Frimodig barneombud
Debatten om hvorvidt vi skal forby omskjæring av guttebarn her i landet ruller videre. I et leserinnlegg i gårsdagens Vårt Land går barneombud Anne Lindboe til det nokså oppsiktsvekkende skritt å oppfordre religiøse ledere til å «arbeide for å erstatte omskjæring med andre symbolske ritualer som ikke innebærer unødvendige kirurgiske inngrep».
Barneombudet legger her til grunn en frimodighet, vi kan gjerne også kalle det arroganse, som bør mane til grundig ettertanke.
Vi hadde håpet at Lindboe i større grad enn sin forgjenger ville utøve respekt for barn i religiøse familier, men tilfellet ser så langt ut til å være motsatt.
Hun legger utilslørt en sekulær virkelighetsforståelse til grunn, og betrakter det i praksis som unormalt å ha foreldre som ønsker å videreføre en flere tusen år gammel skikk.
Det er ikke så lite freidig å oppfordre religiøse foreldre til å endre et ritual de mener er gitt dem av Gud, som har både lange røtter og stor utbredelse – og som i realiteten er nokså harmløst.
Forstander Ervin Kohn i Det Mosaiske Trossamfund har opptrådt nøkternt og saklig i denne debatten. Han har påpekt hvor viktig det er at omskjæringen av jødiske barn finner sted nettopp på den åttende dag.
For moderne norske lesere er det kanskje ikke opplagt hvilken betydning det har når Kohn forklarer at omskjæring skjer på den åttende dag også når denne dagen faller på en sabbat eller på Yom Kippur. Men for den som kjenner litt til jødisk historie og religion, sier det en hel del. I tillegg viser Kohn til forskning som indikerer at blodets koaguleringsevne er på topp nettopp på denne dagen.
Debatten bærer så langt tydelige preg av etnosentrisme. Det er betenkelig, ikke minst i et samfunn som er på vei mot et mer flerkulturelt uttrykk og har toleranse som et sentralt ideal.
Det finnes åpenbart tilfeller hvor det er riktig at vi i Norge og andre land bruker vår erfaring og historie til å korrigere kulturelle uttrykk med røtter andre steder.
Omskjæring av jenter er et tydelig eksempel på dette.
Men vi har ikke blitt imponert over den innsikten i jødisk religion og historie som ligger til grunn for den politiske forbudsiveren, og heller ikke viljen til å sette seg inn i den kunnskapen som faktisk finnes når det gjelder konsekvensene av omskjæring.
Vi tviler ikke på at Anne Lindboe har barnas interesser i tankene når hun ønsker å spare guttebabyer for omskjæring.
Men når hun påpeker at hun også er barneombud for barn av muslimske og jødiske foreldre, fremstår dette som en noe hul påstand.
I realiteten står hun i fare for å være litt mindre barneombud for barn av religiøse foreldre. Fordi hun i sin tilnærming til spørsmålet legger sin egen virkelighetsforståelse til grunn på en slik måte at hun ikke respekterer de barna som faktisk ville ha ønsket å bli omskåret om de hadde vært i stand til å uttrykke det.
Foreldre tar jevnlig valg på vegne av sine barn. Omskjæring bør selvsagt skje på den mest mulig hygieniske, medisinsk forsvarlige og hensynsfulle måte.
Med disse premissene innfridd ivaretar ikke barneombudet barnas beste interesser med den opptredenen hun hittil har valgt.
(Dagen)
Vi hadde håpet at Lindboe i større grad enn sin forgjenger ville utøve respekt for barn i religiøse familier, men tilfellet ser så langt ut til å være motsatt.
Hun legger utilslørt en sekulær virkelighetsforståelse til grunn, og betrakter det i praksis som unormalt å ha foreldre som ønsker å videreføre en flere tusen år gammel skikk.
Det er ikke så lite freidig å oppfordre religiøse foreldre til å endre et ritual de mener er gitt dem av Gud, som har både lange røtter og stor utbredelse – og som i realiteten er nokså harmløst.
Forstander Ervin Kohn i Det Mosaiske Trossamfund har opptrådt nøkternt og saklig i denne debatten. Han har påpekt hvor viktig det er at omskjæringen av jødiske barn finner sted nettopp på den åttende dag.
For moderne norske lesere er det kanskje ikke opplagt hvilken betydning det har når Kohn forklarer at omskjæring skjer på den åttende dag også når denne dagen faller på en sabbat eller på Yom Kippur. Men for den som kjenner litt til jødisk historie og religion, sier det en hel del. I tillegg viser Kohn til forskning som indikerer at blodets koaguleringsevne er på topp nettopp på denne dagen.
Debatten bærer så langt tydelige preg av etnosentrisme. Det er betenkelig, ikke minst i et samfunn som er på vei mot et mer flerkulturelt uttrykk og har toleranse som et sentralt ideal.
Det finnes åpenbart tilfeller hvor det er riktig at vi i Norge og andre land bruker vår erfaring og historie til å korrigere kulturelle uttrykk med røtter andre steder.
Omskjæring av jenter er et tydelig eksempel på dette.
Men vi har ikke blitt imponert over den innsikten i jødisk religion og historie som ligger til grunn for den politiske forbudsiveren, og heller ikke viljen til å sette seg inn i den kunnskapen som faktisk finnes når det gjelder konsekvensene av omskjæring.
Vi tviler ikke på at Anne Lindboe har barnas interesser i tankene når hun ønsker å spare guttebabyer for omskjæring.
Men når hun påpeker at hun også er barneombud for barn av muslimske og jødiske foreldre, fremstår dette som en noe hul påstand.
I realiteten står hun i fare for å være litt mindre barneombud for barn av religiøse foreldre. Fordi hun i sin tilnærming til spørsmålet legger sin egen virkelighetsforståelse til grunn på en slik måte at hun ikke respekterer de barna som faktisk ville ha ønsket å bli omskåret om de hadde vært i stand til å uttrykke det.
Foreldre tar jevnlig valg på vegne av sine barn. Omskjæring bør selvsagt skje på den mest mulig hygieniske, medisinsk forsvarlige og hensynsfulle måte.
Med disse premissene innfridd ivaretar ikke barneombudet barnas beste interesser med den opptredenen hun hittil har valgt.
(Dagen)