­kref­te­ne som sei­rer til sist. Da ber han oss høre det gode kor­net som sier:

- Jeg er opp­stan­del­sen og livet, sier Her­ren, den som tror på meg skal leve om han enn dør. Og hver den som tror på meg, skal aldri i evig­het dø.

Opp­ford­rin­gen er å høre ordet. Men å høre betyr ikke bare å la or­de­ne gå inn i ørene, det betyr også å ta kon­se­kven­sen av or­de­ne. Høre og gjøre er der­for to sider av samme sak. Fordi Jesus els­ket oss først, skal vi elske hver­and­re. Der­for er dia­ko­ni­en helt nød­ven­dig hvis vi skal komme len­ger ut med Ordet. Det hand­ler om vår tro­ver­dig­het. Ord og hand­ling må føl­ges ad.

La meg slut­te denne talen med his­to­ri­en til Ibra­him. Jeg har fått lov til å for­tel­le den av Ibra­him som er en god venn. Han er flykt­ning fra Iran, og ven­ter fort­satt på opp­holds­til­la­tel­se.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Fryk­ten for hva som kan skje hvis han blir sendt hjem, lig­ger tykt uten­på ham. Han for­tal­te meg om et møte med det gode korn i form av ord og hand­ling som satte dype spor i hans liv.

«Det skjed­de noe mer­ke­lig da jeg reis­te som flykt­ning fra Tyr­kia og over til My­ti­li­ni. Jeg var så for­fer­de­lig sul­ten og tenk­te bare på mat, men jeg hadde ingen ting. Jeg satt med hodet bøyd og holdt hen­de­ne foran hodet fordi jeg var så for­tvi­let. Da kom­mer det en gam­mel kvin­ne bort til meg. Jeg tror hun hadde vært og vas­ket.

- Hun spør meg: Hva er pro­ble­met ditt? Er det noe jeg kan gjøre for deg.

- Jeg er så for­fer­de­lig sul­ten, men har ingen ting å spise sa jeg.

- Jeg har ikke så mye pen­ger sa hun, men du kan få det brø­det jeg har igjen.

Hun gav meg det brø­det hun hadde, men det var ikke mye. Så la hun hån­den sin på hodet mitt og sa noen ord på gresk som jeg ikke for­stod den gang, men se­ne­re fikk jeg vite hva de be­tyd­de. Or­de­ne: Gud vel­sig­ne deg. Der­et­ter gikk hun vi­de­re.

Jeg satt der med brø­det i hån­den. Det var ikke mye. Jeg kunne spise vel­dig mye, på den tiden, sik­kert 30 gan­ger så mye som hun hadde gitt meg. Men jeg spis­te det lille jeg hadde fått. Så skjed­de det noe mer­ke­lig. Da jeg hadde spist brø­det, var jeg plut­se­lig helt mett. Da vi kom til My­ti­li­ni på Les­vos, meld­te jeg meg for po­li­ti­et som flykt­ning fra Iran. De til­bød meg mer mat, men jeg var fort­satt mett. Jeg har aldri glemt denne kvin­nen og denne opp­le­vel­sen. Jeg ten­ker ofte på det».

«Herre, når så vi deg sul­ten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drik­ke? Når så vi deg frem­med og tok imot deg, eller naken og kled­de deg? Når så vi deg syk eller i feng­sel og kom til deg?» Og kon­gen skal svare dem: «San­ne­lig, jeg sier dere: Det dere gjor­de mot én av disse mine mins­te søs­ken, har dere gjort mot meg».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

En sådde godt korn i åke­ren sin.

Ære være Fa­de­ren og Søn­nen og Den hel­li­ge ånd som var er og blir en sann Gud fra evig­het og til evig­het. Amen.

LES OGSÅ
Stein Reinertsen