Faren for relativisert teologi

Det er ikke uten videre slik at nedtoningen av konfesjonell tilhørighet er av det gode.

Spiller det noen rolle om man regner seg som lutheraner, metodist, baptist eller pinsevenn? Vi skal ikke mange år tilbake i tid før bevisstheten om ens egen konfesjonelle tilhørighet var ganske annerledes enn den er i dag.

Som regel blir det fremhevet som noe positivt at kristne i ulike leire har blitt mer opptatt av å bygge broer enn av å bygge murer, og at man er mer opptatt av det som samler enn det som skiller.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

På mange måter er det grunn til å glede seg over utviklingen som har skjedd. Det er en forvrengning av reformasjonens ideal om Skriften alene når dette fører til at bibelsyn nærmest blir en privatsak.

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg avDagen.

I realiteten innser nok mange at også den sammenhengen vi selv tilhører, har sine utfordringer. Derfor gjør vi klokt i å være varsomme med å fremheve vår egen fortreffelighet på andres bekostning.

Og det finnes en mengde teologiske spørsmål hvor vi nokså smertefritt kan leve med uenighet fordi vi kan samles i tillit til Jesu frelsesverk.

Men det er ikke uten videre slik at nedtoningen av konfesjonell tilhørighet er av det gode. Tvert imot er det grunn til å tenke gjennom hvorvidt den også er et utslag av at vi leser mindre i Bibelen og er mindre teologisk orientert enn mange kristne var for noen tiår siden.

På lørdag kunne vi i Dagen lese en interessant sak om økningen i antallet konfesjonsløse kristne i USA. I USA har man som kjent ikke holdt seg med noen statskirke slik vi har vært vant med i Norge.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Dermed finnes det flere viktige forskjeller mellom Norge og USA når det gjelder religiøs tilknytning. Kulturen er også til dels forskjellig, blant annet er vi her i landet antakelig noe mer kollektivistisk orientert enn mange amerikanere er. Derfor ville en tilsvarende undersøkelse her i landet trolig vist noe mer dempede utslag.

Men hovedtrekket kan vi kjenne igjen. Bevisstheten om hvilken sammenheng man selv tilhører, har blitt lavere. Og trangen til å diskutere med kristne i andre kirkesamfunn eller kristne sammenhenger ser også ut til å ha ­avtatt.

For unge kristne i dag vil det kunne virke nærmest absurd å skulle bruke krefter på å diskutere indrekirkelige anliggender som mange har vanskelig for å forstå, samtidig som samfunnet blir stadig mer sekularisert, og det er utfordrende nok over­hodet å nå frem med kristent fundert tenkning i samfunnsdebatten.

Det som imidlertid fortjener ettertanke, er i hvilken grad trangen til uavhengighet også er et uttrykk for et ønske om å tilpasse teologien til sin egen forståelse, og hvorvidt utviklingen sier noe om at viktige bibelske anliggender har blitt mindre viktige for oss.

Vi kan bruke dåpen som eksempel. I protestantisk kristendom er dåpen et av de teologiske spørsmålene som i størst grad har splittet mange kristne.

Vi skal ikke her gå inn i selve dåpsdebatten, men bare påpeke at uansett hvilken dåpssyn vi måtte ha, kommer vi ikke utenom at dåpen er et viktig bibelsk anliggende. Den kristne dåpen har sitt utgangspunkt i Jesu egen befaling.

En kristen kirke kan ikke tillate seg å ta lett på dåpen. Det ville i så fall innebære en manglende ærbødighet for Guds ord. Samtidig som vi kan glede oss over at kristen enhet blir tydelig betont, må vi ikke falle for fristelsen til å relativisere teologien.