NØKKELMANN: Det finnes rom på skolen der bare vaktmester Svein Myklebust slipper inn. – Nøkkelmakt er en tillit, sier han med referanse til søndagens tekst.

Cappuccino med de 99

Det er alltid noe som skjer på en skole. Og når dette noe skjer, ja, da må vaktmester Svein Myklebust legge alt annet bort.

– Æh, Svein? Nøkkelen?

Vi sitter på en benk utenfor Danielsen Ungdomsskole på Sotra, omtrent førti minutters køkjøring vest for Bergen. Solen skinner. Vi sitter i skyggen, slik Svein Myklebust, vaktmester på skolen, har sittet mange ganger i ly for Midtøstens brennende sol. Der har han sittet og sett hyrder tråkle seg gjennom Hebron sentrum med saueflokken som et haleheng etter seg. Han har også sittet med tamil-tigre i Sri Lanka og snakket om den fastlåste konflikten som Norge på det tidspunktet stod i posisjon til å kunne løse.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Men nå, mens vi sitter og snakker om internasjonale konflikter, israelske bosettere og palestinske hyrder, er kranen stengt. Og elevene skal jo vaske bosspannene før skolen stenges for sommeren.

– Sjekk tavlen, foreslår Svein, og kjøper seg litt tid. Men ikke lenge etter er vi på vei inn på kontoret for å lokalisere den viktige nøkkelen.

Disney og Sri Lanka

Søndagens tekst samler Jesu lignelse om den ene sauen og de 99, ord om brodertukt og Jesus som gir kirken makt til å binde og løse. Synd og låser, sauer og hyrder. En sammensatt tekst. Vaktmester Svein Myklebust er sammensatt han også.

I tillegg til at han var en del av Erik Solheims innsats i Sri Lanka og den internasjonale observatørstyrken i Hebron kan det nevnes at han har vært reiseleder i Egypt, bibelskoleelev på Livets Ord i Sverige, ansatt på den norske paviljongen i Disney World og har studert arabisk, psykologi, hebraisk, økonomi og journalistikk. Bare plasshensyn gjør at listen stopper der.

Nøkkelrolle

– Her var det lite trykk, sier elevene. Og Svein må trå til. Skifte til en annen kran. Der var det trøkk.

– Vasker dere bilen min også, spøker han.

– Med denne da, smiler en av elevene og løfter opp en sliten oppvaskbørste.

– Det går greit, den er så stripete fra før, ler Svein før vi igjen forlater elevene som skrubber og vasker. En siste formaning:

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Vær forsiktige med det spylehodet da, det er liksom Rolls Roycen min.

Den ene

Faktisk ser vaktmesteren en klar parallell mellom hyrdeyrket og vaktmesterrollen. Det handler alltid om den ene. Den eller det som det er noe feil med. Det er lammet som breker som har et problem, og da handler alt om det lammet.

– Hele flokken består jo av enere. Hvis hyrden ikke hadde tatt seg av den ene så betyr det at ingen av de 99 kan føle seg trygg.

Og da må hyrden, eller vaktmesteren, rykke ut. Er doen tett, så er den tett. Da må det ordnes. Eller som når han er hjemme og overnatter utendørs sammen med døtrene sine, og de hører sauebreking. Da må de opp på haugen og speide.

– Og der står det gjerne et lam med hodet i gjerdet og ikke kommer seg fra.

Han blir ikke irritert. For på en måte kan han takke seg selv. Det er jo han som har satt opp gjerde med for store hull i, minner han om.

– Hvis det er noe som aldri blir helt rett så er det gjerne noe med systemet. Hvis papirbosset er fullt av plast så må en tenke på om merkingen er god nok. Har en informert godt nok?

Godt tilrettelagt

Burde ikke tilværelsen vært bedre tilrettelagt? Slik at menneskene skulle takle livet sitt bedre? Svein synes ikke det.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Nei, jeg synes faktisk det er motsatt. Jeg synes Gud har lagt veldig godt til rette. Tenk på kroppen, ikke sant? Du spiser og blir mett. Du blir trøtt, du må sove. Budene, med alt det innebærer. Jeg synes han har lagt veldig gode føringer. Det skal være mulig å velge rett.

Javel? Hva med syndefallet og syndig natur da? Som vaktmester på en ungdomsskole kan han vel umulig være blind for menneskenes svakere tilbøyeligheter?

