Staten trenger kirken
Dagen omtalte i går underskriftsaksjonen mot de planlagte endringene av Grunnloven. Det er imponerende å ha klart å samle inn over 12.000 signaturer. Det vitner om et betydelig engasjement for kristne grunnverdier i samfunnet vårt. Det er selvfølgelig positivt.
Når det er sagt, vil vi likevel anføre at vi mener at dokumentet som Kristent Samlingsparti har brukt som grunnlag for aksjonen i beste fall er noe unøyaktig.
For man unnlater nemlig å gjøre oppmerksom på at denne saken handler om det såkalte stat/kirkeforliket fra 2008. Utgangspunktet var kravet fra flere partier - blant annet KrF - om å gjøre Den norske kirke mer uavhengig av staten. Blant annet ble det pekt på det uholdbare i at en gjeng Arbeiderparti- og SV-statsråder skulle sitte og bestemme hvem som skal være biskoper i Norges største kristne trossamfunn.
Et slikt engasjement for kirkens selvbestemmelsesrett vil vi tro både Kristent Samlingsparti og flertallet av underskriverne deler. Og dette forholdet burde i rettferdighetens navn vært nevnt for å unngå å gjøre aksjonen misvisende.
Dernest er det viktig å være klar over saksgangen når det gjelder grunnlovsendringer i Norge. De skal først vedtas med to-tredjedels flertall i en stortingsperiode. Så skal det avholdes stortingsvalg. Etter det skal også det nye Stortinget få forelagt grunnlovsforslaget og må vedta det med to-tredjedels flertall for at det skal kunne tre i kraft.
I 2008 ble denne grunnlovsendringen vedtatt første gang med støtte fra samtlige syv partier på Stortinget. Forut for forliket mellom partiene gikk en lang og opphetet debatt.
Det var den gangen slaget stod. For nå er partiene fortsatt bundet av den avtalen de inngikk da. Hvis man hadde ønsket å påvirke utfallet av saken, så var det i 2008 man virkelig burde ha mobilisert og sagt hva man mente om lovendringen.
Noen av oss gjorde det. Og heller ikke i tiden som har gått etterpå har vår bekymring over hvilke konsekvenser denne grunnlovsendringen vil medføre, blitt mindre.
Vårt utgangspunkt er at de grunnlovsbestemmelsene vi her snakker om, ikke minst paragraf to om den evangelisk-lutherske tro som statens religion, utgjør det konstitusjonelle rammeverket rundt forståelsen av Norge som en kristen nasjon.
For hva er det egentlig som definerer Norge som et kristent land? Enten man liker det eller ikke er det i denne sammenhengen helt umulig å komme forbi Den norske kirkes betydning. Effekten av dens formidling av kristen tro til nordmenn opp gjennom generasjonene, kan neppe overvurderes.
Gjennom gudstjenester, konfirmasjonsundervisning, dåpssamtaler og sjelesorg har kirken historisk sett preget Norge med det kristne budskapet mer enn noen annen organisasjon eller trossamfunn.
Over 80 prosent av det norske folk er fortsatt medlemmer av denne kristne kirken. Syv av ti kommer til Den norske kirke med barna sine for å få dem døpt i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Nær halvparten av alle ekteskap inngås i kirken og nesten alle (93 prosent) velger fortsatt kirken når de skal begrave sine døde.
Så kan man sikkert med rette si at mye av dette er et utslag av folkereligiøsitet. Men prøv da å gjøre et følgende tankeeksperiment: Hvordan hadde Norge sett ut dersom 80 prosent av befolkningen hadde tilhørt Human-Etisk Forbund? Eller et muslimsk trossamfunn?
Det er klart at det ville ha preget landet vårt. Men nå er det heldigvis ikke slik. Den store majoriteten tilhører Den norske kirke med de positive konsekvensene det tross alt har for vårt lands karakter.
Litt forenklet kan vi si det slik: Kirken trenger ikke staten, men staten trenger definitivt kirken.
