De tomme pultene
I dag er det skolestart for de fleste videregående skolene i Norge. Erfaringen viser at en god del pulter, der jenter med innvandrerbakgrunn skulle ha sittet, blir stående tomme.
Sommerferien og andre perioder med skolefri er høysesong for tvangsekteskap. Norske statsborgere av minoritetsopphav blir lokket tilbake til opprinnelseslandet på det som ser ut til å være et ferieopphold eller slektsbesøk. Men altfor mange kommer ikke tilbake.
I stedet ender de opp som koner til menn de i mange tilfeller aldri har sett før.
Norske innvandrerjenter frarøves sine fremtidsdrømmer for å tilfredsstille familiens æresbegreper. I stedet for videre skole og studier kan de risikere de å bli giftet bort mot sin vilje allerede i tenårene.
Hvor attraktivt er det for en jente født og oppvokst i Oslo å inngå ekteskap med for eksempel en analfabet hun ikke har møtt før på landsbygda i Pakistan?
Det har dessverre skjedd så altfor ofte.
Å gifte bort noen mot sin vilje er straffbart i Norge. I lovverket regnes det som en alvorlig forbrytelse med en strafferamme på opp til seks års fengsel.
Også de som medvirker til denne typen ekteskapsinngåelser begår en kriminell handling. Og det gjelder selv om den tvangsmessige bortgiftingen skjer utenfor vårt lands grenser.
Likevel regner fagpersoner med at det inngås mange titalls tvangsekteskap i Norge hvert år.
Det ser ut til å være to hovedgrunner til at enkelte innvandrerfamilier presser sine døtre til å inngå tvangsekteskap.
Den ene er knyttet til familiens ære, ikke bare kjernefamiliens, også den utvidede storfamilien både i Norge og opprinnelseslandet.
I mange av disse miljøene er æresbegrepet først og fremst knyttet til familiens kvinner. Det er fedre, brødre og onklers oppgave å forhindre at slektens ugifte kvinner engasjerer seg i det oppfattes som umoralsk oppførsel.
Og umoral gjelder i disse tilfellene ikke bare seksuelle forbindelser før ekteskapet. Det er et alvorlig brudd mot familiens ære dersom en av døtrene blir kjæreste med en etnisk norsk gutt. Men det ansees også som upassende å gifte seg med en mann fra en lavere kaste.
Den som trodde at kasteproblematikken bare var et hinduistisk fenomen må tenke om igjen. Kaste er et hett tema også i den største norske asiatiske innvandrergruppen, pakistanerne.
For å hindre slike forbindelser presser mange familier sine døtre til å gifte seg med en person som mennene i slekten har utpekt som en passende forbindelse for den ugifte jenta. Og vedkommende kan gjerne være i slekt med familien. Såkalte søskenbarnekteskap er svært vanlig i enkelte av innvandrergruppene.
Den andre grunnen har også med familie å gjøre. Det er dessverre et faktum at mange innvandrerjenter i praksis blir brukt som visum for slektninger i hjemlandet. Hvis jentene inngår ekteskap med en person i opprinnelseslandet, kan det søkes om familiegjenforening i Norge.
Slik kan gradvis flere personer i storfamilien få komme til Norge og få tilang til velferdsgodene her i landet.
Prisen er det jentene som betaler. De tomme pultene representerer så altfor ofte ødelagte liv.
(Dagen)
I stedet ender de opp som koner til menn de i mange tilfeller aldri har sett før.
Norske innvandrerjenter frarøves sine fremtidsdrømmer for å tilfredsstille familiens æresbegreper. I stedet for videre skole og studier kan de risikere de å bli giftet bort mot sin vilje allerede i tenårene.
Hvor attraktivt er det for en jente født og oppvokst i Oslo å inngå ekteskap med for eksempel en analfabet hun ikke har møtt før på landsbygda i Pakistan?
Det har dessverre skjedd så altfor ofte.
Å gifte bort noen mot sin vilje er straffbart i Norge. I lovverket regnes det som en alvorlig forbrytelse med en strafferamme på opp til seks års fengsel.
Også de som medvirker til denne typen ekteskapsinngåelser begår en kriminell handling. Og det gjelder selv om den tvangsmessige bortgiftingen skjer utenfor vårt lands grenser.
Likevel regner fagpersoner med at det inngås mange titalls tvangsekteskap i Norge hvert år.
Det ser ut til å være to hovedgrunner til at enkelte innvandrerfamilier presser sine døtre til å inngå tvangsekteskap.
Den ene er knyttet til familiens ære, ikke bare kjernefamiliens, også den utvidede storfamilien både i Norge og opprinnelseslandet.
I mange av disse miljøene er æresbegrepet først og fremst knyttet til familiens kvinner. Det er fedre, brødre og onklers oppgave å forhindre at slektens ugifte kvinner engasjerer seg i det oppfattes som umoralsk oppførsel.
Og umoral gjelder i disse tilfellene ikke bare seksuelle forbindelser før ekteskapet. Det er et alvorlig brudd mot familiens ære dersom en av døtrene blir kjæreste med en etnisk norsk gutt. Men det ansees også som upassende å gifte seg med en mann fra en lavere kaste.
Den som trodde at kasteproblematikken bare var et hinduistisk fenomen må tenke om igjen. Kaste er et hett tema også i den største norske asiatiske innvandrergruppen, pakistanerne.
For å hindre slike forbindelser presser mange familier sine døtre til å gifte seg med en person som mennene i slekten har utpekt som en passende forbindelse for den ugifte jenta. Og vedkommende kan gjerne være i slekt med familien. Såkalte søskenbarnekteskap er svært vanlig i enkelte av innvandrergruppene.
Den andre grunnen har også med familie å gjøre. Det er dessverre et faktum at mange innvandrerjenter i praksis blir brukt som visum for slektninger i hjemlandet. Hvis jentene inngår ekteskap med en person i opprinnelseslandet, kan det søkes om familiegjenforening i Norge.
Slik kan gradvis flere personer i storfamilien få komme til Norge og få tilang til velferdsgodene her i landet.
Prisen er det jentene som betaler. De tomme pultene representerer så altfor ofte ødelagte liv.
(Dagen)