Vil bringe trossamtalen inn i politikken

Obamas tale etter kirkemassakren i Charleston gjorde inntrykk på Knut Arild Hareide. Kunne norske politikere gitt uttrykk for tro på samme måte? spør han.

I en kommentar på NRK Ytring tar Knut Arild Hareide til orde for å bringe trossamtalen inn i politikken.

– Jeg opplever at det er en misforstått beskjedenhet i forhold til å dele det viktigste i livet, nemlig troen, sier Hareide.

Ikke uventet møter han motbør fra leder i Human-Etisk Forbund, Jens Brun-Pedersen.

– Hele KrFs historie vitner jo om mangel på angst for berøring - i alle fall for en spesiell religion. Når politikere i årevis har forsvart kirkens privilegier i det norske samfunnet, kan vel heller ikke det sies å være uttrykk for politisk berøringsangst for den kristne religionen, sier han.

Brun-Pedersen legger til at man har sett en stadig økende enighet blant politikere med forskjellige livssyn, om at offentlige fellesinstitusjoner ikke bør favorisere noen på basis av livssynstilhørighet. Han mener likevel at det bør være plass til tro også blant politikere.

– I samfunnet for øvrig bør enkeltindivider, også politikere, stå fritt til både å forkynne og vitne om sin tro. Eller la det være.

En bærebjelke

Knut Arild Hareide frykter et samfunn som tro og religion ikke kan være en del av, og viser til det han mener har vært en skremmende utvikling i det franske samfunnet. USA drar han derimot frem som et eksempel på et land hvor de er flinkere til å vise frem troen sin.

– Vi er hele mennesker. Tro er en del av det viktigste i oss, og de verdiene som kommer ut fra religion er en viktig bærebjelke i samfunnet vårt. Tro er også noe vi kan bruke til å begrunne de verdiene samfunnet er bygd på. I et samfunn er det slik at det er mennesker som ikke tror, og vi må ha noe som omfavner alle, ikke bare de troende, så derfor kan vi ikke lage regler ut i fra én religions ståsted. Vi må ha respekt for troens plass i et samfunn.

Han mener norske politikere kan lære noe av det amerikanske samfunnet.

– Vi kan lære at vi som politikere tar vår tro inn i vårt daglige virke, i møte med mennesker, og må samtidig ha respekt for troens plass i et menneskes liv. Her er det også ulikt i amerikansk politikk, hvor de har ulike religioner og politiske ståsteder, men får lov til å ta troen med og være den de er.

Berøringsangst

Sturla Stålsett, professor på Menighetsfakultet, er enig med Hareide i at det i deler av det politiske ordskiftet har vært en berøringsangst i forhold til tro. Han presiserer samtidig at dette ikke gjelder alle områder av politikken.

– Det har vært langt fra berøringsangst blant norske politikere i forhold til den norske kirke, illusterer han.

Han forklarer at en demokratisk stat bør være «livssynsåpen», og at religiøse begrunnelser bør kunne hentes frem og brukes i vurderingsgrunnlaget til politiske saker.

– Det er rom for å begrunne noe, men man kan ikke forutsette at denne begrunnelsen har allmenngyldig kraft. Når trosbaserte organisasjoner formulerer seg politisk vil de ofte ordlegge seg i mer livssynsoverskridende former. Med menneskerettigheter, lov og rett, og den type argumenter som kan få tilslutning fra mennesker som ikke deler livssyns- grunnlaget.

Han legger til at en livssynsforankring ikke nødvendigvis er forenelig med alle politiske roller.

– Det kan være noen vanskelige grenseoppganger mellom representativitet, som for eksempel et lands president nødvendigvis må ha, i motsetning til en politiker som har en livssynsforankring. Ville Hareide og andre vært like positiv til Obamas tale dersom han var muslim og snakket i en moské? En prinsipiell holdning krever det.

Stålsett etterspør en livssynsåpen arena hvor det må være legitimt og naturlig å basere sin deltagelse på et livssynsgrunnlag.

– Enhver bør behandles likt uansett trosforankring.