Åpne for alle, ikke for alt

Gode relasjoner til Den norske kirke hindrer ikke Arnfinn Løyning fra å påpeke behovet for tydeligere forkynnelse om omvendelse og syndenes tilgivelse. I dag begynner han sitt siste synodemøte som formann i Frikirken.

I dag samles Den Evangelisk Lutherske Frikirkes delegater til det 112. ordinære synodemøtet på Fredtun i Stavern. For Arnfinn Løyning blir det en ekstra spesiell samling. På lørdag skal Frikirken nemlig velge ny synodeformann, etter at Løyning siden 1998 har vært kirkesamfunnets fremste leder.

Det første året var han fungerende leder, men siden 1999 har han vært tillitsvalgt på ordinært vis. Når han nå ser tilbake, trekker han frem både det at Frikirken åpnet synodemøtet for andre enn pastorer og eldste, og at man åpnet for kvinnelige eldste og pastorer som noen viktige utviklingstrekk for Frikirkens egen del.

Omprogrammering

– Hvilke følelser har du knyttet til å det å gå av?

– Veldig blandede følelser. Men det er noe jeg har ønsket selv, og jeg kjenner ro i forhold til det, sier Løyning. De første månedene skal han bruke til å omstille seg og gi etterfølgeren en god overlevering. Frem til sommeren skal han være seniorkonsulent og jobbe særlig med misjonale menigheter, et av Frikirkens fremste satsingsområder om dagen.

Etter å ha sittet i Frikirkens sentrale ledelse siden 1993 føler han behov for en viss omprogrammering. Løyning er den første i Frikirken som har vært synodeformann på heltid. Forgjengerne skjøttet dette vervet ved siden av tjenesten som menighetspastor.

– Kunne du tenke deg å gå tilbake til pastortjeneste i en lokal menighet?

– Jeg føler at jeg er litt tilbake til start nå. Da jeg var 16-17 år, var jeg veldig opptatt av hva det var Gud ville bruke livet mitt til. Det er et kjempeprivilegium å få stille det samme spørsmålet nå. Mange på min alder burde gjøre det. Kona og jeg ønsker å være helt ærlige og åpne for Gud, om vi kan høre noe fra ham som gir retning, sier Løyning.

Det eneste rådet han per nå vil gi til sin etterfølger, er å prioritere god kontakt med menighetene og være til stede på grasroten.

Åpne kanaler

– Hvilken plass mener du Frikirken har i det norske kirkelandskapet?

– Jeg opplever at Frikirken har en ganske unik posisjon som vi må forvalte med klokskap. Vi har en naturlig og god relasjon til Den norske kirke som majoritetskirke. Samtidig er vi også minoritetskirke, og kjenner på noe av den situasjonen som de andre frikirkene har. Og ved at vi er lutherske, har vi gode relasjoner til de lutherske organisasjonene i landet vårt. Dermed har vi mange åpne veier og kanaler.

– Har du noen anbefaling til bedehusorganisasjonene når det gjelder debatten om å opprette trossamfunn?

– Nå har vi jo Evangelisk Luthersk Nettverk som et forum hvor vi kan samtale om dette. Så langt tenker de mest om å opprette kirkesamfunn som en juridisk sak. De har ikke beveget seg mot det som er vår sterke selvforståelse, at vi er en kirke. Men ting skjer såpass fort i kirkebildet nå at det er viktig å ha en åpen dialog og være forberedt på ulike scenarioer.

– Mener du organisasjonene burde danne egne kirkesamfunn, også utover det rent juridiske?

– Vi tror den beste løsningen er å være en alt i ett-kirke. Men det er en prosess de må gå selv. Jeg synes de siste tiårene har vist at det å kombinere gudstjenesteliv et sted og bedehusliv et annet sted blir mer og mer krevende. Bedehusene blir mer og mer forsamlinger, og de kalles menigheter her og der. Spørsmålet blir da hvorfor en ikke skal ta steget helt ut og ta konsekvensene av dette, og bli et ordnet kirkesamfunn som tar det hele og fulle ansvar. Det synes jeg bør være utfordringen til bedehusorganisasjonene, nå når de allerede er så nært opptil å bli egne kirkesamfunn.

Dåp og bekjennelse

– På hvilken måte skiller Frikirken seg fra Den norske kirke, utover forholdet til staten?

– Et hovedgen i Frikirken er forståelsen av hva den kristne kirke og den kristne menighet er. At menighetene består av dem som er døpt med den kristne dåp, som bekjenner troen og vil leve troens liv sammen med Jesus. Det skiller oss en del fra den åpne folkekirketanken om at alle som er døpt, dermed er del av menigheten i den betydning at de skal ha samme innflytelse og påvirkning. En demokratireform som den Den norske kirke har hatt, ville være helt utenkelig hos oss. Vi kan ikke si at alle som en gang ble døpt uten videre skal være med og styre og lede Frikirken. Dette DNA ligger der helt parallelt med den grunnholdning at stat og kirke ikke skal blandes sammen.

– I hvilken grad skiller Frikirkens gudstjenesteform seg fra Den norske kirkes?

– Vi vektlegger at dette er den enkelte menighets uttrykk. Vi har godkjente liturgier, men vi har ikke sagt at den skal være helt lik alle andre steder. Variasjonene er store hos oss.

Vern om lære og liv

– Blir Frikirken som kirkesamfunn mindre nødvendig i kjølvannet av kirkeforliket og endringen av Den norske kirkes forhold til staten?

– Om vår identitet kun var bygget på det prinsipielle i kirkens forhold til staten, ville nok det fort kunne vært tilfelle. Men identiteten vår er atskillig sterkere enn dette. Den handler også om å ha ordninger for vern om lære og liv, og at menigheten både kaller og kan avsette sine pastorer og ledere.

– Hvordan ser du på Den norske kirkes rolle i norsk kristenhet?

– Den norske kirke har en unik posisjon og enorme muligheter. Mitt ønske for Den norske kirke er at den med alle sine kontaktpunkter skulle makte enda bedre å forkynne Guds lov og Guds evangelium inn i vårt folk. At de skal forkynne, slik vi er gitt i oppdrag å gjøre, omvendelse og syndenes tilgivelse til alle mennesker. At de skal greie å få fram det tydelige bilde og realitet som Jesus forkynte, at «jeg er veien, sannheten og livet, ingen kommer til Faderen uten ved meg».

– At Jesus er den som frelser mennesker inn i Guds evige himmel og forhindrer at de havner i fortapelsen. De har en kjempemulighet i den kontaktflaten de har. Så bærer de samtidig et stort ansvar nå, inn i det som er den store gordiske knuten, samlivsetikken, som gjør at hvis de går de stegene som mange vil, så vil det bli en stor utfordring og belastning for det økumeniske fellesskapet i Norge. Helt åpenbart.

Overbevisende skriftmateriale

– Hvor store er sjansene for at debatten som Den norske kirke har om samlivsetikken også kommer i Frikirken, bare noe senere i tid?

– Det er nesten umulig å gi garantier om at tingen ting kan endres. Det kan ingen kirker si. Og alle organisasjoner har gjort store endringer i mange ting. Men jeg opplever at i det som går på samlivsetikken, som nå er oppe til debatt, der har vi et så overbevisende sterkt skriftmateriale. Hvis vi som kirke og menigheter greier å fastholde vår skriftsynserklæring, da kan vi ikke gjøre endringer i vår lære omkring ekteskap og samliv. Uansett hvor mye samfunnet endrer seg, sier Løyning. Frikirkens skriftsynserklæring ble vedtatt midt på 1960-tallet, og er fortsatt gjeldende.

– I hvilken grad er dette skriftsynet utfordret i Frikirken i dag?

– Det utfordrer oss i den forstand at vi har en relasjon til andre kirker og at vi alle er en del av det sekulære samfunn. Men det er lite utfordret internt på den måten at pastorer eller ledere i kirkesamfunnet forfekter en ny lære om ekteskapet. Likevel påvirkes vi alle av samfunnet, og det kan være tøft å ta diskusjonen på lærerværelset, på lunsjrommet eller i nabolaget.

– Vi opplever en voldsom trøkk fra media, og også i en del kirkelige miljø kan det være tøft å stå for det vi mener er rett. Situasjonen vår er ikke så ulik den Paulus hadde på sin tid. Vi sier ofte at det er så ille nå, men det var verre da. Og han greide å stå der, rakrygget og tydelig, forpliktet på det åpenbarte Guds ord, mens samfunnet hadde et helt annet verdigrunnlag.

Sannhet og kjærlighet

– I Frikirkens formulerte hensikt heter det at «Vi bygger åpne fellesskap, der mennesker blir sett, møter Jesus og utrustes til å leve som hans etterfølger». Hvordan skiller denne åpenheten seg fra den som Den norske kirke påberoper seg?

– Vi skal være åpne for alle, men ikke åpen for alt. Mottoet på forsiden av bladet vårt, Budbæreren, gjennom alle år, har vært «sannheten tro i kjærlighet». Vi må være en nådekirke som gjør at den som ønsker å komme skal få bli sett og oppleve seg elsket uansett. Men så skal kirken samtidig forkynne Guds ord klart og tydelig, slik at man ikke er i tvil om hva en som kirke mener er rett i forhold til Guds ord. Vi må ikke bli veike og tilpasset og bare bøye av etter vinden, men greie å stå oppreist også når det stormer. Vi må forkynne Guds ord tydelig. Ikke kaldt og hardt, men sannheten tro i kjærlighet.

Tydelig oppgjør

– I sakspapirene til årets synodemøte heter det at Frikirken skal være for Gud og for verden. Ligger det her en brodd i forhold til å bli oppfattet som at man er for Gud og mot verden?

– Ja, vi ønsker et tydelig oppgjør med noe av det som har preget den toneangivende pietismen både i Frikirken og på bedehus, både i kultur og samfunn i Norge. Det at man ble frelst fra verden og tok avstand fra verden, også på den måten at man egentlig skulle si nei til de vennene man hadde. Jeg tenker med gru på at vi sang «Farvel da, brede streder, du ser meg aldri mer. Farvel da, gamle venner, jeg skifter vennelag.» Det ble noe misforstått. Og dette bærer vi på min alder med oss. En holdning til dem som ikke er i troens fellesskap som bare noen objekter man skulle prøve å vinne.

– Var det noe som preget Jesus, var det nettopp at han var nær dem som levde annerledes enn ham. Det var dem han brukte tid sammen med, viste kjærlighet mot, det var dem han velsignet, dem han helbredet og hadde fellesskap med. Vi skal absolutt være i verden, men vi skal være i verden med Guds rike.

Gå samme vei

I Frikirken snakker man om den presbyteriale og den synodale linje. Den første handler om ansvar og myndighet hos eldste og pastorer, den andre om ansvar og myndighet hos troens bekjennere for øvrig.

– Det synodale går på at vi er menigheter sammen. Synode er et fantastisk fint ord, det står egentlig for dem som kommer sammen for å gå den samme vei. Når Den norske kirke skal omtale sitt kirkemøte, sier de «synode meeting» på engelsk. Presbyterium går på at vi har en eldsteordning hvor de eldste er menighetens åndelige ledere, også i tilsyn på distriktsplan. Det er dette vi kaller presbyterier, mens det heter bispedømmer i Den norske kirke.

I tillegg har man i Frikirken to kategorier for medlemskap. Fra 2011 heter dette medlemskap med stemmerett og medlemskap. Når et barn blir døpt, blir hun eller han skrevet inn som medlem, men først ved fylte 15 år får man stemmerett – dersom man bekjenner troen og tilhører det kristne fellesskapet.

Ryggdekning

– Du nevnte innledningsvis at endringen i kvinners adgang til organisasjon har vært et av de sentrale utviklingstrekkene i din ledertid. Er denne saken fortsatt omstridt i Frikirken?

– I mindre og mindre grad. Tidligere var tilhengerne et lite mindretall, nå kan det være tøft å stå for det synet Frikirken hadde før. I talen min i morgen vil jeg trekke frem de etter hvert mange kvinnelige eldste og pastorer som har tilført ny vitalitet og inspirasjon. Samtidig er det viktig å respektere den grunnholdningen vi forpliktet oss på i 2005, at vi fortsatt skal vise respekt for ulike standpunkter som finnes i vår kirke.

Det er viktig å gi full ryggdekning for dem som har et annet syn, de kan stå frem med frimodighet i tjeneste hos oss. Så må vi finne måter å få til et godt og smidig samarbeid med dem som har et annet syn.

Løyning tror ikke det vil kunne gå i lengden dersom menigheten på et gitt sted ønsker kvinnelige eldste, mens en eldste eller pastor av overbevisningsgrunner ikke vil samarbeide med disse.

Graderer ikke Bibelen

– Hvordan vil du forklare for kritikerne at denne utviklingen ikke går på skriftsynet løs?

– Da vi jobbet med dette, var det en forutsetning at skriftsynet skulle ligge til grunn. I en del saker må vi erkjenne at selv med samme grunnholdning til Skriften, kommer vi frem til ulike konklusjoner. Det gjelder i spørsmål om dåp, om Israel og om endetiden. Men det er ikke likegyldig hvordan du kommer til den konklusjonen du gjør.

– Hvis noen vil hevde at det Paulus sa egentlig er feil, at vi må retusjere bort ting som apostelen har sagt, er dette en uakseptabel tolkning og et uakseptabelt premiss i vårt arbeid med Skriften. Vi må prøve å forstå skriftsted opp mot skriftsted. Alt er Guds ord, og den eneste rettesnor for tro, lære og liv. Vi graderer ikke noe som mindre viktig fordi en apostel skrev det. Jesus og Paulus er ikke i opposisjon til hverandre. Vi fastholder den læremessige enheten i Skriften. På denne basis jobber vi med disse spørsmålene. Skriften taler ikke mot Skriften, men vår forståelse er begrenset. Derfor greier vi ikke å komme til rette med dette på annen måte enn at her forstår vi det forskjellig.

Leste John Stott

Løyning har selv endret standpunkt i spørsmålet om ordinasjon av kvinner. Som pastor i Oslo Østre frikirke opplevde han at menigheten ønsket å åpne for kvinnelige eldste, mens han selv ikke ønsket det. Løynings vendepunkt kom etter å ha lest hva den kjente britiske teologen John Stott skrev om saken. Løyning forteller at han fulgte Stotts tilnærming til at polariteten mellom mann og kvinne står sammen med likestillingen, og at disse to sporene er å finne helt fra skapelsesberetningen og fremover. Han har imidlertid også med seg den såkalte hodeforståelsen, det som av teologer gjerne blir omtalt med det hebraiske ordet kefalé, som skjelner mellom mann og kvinne.

– Jeg tror det betyr at menn og kvinner kan ordineres til tjeneste med ord og sakrament, men at det bør være et lederelement hvor det er en mann som har noe av dette med synliggjøring og hodefunksjon. Dette synet falt i Frikirken sist det var oppe i 2011. Jeg skulle ønske at det hadde vært synliggjort både i lokale menigheter og i kirkesamfunnet, at enten hovedpastor eller leder i eldsterådet skulle være menn, og at tilsynsmennene skulle være menn, sier Løyning.