Med rett til å drepe

Til tross for offisielle uttalelser om frihet til å skifte religion opplever fortsatt konvertitter fra islam til kristendommen trusler og ubehagelige situasjoner. Grunnlaget for truslene finnes i de islamske sharialovene.

22. august 2007 møtesOlav Fykse Tveit ogShoaib Sultan. De er begge generalsekretærer, i Mellomkirkelig råd og Islamsk Råd. De er enige om et dokument som slår fast at alle har rett til å konvertere og bytte religion. At alle fritt skal kunne velge sin tro.

Bak erklæringen lå det mange års arbeid. Den spede begynnelsen var dødsdommen mot en 14 år gammel pakistansk jente i 1995. Den daværende lederen Zahid Mukhtar skapte kontroverser ved å nekte å ta avstand fra dødsdommen.

12 år senere kom felleserklæringen på plass. For de som skrev under var teksten helt ukontroversiell, men teksten skapte bølger i den muslimske verden. Det var antakelig første gang en større muslimsk organisasjon signerte et slikt dokument.

Fellesuttalelsen blir ofte trukket opp av ermet for å fremheve de positive resultatene av dialog mellom kirkelige miljøer og norske muslimske organisasjoner. Men når Dagen tirsdag kunne fortelle om hvordan norsk-somaliere som konverterer til kristendommen føler seg truet på livet, forteller det om stor forskjell på teori og praksis.

«Vi tolker våre ulike religiøse tradisjoner slik at enhver må få velge sin egen tro og religiøse tilhørighet på fritt grunnlag, samt få utøve sin tro – både privat og offentlig», het det i erklæringen.

Men da islamforskeren Olav Elgvin i forbindelse med sin masteroppgave stilte spørsmål til en imam i en av Oslos større moskeer om hva han synes om erklæringen, fikk han et overraskende svar:

«Ja, jeg kjenner til den erklæringen. Jeg var uenig med den. Mange av imamene var uenige med den.»

Les også:Statsminister Solberg taler på antiislamistisk demonstrasjon i Oslo

Klare sharialover

Det er kanskje ikke så rart at det tar tid å endre disse holdningene. For selv om lovverket er forskjellig i muslimske land, er de klassiske sharialovene krystallklare. Straffen for en murtad, en frafallen fra islam, er helt klar. Døden.

Profeten Mohammad skal ha uttalt følgende: «Den som endrer sin religion, drep ham». (Hentet fra hadith-samlingen Sahih Bukhari (9:57). Dette er en av flere samlinger av antatt autentiske utsagn fra muslimenes profet Mohammad. )

Likevel, den frafalne skal få en siste sjanse. En siste advarsel. Om han eller hun da ikke angrer og gjør bot innen tre dager, er utfallet gitt.

At alle fritt skal kunne velge sin tro. I en fatwa (en islamsk domsavsigelse) fra den saudiske islam-lærde Muhammed Salih Al-Munajid sammenliknes frafall fra islam med «spionasje og landsforræderi».

Bare tanken om å bli kristen eller å ønske å konvertere til en annen religion enn islam er nok til at man kan bli regnet som frafallen. Selv om man ikke deler denne tanken med noen andre. Straffen er likevel døden, om man ikke angrer og gjør bot til Allah.

Slik tenker altså tradisjonelle, konservative muslimer. Det er ikke til å undre seg over at den norske erklæringen skapte sjokkbølger i den muslimske verden.

Les også:«Sharia og Den islamske staten kan bare bli etablert med våpen»

Må tas på alvor

Truslene norsk-somaliskekonvertitter forteller om må tas på alvor av samfunnet. Det er viktig at politiet og myndighetene prioriterer disse sakene. En av grunnene til det er at en ikke helt ubetydelig andel norske muslimer anser det som en religiøs plikt å drepe frafalne fra islam.

En annen viktig grunn til å gripe tak i disse sakene handler om beredskap mot voldelig ekstremisme. Tall fra FBI i USA viser at det fra 2005-2010 ble registrert både en økning i hatefulle religiøse utsagn og religiøs hatkriminalitet. International Center for Advocates Against Discrimination (ICAAD) mener de som utøver vold ofte først snakker om og glorifiserer slike voldelige handlinger.

Her kommer truslene mot konvertittene inn i bildet. Hvis slike trusler ikke møtes med kontante reaksjoner fra norske myndigheter kan det gi ekstremister et signal om at det er fritt frem å fortsette, uten å frykte konsekvenser.

Derfor er det farlig om ikke samfunnet griper inn, når personer forfølges og trues på bakgrunn av sin tro. Det dreier seg ikke bare om den enkelte, men like mye om å hindre fremveksten av hatkriminalitet. For det er en fare for at ord blir til handling.

Les også:Hatet mot de andre

Spesielt utsatt

Det har vært mye oppmerksomhet rundt norske myndigheters behandling av asylsøknadene til konvertitter, særlig fra Afghanistan og Iran. Reaksjonene er forståelige. Asylsaker skaper alltid et sterkt engasjement og det er forståelig at særlig mange kristne engasjerer seg til forsvar for sine trosfeller.

Samtidig er det ikke tvil om at enkelte asylsøkere fra disse landene benytter seg av en antatt større mulighet for å få opphold om man angir å være kristen. Det er også særlig i Iran en lang sekulær tradisjon, der mange har vokst opp i ateistiske hjem. Denne tradisjonen har overlevd 30 år med et radikalt islamiststyre.

Det kan ikke være slik i Norge at absolutt alle som angir å være kristne, uten at historiene deres kan etterprøves, skal få bli. Heller ikke kan det være slik at personer som først etter at de har fått endelig avslag konverterer til kristendommen uten videre skal være sikret opphold.

Det er ingen grunn til å tvile på at de kristne somalierne Dagen tidligere har omtalt er i en svært utsatt posisjon. Det er ingen tvil om at personer fra dette området som konverterer til kristendommen er spesielt utsatt for forfølgelse, både her i Norge og i hjemlandet.

I norske myndigheters dokumenter om asylsøknader fra Somalia står det ingenting om konvertitter fra islam. Det står heller ikke noe om hvorvidt kristne somaliere risikerer forfølgelse.

Grunnen til det er like enkel som den er åpenbar: Det finnes knapt noen kristne somaliere. Å konvertere til kristendommen er uhørt i det somaliske samfunnet. Straffen for å forlate islam er døden.

Ved å tre ut av islam og bli kristne må disse personene regne med at alle familiemedlemmer og venner vender dem ryggen. De må dessverre også regne med å leve med trusler om vold hengende over hodet.

Den som tier samtykker

Spørsmålet er hva muslimske ledere og trossamfunn gjør for å sette trosfrihet på dagsorden. Felleserklæringen fra 2007 var et svært godt signal fra Islamsk Råd. I dag hører man dessverre ikke rådets nåværende leder Mehtab Afsar snakke om dennne erklæringen. Vi hører heller ikke talspersoner for moskeer eller andre muslimske ledere rykke ut og forsvare trosfriheten, inkludert retten til å slutte å være muslim.

Det heter at den som tier samtykker. Om ikke norske muslimske ledere aktivt tar avstand fra trusler om vold og represalier mot personer som konverterer til islam, er det en fare for at de som står bak disse truslene kommer til å fortsette med sin hatefulle retorikk. Om antallet konvertitter fortsetter å øke kan det være et spørsmål om tid før truslene blir til virkelighet.