PARADE: Militante islamister har siden juni rykket inn i stadig flere byer og feiret opprettelsen av et islamsk kalifat, Den islamske staten (IS). Bildet er fra Raqqa-provinsen i Syria. Foto: Reuters / NTB Scanpix

Hatet mot de andre

Islamistgruppen Den islamske staten (IS) springer ut fra en bevegelse som har lang tradisjon for hat og intoleranse mot religiøse minoriteter. Også norske radikale islamister sprer de samme, hatefulle holdningene.

Ekstremistgruppen slakter ned medlemmer av yezidi-minoriteten. Bare de som konverterer til islam spares. Kristne som ikke vil bli muslimer eller betaler beskyttelsespenger,jizya, blir drept.

Dødsmarsjen til de ekstreme islamistene er den siste og mest alvorlige hendelsen som har rammet Midtøstens kristne. Men over hele regionen er religiøse minoriteter truet av radikale islamistgrupper.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Videoen øverst på siden:

TV-journalisten Medyan Dairieh i kanadiske Vice News fikk i tre uker bo og leve sammen med opprørere i Den islamske staten (IS).Dokumentaren hans viser på nært hold hvordan IS kjemper med moderne våpen - og innfører den knallharde sharialoven i store deler av Syria og Irak.NB: Vi advarer mot sterke scener i deler av innholdet.

Sameksistens

Når man diskuterer islam og kristendom i norsk offentlighet, er det vanlig at det betones at kristne og muslimer har levd i harmoni i store deler av den muslimske verden, også i perioder der intoleranse og forfølgelse av annerledes troende preget store deler av Europa.

Til en viss grad er det noe riktig i dette.

I byer som Kairo, Baghdad og Istanbul finnes synagoger og kirkebygg som viser en lang historie med sameksistens. I dag er mange av disse byggene tomme. Andre er gjort til museum. For til tross for at både jøder og kristne er regnet som «bokens follk» har disse religiøse gruppene i perioder også blitt forfulgt.

I Istanbul ble kristne utsatt for massakre både på 1800-tallet og så sent som i 1955. Etter opprettelsen av staten Israel i 1948 ble situasjonen for jøder de fleste steder i den arabiske verden uholdbar. De fleste valgte å gjørealiyah, å emigrere til Israel.

Støttet diktatorer

Artikkelen fortsetter under annonsen.

De kristne minoritetene klarte imidlertid å klore seg fast. Mange var også støttespillere for de lokale diktaturene, som president Hosni Mubarak i Egypt og Bashar al-Assad i Syria. Og i Assads Syria var hovedstaden Damaskus, i hvert fall tilsynelatende, en flerkulturell by.

Her kunne man vandre fra den kristne gatebyen i fotefarene til profeten Paulus før man endte opp foran Ummayademoskeen, tidligere kirke som er gjort om til en praktbygning av en moske. Ifølge muslimenes legender om endetiden er det forutsagt at Jesus slik han fremstilles i islam skal komme tilbake til jorden fra minareten, det øverste tårnet i denne moskeen.

Også i Egypt var de kristne relativt trygge. Selv om de i liten grad var representert politisk eller i de øvre samfunnssjiktene, kunne den koptiske kirken stole på at president Mubarak ikke ville true deres eksistens eller trosfrihet.

Herrefolk

Hendelsene som rystet den arabiske verden i 2011 snudde opp ned på denne situasjonen. Etter revolusjonene som feide over regionen har salafistene, en ultrakonservativ islamsk retning, trådd ut av kulissene. Dette har de kristne måttet betale prisen for.

Salafistene er en spesiell retning i islam, som følger en spesielt konservativ tolkning. En av salafistenes viktigste teologer var den muslimske teologen Ibn Tamiyya som levde fra 1263 til 1328. Han etablerte en forestilling om at muslimene ikke bare skilte seg fra de kristne og jødene ved sin rette tro, men også at muslimene var dem overlegne. Altså en form for religiøs herrefolkstenkning.

I en samling religiøse domsavsigelser heter det at muslimene er «overlegne». De har «overlegen kunnskap og rett handling». «Dette er klart for alle med et snev av intelligens», skriver Tamiyyah.

Til grunn for dette lå en overbevisning om at bare islam er en «sann religion». Ingen kan avvise dette, det eneste de gjør er å finne unnskyldninger for å følge islam, ifølge den historiske islamske teologen. Når dette kombineres med en forestilling om at de som er muslimer utgjør enummah, en nasjon eller et folk, danner det grunnlaget for en ideologi der muslimene ble sett på som overlegne andrekufar, vantro.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Kirker i brann

Det er i fotsporene til denne fremmedfiendtlige muslimske tradisjonen dagens salafister går i. Og det var dette hatet som kom til syne med den arabiske våren.

