Mot Gahr Støre i 2017?

«Alle» har ment at Erna Solbergs prosjekt strekker seg lenger enn til 2017. Selve testen på den sittende regjeringens slitestyrke, er om de klarer å gjennomføre endringene så gradvis at de får folket med seg. Så langt ser det ikke slik ut.

Arbeidet med å få etablert en solid borgerlig samling handler grunnleggende om å flytte tyngdepunktet i norsk politikk. Men i et land der Arbeiderpartiet har sittet ved Kongens bord i nærmere 50 av de knapt 70 årene som har gått siden krigen, er dette ingen enkel oppgave.

Før valget i fjor ble det spurt om Høyre kom til å bli større enn Arbeiderpartiet. At denne skansen ikke falt, ble sett på som en viktig seier for Ap. På den siste målingen fra Norfakta, publisert i Nationen og Klassekampen, kunne vi lørdag lese at Ap med 38,3 prosent er større enn både Høyre (23,4 prosent) og Frp (11,3 prosent) til sammen.

Erna Solberg har ønsket å forme et nytt og mykere høyre. Retorikken om «mennesker, ikke milliarder» har vært det fremste eksemplet på dette. Og det har ført henne til statsministerens kontor. Slik sett har strategien lyktes. Men med alt oppstyret ikke minst rundt formuesskatten, sitter nok mange igjen med en følelse av at her er det det gamle Høyre som igjen viser seg. Og dette partiet har høyst begrenset potensial som folkeparti. Politisk redaktør Kjetil B. Alstadheim i Dagens Næringsliv skrev lørdag at «Om mange velgere ikke kjenner Solberg helt igjen fra valgkampen, er ikke det så rart. Den gang prøvde hun å være en de kunne like. Nå prøver hun å føre Høyre-politikk».

Skattepolitikk hadde en langt mindre fremtredende plass i fjorårets valgkamp enn den har fått etter presentasjonen av regjeringens forslag til statsbudsjett i oktober. Regjeringspartiene kan gjerne hevde at endringene i skatteopplegget har fått uforholdsmessig mye oppmerksomhet. Enn så lenge har det fått sette seg et inntrykk av at regjeringen tilgodeser de privilegerte.

Og det blir verre. 30. oktober skrev Frank Rossavik, politisk redaktør i Bergens Tidende, at regjeringen fremstår defensiv. «Den gir lite ideologisk argumentasjon for at lavere skatt og en mindre stat øker folks frihet og gagner landet.» Rossavik konkluderer med at Erna Solberg og Siv Jensen får håpe at velgerne i fjor ikke «bare ville ha en ny regjering, ingen ny politikk».

Fredag 7. november var Ottar Hellevik, en av landets fremste eksperter på området, intervjuet i Aftenposten. Han gikk noen hakk lenger enn Rossavik, og konstaterte at velgerne ville ha «mer av det samme, men bedre». Han advarte Høyre mot å tolke valgresultatet som et uttrykk for at det norske folket ønsker seg mer høyrepolitikk. Og han påpekte at tradisjonelle vinnersaker i Høyre-land, som nettopp skattelette, ikke lenger fremstår som vinnersaker. Selv ikke i Frp, partiet som opprinnelig ble tuftet på nettopp skatteletteleser, ser dette nå ut til å være noen vinner.

Kunsten å vite hva velgerne ønsker seg, er naturligvis ikke uttømt i og med disse uttalelsene. Men en viktig kvalitet hos en politiker i et folkestyre handler om å tefte stemningen. Og når man skal analysere norske velgeres adferd, er ett aspekt særlig viktig: vi har en sterk hang til å sympatisere med sosialdemokratiet. I tillegg til de mange årene Arbeiderpartiet har sittet med regjeringsmakt, er det også verdt å merke seg at kun to ganger siden krigen har en borgerlig regjering maktet å bli gjenvalgt etter først å ha overtatt makten (Borten og Willoch). Om Solberg-regjeringen skulle lykkes med dette i 2017, vil de altså være en av få regjeringer uten Arbeiderpartiet ved bordet som har klart det.

Men det er lenge til stortingsvalget. Svært mye kommer til å skje før den tid. Det at regjeringen har fått en røff start nå, kan også bane vei for en læringsprosess. Og at Ap nå seiler på rundt 40 prosents oppslutning, kan også vise seg å ligne en toppidrettsutøver som når toppformen for tidlig til å være på høyden når det virkelig gjelder. I tillegg kan det også være nyttig for regjeringen å gjøre unna noen av de mest kontroversielle sakene tidlig i perioden.

Regjeringens største utfordring er altså oppslutningen i velgermassen. En annen viktig indikator er imidlertid støtten hos samarbeidspartiene Venstre og Kristelig Folkeparti. I fjor høst var det en del som ønsket at disse partiene helst burde blitt mer i regjeringen. Nå er det ikke mange som sier det. En av disse er fylkesleder Pål Kårbø i Hordaland KrF, et av fylkene hvor mange har ivret for samarbeid også med Frp. Overfor Bergens Tidende uttrykker han nå tilfredshet med at KrF ikke er med i regjeringen. Og til Vårt Land sier den ene fylkeslederen etter den andre at de er fornøyd med den løsningen partiet valgte i fjor.

I Lilla Sølhusviks bok Gjennomslag om Kristin Halvorsen, forteller den tidligere SV-lederen om Arbeiderpartiets taktikk i de første Soria Moria-forhandlingene. Partiet la seg til høyre for egne standpunkter, og gjorde dette til utgangspunkt for samtalene. Dermed måtte partene forhandle seg tilbake til Aps offisielle standpunkt, før de for SVs del kunne begynne å forhandle politikken nærmere deres egen posisjon. Et lignende inntrykk kan man få av den sittende regjeringens forslag til statsbudsjett. Det har satt sinnene i kok i Venstre og KrF. På kort sikt kan det bidra til at statsbudsjettet får en profil som ligner mer på regjeringspartienes ønsker. På litt lengre sikt kan det bidra til å svekke utsiktene til varig borgerlig samarbeid.

I samarbeidsavtalens siste punkt heter det at «Dersom Venstre eller Kristelig Folkeparti ønsker å gå inn i Regjeringen Solberg, så har samarbeidspartiene en positiv holdning til dette.» Nå gjenstår det å se hva budsjettforhandlingene faktisk fører til. Kanskje ser Høyre og Frp at de ved å opptre imøtekommende overfor KrF og V faktisk sørger for en politikk som ligger nærmere det et flertall av velgerne ønsker, selv om de skuffer noen av sine egne.

Så langt ser det ikke ut for at regjeringen har grepet om velgerne, og det ser ikke ut for at KrF og Venstre har kommet nærmere regjeringsdeltakelse. Sannsynligheten for at Norges statsminister etter 2017 heter Jonas Gahr Støre er per i dag minst 50 prosent. Men regjeringen har rikelig anledning til å korrigere dette inntrykket. Så spørs det om viljen og evnen er til stede.