– Det er jo muligheter for å gjøre feil. Men de færreste gjør feil med vilje. De fleste feil er av vanvare, mener jeg. Min jobb er jo på en måte å dekke over en mengde med synder, sier han og viser til ballspill innendørs og tegning på veggene som eksempler.

Tillit

Vaktmesteren viser til den første døren som blir stengt i menneskenes historie, nemlig porten til Eden.

– Adam og Eva ble låst ute. Det var en konsekvens av at det ikke var trygt for dem eller andre at de hadde den tilgangen. Så tilbyr Jesus disiplene nøklene til himmelriket.

– Er det trygt da?

– Det forutsetter jo at de handler på vegne av ham, og ikke har en egen agenda. Det står at vi skal bli betrodd store ting i det evige hvis vi er tro i det små. Vi er skapt for å fungere som Jesu forlengede arm. Det er jo en høy grad av tillit. Samtidig så kjenner han oss veldig godt. Og vi kommer sikkert bare en bit av den veien.

Klarer seg

Det kan virke litt brutalt når hyrden drar av gårde. Men det er det ikke nødvendigvis, mener vaktmesteren.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Et fellesskap av sauer trenger egentlig veldig lite. Hjemme jaget vi sauene opp i fjellet om våren og hentet dem om høsten. I Hebron er det ikke inngjerdinger på samme måte, men det er en beskyttelse i en saueflokk som er sammen, har roen og har det de trenger. Hyrden forlater dem jo ikke hvor som helst. Når du forlater flokken så trenger den lite til hyrden vanligvis. Det er den ene som sitter fast i gjerdet eller i tornene som trenger hyrden.

Selvmedlidenhet

Det han ser av feilgrep i skolehverdagen er altså stort sett et resultat av forglemmelser og vanvare. Men han må da ha sett ondskapen i øynene på sine opphold i konfliktområder? Jo, han medgir at det er slik. I ytterste instans. Synden fungerer som en tornehekk som fanger mennesket inn. Og jo mer en kjemper jo fastere sitter en i klisteret.

– Så du det samme bildet av synden i Hebron og på Sri Lanka?

– Ja, egentlig. Palestinerne hadde en veldig selvmedlidenhet. En uvilje, og delvis en frykt, for å ta oppgjør med dem blant sine egne som skader sivile.

Mens palestinerne hadde portforbud kunne de jødiske bosetterne gå fritt rundt. Ofte benyttet de anledningen til å skrape opp bilene til sine palestinske naboer. En gang skar de ned et digert vintre som strakk seg fire etasjer opp og gav skygge til en bygning.

– Ofte legitimerer mennesker sine vonde handlinger ut fra motpartens fortidige og nåtidige synder, men ser ikke bjelken i sitt eget øye. Det samme var det med tamil-tigrene. En gir seg selv en tillatelse til å synde. Andre har tatt, så da må du ta. Andre har skadet deg, da må du skade dem.

Sannheten

Jesus snakker om oppgjør med synd. Konfrontasjon. Ubehagelig, egentlig. Men når nabosauene hjemme sitter fast i gjerdet er det bare én løsning: De må ut. Så forsiktig som mulig, selvsagt, men ut må de hvis de skal leve videre.

– Synden må konfronteres direkte, ellers kan en innbille seg at det en sitter fast i ikke er synd.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Hva er syndens løsning, egentlig? Hva er nøkkelen?

– Sannheten setter oss fri. All frelse eller helbredelse forutsetter en villighet til å se med åpne øyne på sitt eget potensial for ondskap. Og Jesu frelsesverk, at han bar hele verdens synd. Hvis vi ikke kan møte Guds åpne favn og løfte om tilgivelse så blir synden vår egen utryddelse. Når vi kommer til en trygg plass kan vi innrømme alt. Og Gud kan forsone, tilgi og gjenopprette.

Så kirken blir et fellesskap av folk som både lider og påfører andre lidelse. Et brokete fellesskap. Men, sier Svein, et fellesskap der maskene kan falle av og også det smertefulle kan gi mening.

– De fleste vil unndra seg en person som sitter fast i synd. Men det er jo der Jesus er. Han kom for å frelse det som var fortapt. Han er der, blant utstøtte og tapte.

– Vi synes kanskje det er litt ubehagelig?

– Ja, det bekvemme er jo å drikke cappuccino med de 99, ler Svein.

Les også
Den gode hyrde skal fø sin flokk
Les også
Plan og spontanitet hos pinsens bestevenner
Les også
Bedehuset som våknet fra dvalen
Les også
Størst blant dem var kjærligheten
Les også
– Jesus ble nok litt oppgitt