Revolusjonen i Egypt førte til ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, også for intolerante ekstremistgrupper. Og det gikk bare få uker etter president Hosni Mubaraks fall før det ble rapportert om angrep på landets kristne. Det skulle bli verre.

Høsten 2011 ble flere titalls kristne slaktet ned av den egyptiske hæren, etter at statlig fjernsyn hadde oppfordret folk til å gå ut i gatene mot de kristne kopterne. Etter at hæren grep inn mot islamistgruppen Det muslimske brorskap sommeren 2013 tok islamister hevn ved å sette kristne kirker, hjem og butikker i brann. Til sammen ble 40 gudshus brent ned.

En sentral norsk radikal islamist formulerer det slik i en diskusjon om massedrapene på religiøse minoriteter i Irak:

«Husk at Islam kommer før alt annet, både nasjonal tilhørighet og familie!»

Oppfordring til krig

Hatet mot de kristne fra de radikale gruppene kan virke paradoksalt. I prinsippet skal kirkesamfunnene ha en beskyttet status i islam, somahl ul kitab, «bokens folk». Men i praksis ønsker de å innføre regler som gjør det svært vanskelig eller umulig å være kristen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Der de tar makten sørger de for å forby alle offentlige manifestasjoner som regnes for å være «uislamske». Dette fører også til at kirker blir stengt og kirkeledere fordrevet eller i verste fall henrettet.

Og i Egypt har ofte lynsjemobber gått til angrep på kristne etter at det har blitt satt ut rykter om at kopterne har kidnappet muslimske jenter.

I praksis har intoleransen vist seg å gjøre seg gjeldende. I stedet for å legge vekt på de delene av Koranen som sier at Gud har åpenbart sin lov for dem som vil lytte og at det ikke er noen tvang i religionen, betoner de radikale islamistene Koranvers som oppfordrer til kamp og krig mot de vantro.

Logikken er klar: De som ikke fullt og helt vil underordne seg de radikale islamistenes regler og lover skal utryddes.

Flykter

Nå fordrives de kristne fra by etter by i Irak.

Selv om USA og president Barack Obama skulle lykkes med å stanse fremmarsjen til ekstremistgruppen IS, har begivenhetene satt sterke spor.

De radikale salafistgruppenes hat har kommet til overflaten og mange er utrygge på om de arabiske statene vil kunne beskytte dem. Mange har allerede benyttet sjansen til å flykte ut avMidtøsten og til tryggere land. Flere vil følge de neste årene.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Enda verre er det for andre minoriteter, som ikke har skinnbeskyttelsen det å være en del av «bokens folk» gir dem. Derfor flyktet flere titusen fra yezidiminoriteten da de radikale islamistene erobret Sinjar, en by på grensen mellom Syria og Irak der dette spesielle trossamfunnet har eksistert i århundrer. De visste at de ikke ville bli vist noen nåde, for dem var valget å konvertere til islam eller å dø ved sverdet.

Yezidienes religion ble grunnlagt på 1100-tallet, etter islam.Dette gjør dem til fiender av Muhammeds etterfølgere.

«Satanister»

Denne minoriteten er også spesielt utsatt fordi de anklages for å være «Satantilbedere». Bakgrunnen er at de tror på en annen versjon av historien om engelen Lucifers fall. Ifølge yezidiene hadde Lucifer fått ordre fra Gud om ikke å akseptere å bøye seg for noen andre enn Ham, og da de andre englene bøyde seg for Adam, slik Koranen forteller om, var Lucifer den eneste som ikke adlød. Og, altså igjen ifølge Yezidiene, den eneste som fulgte Guds ordre.

Hatet mot denne gruppen spres også åpenlyst av norske radikale islamister på sosiale medier. De omtales som «satanister», som gudsløse og vantro.

«Disse er et fortapt nasjon gjennom tidene. De er så redde for haqq, sannheten og at det vil ta dem ned at de dreper til og med barn for å prøve å overleve. På samme måte som farao.»

Felles fiende

Grusomhetene de syriske og irakiske islamistene nå begår er det hittil tydeligste eksempelet på hvilken trussel disse gruppene representerer.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

En trøst kan være at flere både i Midtøsten og i Vesten forstår at man har en felles fiende i de radikale islamistgruppene.

Men for de religiøse minoritetene kan det allerede være for sent. Med dagens utvikling er det vanskelig å se for seg en fremtid for de kristne kirkesamfunnene i dette historiske området.

Les også:– De kristnes eksodus fra Irak kan ikke stoppes