«Den plassen som jeg er mest ensom i hele verden, er foajeen i kirken»

Hun har kjent kulden fra det kristne fellesskapet. – Det må skje en endring, sier kvinnen som står for ett av de mest leste innleggene på dagen.no den siste måneden.

Kvinnen, som vil være anonym, hadde forrige uke på trykk et debattinnlegg med følgende tittel: «Ikke bruk for «sårede kristne». Etter at innlegget ble lagt ut på dagen.no, har det blitt delt 1.300 ganger på Facebook, og har fått over 70 kommentarer. Det er den fjerde mest leste saken på dagen.no den siste måneden.

– Responsen tyder på at jeg traff en nerve og pirker borti noe folk er opptatt av, og har erfaring med, sier kvinnen.

«– Skal menigheten alltid søke nytt og ikke forbinde de med «verkende sår»? Skal disse «sårede» bli liggende ved veien, forbigått av religiøse ledere og menigheten - og overlatt til omstendighetene?»

Ensom i foajeen

«Jeg opplever at den plass jeg er mest ensom i hele verden - er i foajeen i menighetene. Der vi skal mingle og prate og bygge fellesskap. Det fungerer ikke», skriver hun.

I debattinnlegget forteller hun at hun og ektemannen har opplevd at livet ikke helt har blitt som forventet.

«Ting har gått i stykker, men igjennom alt er troen blitt bevart. Vi har måttet begynne på nytt i voksen alder, og i den prosessen også finne et nytt menighetshjem».

Hun reflekterer videre over begrepet «sårede kristne», og spør seg om denne typen kristne blir pratet om og diskutert over kaffekoppen på lederseminarer og muligens også fryktet. Hun frykter at de blir B-produkter i kristne sammenhenger og at de ikke er velkomne, fordi de er så «slitsomme».

Ikke overraskende

– Det har blitt mye lesing av kommentarer den siste uken. Det er tydelig at mange kjenner seg igjen, noe som ikke er overraskende. Men det er trist at så mange har vonde opplevelser i møte med menigheten, sier kvinnen.

« I bunn og grunn handler det nok om at vi må rydde plass til hverandre i de alt for opptatte livene våre», skriver en ung mann på dagen.no. Og en kvinne skriver: «Menighetene opptrer i dag som en organisasjon og ikke som Kristi menighet hvor alle nådegavene er i funksjon, derfor blir nye mottatt på verdens vis og ikke på Guds vis».

Det er oppfatninger som kvinnen deler. Hun mener at temperaturen i menigheten gjenspeiler vår relasjon til Gud.

Organisasjon eller menighet?

– Hvilken type menighet bygger vi? Det er mye fokus på menighetsbygging og kultur, og det er vel og bra. Men hvis det grunnleggende mangler, da bygger vi organisasjoner. De kan møte behov, men de bygger ikke en relasjon på dypet mellom mennesker. Du er ikke i familie med en organisasjon, oppsummerer hun.

Hun konstaterer at en del kristne velger å holde seg vekke fra menigheten, for «der skal de i alle fall ikke gå». De vil heller ha fellesskap med ufrelste enn med kristne. Det er trist.

– Hva var det som motiverte deg til å skrive innlegget?

– Det er behovet for endring, og en erkjennelse av at «dette ikke går an lenger». Jeg vil se en menighet som lever tett på Jesus, og der kjærligheten til hverandre er det bærende.

Hun og mannen har gjentatte ganger prøvd å komme inn i flere kristne sammenhenger - uten å lykkes. De har vært på møter, vært åpne med ledere og menighetens medlemmer. De har tatt initiativ og invitert og spandert, men får likevel ikke kontakt.

Hun spør seg om de «sårede» skal bli liggende ved veien, forbigått av religiøse ledere og overlatt til omstendighetene.

Guds farshjerte

– Hva tenker du konkret at menigheter og ledere kan gjøre for å inkludere dere da?

– Det skjer mye bra menighetsarbeid med fokus på å møte nye som kommer, og bli kjent. Det er vel og bra, men hvis ikke man klarer å bygge fellesskap med fokus på medmenneskelig kjærlighet og Guds farshjerte, så tror jeg det kan bli mye organisering og lite substans.

– I tillegg tror jeg det er viktig at prester og pastorer gir folk frihet til å by på seg selv, og betjene hverandre. Min erfaring er at ledere kan ha en tendens til å tro at folk kan gjøre feil. Det kan bli et hinder for å våge å bry seg, be for mennesker og være sårbare overfor hverandre, tror kvinnen.

Tankevekkende

Glenn Nord-Varhaug, forsamlingsleder i Betlehem i Bergen, er en av 1.300 som har delt debattinnlegget på Facebook. I kommentaren under skriver han: «Tankevekkende. Slik ønsker jeg ikke at mennesker skal bli møtt i Betlehem! Skulle gjerne hatt en prat med disse menneskene...»

– Det var hjerteskjærende å lese innlegget, sier han i en kommentar til Dagen.

Nord-Varhaug begynte som forsamlingsleder i høst og er forholdsvis ny, så han har ikke «fått luktet seg skikkelig inn» ennå, som han sier.

– Men dette er et tema jeg ønsker å sette fokus på; at folk som kommer til Betlehem blir møtt, enten de er kristne eller ikkekristne, og at vi møter dem med omsorg og kjærlighet.

– Er dette noe du vil ta opp i forkynnelsen?

– Ja, og jeg tenker at dette er noe vi små snakke om i lag med hverandre, så får vi ta det derfra. Jeg skulle gjerne likt å møte kvinnen og mannen hennes, for å høre deres historie.

Nord-Varhaug understreker betydningen av at alt kristent arbeid må ha sitt utspring i Gud og i hans kjærlighet.

– Troen skal ikke bare sitte i hodet, men springe ut av det personlige møtet med Gud. Ingen plass skulle vært bedre å gå til når livet går en imot, enn det kristne fellesskapet. Som lederskap i forsamling og menighetsliv er det vårt ansvar å møte folk der de der, og prøve å hjelpe dem videre. Det viktigste, tenker jeg, er å få inn en kultur der det er rom for å være ærlig med livet, sier han.

Her kan du lese debattinnlegget: Ikke bruk for «sårede kristne»

* Bruk kommentarfeltet nederst på siden for å si din mening.