Døgnfluer på velgerjakt

Verdipartiet, Helsepartiet og Alliansen–Norge. Det er de tre siste tilskuddene til en allerede rik partiflora i dette landet før høstens stortingsvalg. Men det er mer enn tvilsomt om denne partibuketten vil få noen blomstringstid, selv om de har samlet inn de nødvendige underskriftene for å sikre seg offentlig registrering.

Verdipartiet er enda et villskudd fra KrF-rota og er tuftet på restene av frustrerte velgere fra Partiet De Kristne. Partiet har et første mål om å stille kun i Rogaland ved høstens valg.

Bak Helsepartiet står programleder Lise Askvik. Hun har samlet de nødvendige 5.000 underskrifter og ensakspartiet skal overraskende nok ha fokus på helsepolitikken. Alliansen–Norge er et initiativ fra et annet mediemenneske, og partiet til Hans Jørgen Lysglimt Johansen har som mål å få Norge ut av EØS-avtalen.

Ifølge Partiregisteret i Brønnøysund har vi allerede 20 registrerte partier. Åtte av dem er representert på Stortinget, et er allerede offisielt nedlagt og flere av dem har du trolig aldri hørt om. Spørsmålet blir da om vi trenger enda flere mikropartier som ender opp med noen få hundre stemmer på landsbasis?

Svaret er nei. De største registrerte småpartiene fikk ved forrige valg mellom 0,1 og 0,6 prosent av stemmene på landsbasis. Til sammenligning fikk De Grønne 2,8 prosent og kom heller ikke over sperregrensen. Men de fikk inn et distriktsmandat fra Oslo fordi de der oppnådde mer enn fire prosent av stemmene.

Slike resultater har vi også sett tidligere lokalt, som med Anders Aune fra lista Framtid for Finnmark, Steinar Bastesen fra Kystpartiet og Erling Folkvord fra RV. Men det blir gjerne med en gjesteopptreden.

Spørsmålet som må stilles er hva de ønsker å oppnå, de som enda en gang melder seg på i øvelsen «etablering av nytt parti». Selv om de klarer å passere første hinder, vil som oftest konkurransen ende der.

Det er heldigvis lov til å danne nye partier innenfor vårt demokrati. Men det er også lov å bruke sunt vett og en smule vurderingsevne. For det er svært lite trolig at de som etablerer særinteressepartier vil kunne oppnå mer på egenhånd enn de kan håpe på om de i stedet velger å jobbe for sine tanker og ideer innenfor etablerte partier.

Vi kan ikke lukke øyene for at en stadig større gruppe av mindre ensakspartier og grupper med helt spesielle interesser også kan være med og svekke vårt demokratiske styringssystem. Partidannelser som ender opp som politiske døgnfluer kan kapre tilstrekkelig med stemmer fra andre partier til at man forrykker den politiske balansen, spesielt på lokalplanet. Da kan de oppnå det motsatte av det de ønsket seg.

Det kan også skape styringsproblemer. Det har vi sett nok av eksempler på i et demokrati i Midtøsten der de større partiene blir nødt til å samle en flokk med minipartier for å få parlamentarisk støtte for en regjeringsdannelse. Slikt skaper ikke stabile og styringsdyktige alternativer over tid.

Les også: