Lojale mot 
islamistene

Det tok lang tid før Mehtab Afsar og Islamsk Råd ville uttale seg om VGs intervju med Ubaydullah Hussain, der ekstremisttalsmannen gir uttrykk for sin støtte til 
Islamsk Stats massedrap i Irak og Syria.

Og daIslamsk Råd først uttalte seg, var det halvkvedet og uklart.

«Vi er norske borgere, og det er norsk lov som gjelder for oss. De som mener de har andre lover å forholde seg til med tanke på halshogging, tortur og drap av uskyldige mennesker – de må finne ut hva de ønsker. Når de har valgt å leve i Norge, har de én lov å forholde seg til, og det er norsk lov», sa Afsar til TV 2 i forrige uke.

Les også:Utenlandskrigere kan miste statsborgerskapet

Det er greit at Afsar mener at norske muslimer må følge norsk lov. Men det er problematisk at han ikke klarere tok avstand fra norske ekstremisters støtte til terrorgruppen som nå herjer i Irak og slakter ned kristne og andre minoriteter.

Dette er heller ikke første gang Afsar er i hardt vær. Tidligere i år forsvarte han Syriafarerne på forsiden av Aftenposten og sammenliknet dem med norske vernepliktige.

Når Afsar blir konfrontert med dette, forsvarer han seg med at han og Islamsk råd driver «dialog» med de radikale. Men det kan se ut som denne dialogen skjer på bekostning av muslimenes anseelse i det norske storsamfunnet.

Les også:Statsminister Solberg taler på antiislamistisk demonstrasjon

Ikke overraskende

For oss som har fulgt utviklingen fraDagen-spaltist Shoaib Sultan gikk av som generalsekretær ogMehtab Afsar tok over er ikke dette overraskende.

I tiden daShoaib Sultan var generalsekretær gikk Islamsk Råd i en positiv retning. Den viktigste milepælen var kanskje en felles uttalelse med Mellomkirkelig Råd om blasfemi, som jeg tidligere har skrevet om i Dagen.

Men perioden da Sultan var generalsekretær og den moderate bosniske imamen Senaid Koblica ledet rådet er et unntak. Både før og etter har Islamsk Råd hatt ledere som har vært unnvikende og uklare i viktige spørsmål som trosfrihet og avstandstaken til ekstremisme. Mehtab Afsars vinglende opptreden er mer regelen enn unntaket.

Da jeg jobbet som journalist i VG var jeg flere ganger i kontakt med Afsar, både i offisielle og mer uoffisielle sammenhenger. Inntrykket jeg har av ham, bekreftes også av andre journalister. Islamsk Råd svarer sjelden på mediehenvendelser. Når svarene kommer, er det gjerne bare skriftlig. Ofte er de unnvikende. Generelt oppleves generalsekretær Afsar som lite imøtekommende.

Gjennom sine uttalelser i mediene sender Afsar et klart signal. Det er viktigere for ham å bevare integriteten blant sine egne, i moskemiljøet og blant konservative norske muslimer, enn å vise at han er lojal mot det norske storsamfunnet.

Les også: Ubaydullah Hussain reagerer på demonstrasjonen mot Profetens Ummah og IS- «de er ignorante eller har for lite kunnskap»

*Her er demonstasjonens Facebook-side

Lang historie

Dette burde ikke overraske noen. Islamsk Råd sprang i sin tid ut av «Det islamske forsvarsråd». Rådet samlet muslimer på tvers av forskjellige islamske trosretninger, i et felles hat mot forfatteren Salman Rushdie, forfatteren av «Sataniske vers».

På en pressekonferanse i Oslo 22. august 1989 klokken 23.30 på kvelden uttalte lederen av «Forsvarsrådet» seg. Journalistene hadde blitt kalt inn i hui og hast etter at den norsk-pakistanske politikeren Syed Bokhari hadde uttalt støtte til Ayatollah Khomeinis dødsdom over Salman Rushdie.

Da som nå understreket muslimenes fremste representant i Norge at norske muslimer først og fremst måtte følge norsk lov. Samtidig ville han ikke utvetydig ta avstand fra dødsdommen.

«Det er tillat å drepe den som gjør dette», sa Chisti, med adresse til Rushdie.

«Men det er ikke tillat å gjøre dette på egen hånd i land der det vil være et lovbrudd.»

Forsvarsrådet var den første organisasjonen som samlet forskjellige norske moskeer. Få år senere, i 1993, ble Islamsk råd stiftet. Organisasjonen samlet de fleste sunnimuslimske trossamfunn i Norge.

Den første og mangeårige lederen ble den pakistansk-norske legen Zahid Mukhtar. Som talsmann for de norske muslimene satte han dem i dårlig lys mange ganger, uten at det fikk noen konsekvenser for hans rolle som deres representant.

Han markerte seg i offentligheten allerede i 1995, med støtte til utmålingen av dødsstraff i en pakistansk 14 år gammel jente dømt for blasfemi. I 1998 oppfordret han Salman Rushdie om å reise til Iran, selv om han risikerte dødsstraff der. I 2002 avviste han noen kjennskap til æresdrap i muslimske miljøer. I 2006 skulle det på nytt blåse rundt Mukhtar, da uttalte han «forståelse» for drapet på den nederlandske politikeren The Van Gogh. I 2006 truet han med opptøyer etter publiseringen av karikaturtegningene av profeten Mohammad.

Han er ikke den eneste representanten for Islamsk Råd som har vært i hardt vær. Mohammad Hamdan ledet organisasjonen blant annet gjennom karikaturkrisen. Han kom flere ganger i søkelyset på grunn av sine bånd til terrorgruppen Hamas. Broren, Osama Hamdan, er bevegelsens talsmann i Libanon. Andre, som den norske konvertitten Lena Larsen, har klart seg bedre i møtet med mediene. Men felles for de fleste lederne er at de har hatt bånd til islamistiske grupper.

Lena Larsen er for eksempel gift med forstandereni den islamistisk orienterte Rabita-moskeen (Det islamske forbundet) i Oslo.

Også Shoaib Sultan hadde da han begynte i Islamsk Råd bakgrunn fra en islamistisk moske, Islamic Cultural Center, som har sine røtter i den pakistanske Mawdudi-bevegelsen. Men gjennom sitt virke som generalsekretær markerte han seg etter hvert mer og mer i opposisjon til slike grupper.

Tok hensyn til 
de konservative

Noen hadde nok håpet at Mehtab Afsar skulle plukke opp denne tråden. I motsetning til tidligere ledere hadde han ikke bakgrunn fra noe islamistmiljø. Tvert imot, hans tilhørighet var til den sufisitske og i norsk sammenheng mmoderate moskeen Minhaj ul-Quran. Som moskeens talsmann hadde han markert seg svært kritisk til radikale islamister. Han hadde langt hår og lot seg også avfotografere med en gitar, noe som i seg selv er nok til å provosere mange ekstremister. Svært konservative muslimer mener nemlig at musikker haram, forbudt, i islam.

Men etter at han ble muslimenes talsmann klippet han håret og lar seg ikke lenger avfotografere med gitaren. Det kan generelt virke som han er opptatt av å tilpasse seg holdningene til konservative muslimer. Dette har gått på bekostning av moderate muslimer som ikke ønsker å bli assosiert med islamistiske grupper. Mange føler heller ikke at Islamsk Råd representerer dem.

Norske kristne, særlig i miljøet rundt Teologisk Fakultet, har stilt seg i spissen for dialog med muslimer, særlig gjennom Islamsk Råd.

Kanskje bør man være mer kritiske til hvem man fører dialog med. Det er nemlig ikke noen grunn til å tro at holdningene til Afsar og resten av ledelsen i Islamsk Råd gjenspeiler holdningene til muslimer flest.

Og når man velger dialog med en liten gruppe ekstremister fremfor å markere lojalitet til det norske demokratiet, har Islamsk råd gjort et valg. Da må storsamfunnet gjøre det samme.