Nød og «nød»
Sekshundretusenoffentlig ansatte her i landet mener at en lønnsøkning på nær fire prosent er for lite og har derfor valgt det ligtime virkemidlet streik.
Samtidig kommer det tall fra det kriserammede Hellas som viser at greske arbeidere i gjennomsnitt vil måtte tåle en lønnsreduksjon på 23 prosent. Det er i sannhet stor forskjell på hva som utløser tanker om at man opplever en vanskelig situasjon.
For få dager siden var jeg i den greske hovedstaden og opplevde en liten flik av folks virkelighet og resultatet av kraftige nedskjæringer i sosiale ytelser, pensjoner, lønn og offentlige utgifter generelt:
– En eldre, hvithåret dame, pent kledd og åpenbart pensjonst kommer bort til oss og ber om penger. En skrukket, brun hånd rekkes ut i håp om noen mynter.
– I skyggen av Akropolis blir vi oppmerksomme på barn, i småskolealder, utstyrt med trekkspill og med skolesekk på ryggen. De kommer gjerne helt opptil restaurantbordene og spiller i håp om et bidrag. Det gjør vondt å se når vi vet at rapportene forteller at hvert fjerde greske barn må legge seg med tom mage.
- Drosje-eiere trygler om oppdrag. En av dem forteller at han har mistet halvparten av inntekten siden den økonomiske krisen slo til for fullt. Tomme forretningslokaler tilbys for leie eller eller salg over alt.
– Uansett hvor vi går eller sitter eller står blir vi tilbudt varer av ymse slag av selgere som håper å tjene noen euro. Alt fra duker, kinesiske papir-parasoller, solbriller, klokker, fotostativer, papirlommetørklær, håndholdt symaskin og leker frambys av utholdende kremmere.
Alt dette er bare et lite gløtt inn i den tøffe hverdagen den greske befolkningen må finne seg i som følge av politisk vanstyre. Myndighetene brakte ulykken over sitt eget folk med en økonomisk politikk som ikke var i nærheten av å ta hensyn til realitetene og hva Hellas egentlig hadde råd til. Det er desverre ikke de ansvarlige som får lide for ugjeringene, men et helt folk.
Mens nøden og resignasjonen preger et folk på Europas yttergrense mot Asia, befinner vi nordmenn oss i den andre enden av skalaen med en situasjon som absolutt alle andre europere ønsker seg. Lav ledighet, høy levestandard, budsjettoverskudd, historisk nivå på sosiale goder og støtteordinger er realiteter ingen andre land kan skilte med.
Likevel er det ikke nok. Vi har det tydligvis ikke godt nok. Et tilbud som ville gitt fra 9.000 kroner (i følge Unio) og opp mot 20.000 kroner (i følge staten) mer pr. år i statlig sektor er ikke nok. Vi vil ha mer og det tvinger noen av oss til å bruke streik. Men vi kan ikke påberope oss hverken materiell nød eller mangel på sosiale goder. Nøden ligger på et helt annet plan: Vi ser ikke vår egen situasjon på grunn av velstanden vi er omgitt av. Vi ser ikke vår brors nød i vårt strev etter mer til oss selv. Vi har mistet den siste rest av soldaritet og sosial samvittighet som kunne ha brakt perspektiver på lønnsoppgjøret. Og dette skjer under et rødghrønt regime som har hatt solidaritet som et politisk hedersbegrep gjennom hele sin hiostorie.
Heller ikke den norske statskassa er ubegrenset, og norsk økonomi vil ikke være upåvirket av euro-krisen. Vi kan også bli hardt rammet. Da kan det være lurt å ha «å ha pææng på bok» som finansminister Sigbjørn Johnsen gjerne uttrykker det.