Ikke minst i en tid preget av økende sekulariserings- og islamiseringstendenser er det viktig å verne om vårt kristne tros- og kulturgrunnlag. Slik vi ser det, blir konsekvensene av de planlagte grunnlovsendringene ikke en styrking, men en svekkelse av disse verdiene.
Når det er sagt, vil vi likevel anføre at vi mener at dokumentet som Kristent Samlingsparti har brukt som grunnlag for aksjonen i beste fall er noe unøyaktig.
For man unnlater nemlig å gjøre oppmerksom på at denne saken handler om det såkalte stat/kirkeforliket fra 2008. Utgangspunktet var kravet fra flere partier - blant annet KrF - om å gjøre Den norske kirke mer uavhengig av staten. Blant annet ble det pekt på det uholdbare i at en gjeng Arbeiderparti- og SV-statsråder skulle sitte og bestemme hvem som skal være biskoper i Norges største kristne trossamfunn.
Et slikt engasjement for kirkens selvbestemmelsesrett vil vi tro både Kristent Samlingsparti og flertallet av underskriverne deler. Og dette forholdet burde i rettferdighetens navn vært nevnt for å unngå å gjøre aksjonen misvisende.
Dernest er det viktig å være klar over saksgangen når det gjelder grunnlovsendringer i Norge. De skal først vedtas med to-tredjedels flertall i en stortingsperiode. Så skal det avholdes stortingsvalg. Etter det skal også det nye Stortinget få forelagt grunnlovsforslaget og må vedta det med to-tredjedels flertall for at det skal kunne tre i kraft.
I 2008 ble denne grunnlovsendringen vedtatt første gang med støtte fra samtlige syv partier på Stortinget. Forut for forliket mellom partiene gikk en lang og opphetet debatt.
Det var den gangen slaget stod. For nå er partiene fortsatt bundet av den avtalen de inngikk da. Hvis man hadde ønsket å påvirke utfallet av saken, så var det i 2008 man virkelig burde ha mobilisert og sagt hva man mente om lovendringen.
Noen av oss gjorde det. Og heller ikke i tiden som har gått etterpå har vår bekymring over hvilke konsekvenser denne grunnlovsendringen vil medføre, blitt mindre.
Vårt utgangspunkt er at de grunnlovsbestemmelsene vi her snakker om, ikke minst paragraf to om den evangelisk-lutherske tro som statens religion, utgjør det konstitusjonelle rammeverket rundt forståelsen av Norge som en kristen nasjon.
For hva er det egentlig som definerer Norge som et kristent land? Enten man liker det eller ikke er det i denne sammenhengen helt umulig å komme forbi Den norske kirkes betydning. Effekten av dens formidling av kristen tro til nordmenn opp gjennom generasjonene, kan neppe overvurderes.
Gjennom gudstjenester, konfirmasjonsundervisning, dåpssamtaler og sjelesorg har kirken historisk sett preget Norge med det kristne budskapet mer enn noen annen organisasjon eller trossamfunn.
Over 80 prosent av det norske folk er fortsatt medlemmer av denne kristne kirken. Syv av ti kommer til Den norske kirke med barna sine for å få dem døpt i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Nær halvparten av alle ekteskap inngås i kirken og nesten alle (93 prosent) velger fortsatt kirken når de skal begrave sine døde.
Så kan man sikkert med rette si at mye av dette er et utslag av folkereligiøsitet. Men prøv da å gjøre et følgende tankeeksperiment: Hvordan hadde Norge sett ut dersom 80 prosent av befolkningen hadde tilhørt Human-Etisk Forbund? Eller et muslimsk trossamfunn?
Det er klart at det ville ha preget landet vårt. Men nå er det heldigvis ikke slik. Den store majoriteten tilhører Den norske kirke med de positive konsekvensene det tross alt har for vårt lands karakter.
Litt forenklet kan vi si det slik: Kirken trenger ikke staten, men staten trenger definitivt kirken.
Ikke minst i en tid preget av økende sekulariserings- og islamiseringstendenser er det viktig å verne om vårt kristne tros- og kulturgrunnlag. Slik vi ser det, blir konsekvensene av de planlagte grunnlovsendringene ikke en styrking, men en svekkelse av disse verdiene.