På flukt: Women to Women driver traumeklinikker for kvinner i Den sentral­afrikanske republikk. – Kvinnene som kommer til klinikkene våre har opplevd det aller verste, sier Helen Fisher. Bildet viser flyktninger som har søkt beskyttelse utenfor en kirke i Bossangoa. 


Der kvinnene er dobbelt sårbare

Kvinnene i den forfulgte kirke utfordrer gudsbildet vårt, mener leder for internasjonalt kvinnearbeid. I morgen går hun i 8. mars-tog.

Helene Fisher leder Women to Women, Åpne Dørers kvinnearbeid, fra kontoret sitt i Frankrike. I morgen kommer hun til Bergen for å markere den internasjonale kvinnedagen. Her vil hun blant annet fortelle historiene til kvinner hun har møtt i Den sentral-afrikanske republikk, et land der det er svært utrygt å være kristen kvinne.

Til tross for at landet har 85 prosent kristne, er de kristne hardt rammet av urolighetene som har herjet landet de siste årene. Militsgrupper har angrepet kristne bydeler og især pastorfamilier.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Kvinnene som kommer til traumeklinikkene våre har opplevd de verste ting, sier hun.

Utfordrende tro

Det var særlig historiene til de unge kvinnene i den forfulgte kirke som grep henne, da hun begynte som informasjonsleder i Åpne Dørers franske avdeling for ti år siden.

En av de første hun hørte om, var en ung mor i Colombia. Denne kvinnen klarte ikke å la være å snakke om Jesu kjærlighet i landsbyen sin, selv om hun visste at det var farlig.

– Geriljaen likte dårlig at hun snakket om at Jesus elsket henne og alle andre, når de selv lærte folket til å hate og slåss.

Den unge moren fikk drapstrusler, men sluttet likevel ikke å vitne. En dag gjorde geriljaen alvor av truslene. De brøt seg inn i huset og drepte henne.

– Historien utfordret meg voldsomt. Kvinnen hadde flere små barn. At du tar sjanser på egne vegne, er én ting, men når du er mor har du flere du må ta hensyn til. Du vil ikke at barna skal bli skadet, og du vil være der for dem, sier Fisher. Hun ble liggende våken om natten og gruble på hva hun selv ville gjort, og hun tenkte på sin egen datter som lå og sov i rommet ved siden av.

– Hva om jeg måtte være redd for at noen skulle bryte seg inn døra, bare fordi jeg vitnet om Guds kjærlighet?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Dobbelt sårbare

Fisher opplever at kvinnene i den forfulgte kirke er dobbelt sårbare.

– De er utsatt fordi de er kvinner, og de blir forfulgt fordi de er kristne.

– I alle land der kvinner er kulturelt eller strukturelt sårbare, er også forfølgelsen av kristne kvinner ekstra sterk, tilføyer hun.

Hun forteller at kvinnene ofte blir målrettet angrepet, fordi de står juridisk svakere enn menn i mange land. Den som angriper en kvinne kan gjøre dette i vissheten om at hun sjelden kan forsvare seg, og at han selv neppe blir straffet.

– Og når kvinnene er ekstra sårbare, blir også kirken ekstra sårbar, for kvinnene utgjør minst halvparten av kirkens medlemmer.

Ubehagelig

Helen Fisher vil mer enn å fortelle historier når hun taler på 8. mars. Hun utfordrer tilhørerne til å tenke gjennom hva historiene gjør med dem. Lever vi videre som om ingen ting har skjedd, etter å ha hørt disse kvinnenes vitnesbyrd? Eller tør vi å la dem utfordre vårt eget kristenliv?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Historien om den colombianske moren var en av mange uten lykkelig slutt.

– En av tingene jeg har lært etter å ha hørt hundrevis av historier, er at Gud fremdeles tillater at kristne blir martyrer for ham, sier Fisher.

Hun merker seg at dette er et tema folk ikke liker å høre om.

– Vi er komfortable med Bibelens historie om Stefanus som den første martyren. Men vi er mindre komfortable med at mennesker også i dag lider og dør for ham. Dette er dypt utfordrende. Det rører ikke bare ved mine egne valg, men også ved min oppfatning av Gud. Det er derfor vi trenger å høre historiene fra den forfulgte kirke. Vi trenger å vite hvem Gud er, for han er den samme over alt.

Det aller verste

Fisher tror at vår egen frykt ofte kan komme i veien for Jesu kall til å elske hverandre.

– Skal vi kunne følge kallet, kan vi ikke la oss styre av vår egen frykt.

– Men dette er lett å si, innrømmer hun og viser til sine egne turer til Den sentralafrikanske republikk. Hun er ærlig på at hun selv har følt sterk frykt i forkant av reiser til dette landet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Plutselig var det jeg som var redd - og som måtte velge om jeg skulle la frykten styre meg, eller handle i samsvar med andre prinsipper, sier Fisher, som valgte å dra, selv om hun var redd. Slik fikk hun ny innsikt i hvem Gud er.

Nåde nok

– Det jeg har lært, er at Gud er større enn det verste som kan skje oss.

Helene Fisher tror at vestlige kristne kan ha lett for å begrense Gud. Hun tror vi ubevisst kan tenke at troen eller Gud bare holder i trygge omgivelser.

– Men når vi møter de forfulgte, ser vi at Gud er tilstrekkelig også i livets aller verste situasjoner. Det samme kan du se hvis du besøker en kreftavdeling på et sykehus eller observerer en sørgende familie i en begravelse. Det verste har skjedd, men der er likevel fred, for Gud har kommet med sin fred og styrke.

– Gud har lovet at hans nåde er nok. Det er slik Gud er, sier hun og deler et svært personlig eksempel.

Drømmen ble knust

Som ung kvinne var det én ting Helene Fisher ønsket mer enn noe annet, nemlig å bli mor. Etter fem års ekteskap, slo legene fast at det var umulig. Beskjeden holdt på å knuse henne.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Jeg visste ikke hva annet jeg kunne egne meg til, og trodde ikke at det fantes noen grunn til å leve. Men så fikk jeg se at Gud var større enn min fortvilelse.

– Etter 13 år adopterte vi en vidunderlig jente, men det var ikke dette som gjorde meg mindre redd. Det som fjernet frykten var at Gud hadde vært der hos meg i 13 år, og at han hadde vært tilstrekkelig.

– Det samme opplever jeg i møte med søstre i den forfulgte kirke. De kan være deprimert, traumatisert og revet i stykker, og jeg får vandre med dem i en helbredende prosess.

Det er denne prosessen hun ønsker å snakke om, etter 8. mars-toget i morgen.

– Når Gud helbreder, blir vi sterkere enn før. Frykt, derimot, gjør oss svake.