Nærhet, spontanitet og humor

Hva ønsker 
konfirmanter av en gudstjeneste? Fem teologer har funnet svar.

Nærhet, spontanitet, humor og involvering er stikkord når konfirmanter skal fortelle hva de setter pris på i en gudstjeneste.

Det har førsteamanuensis Elisabeth Tveito Johnsen og rektor ved det praktisk teologiske seminar,Sivert Angel, funnet ut.

– Hverdagen iDen norske kirke er lite undersøkt, sier de to.

PåTrosopplæringskonferansen på Lillestrøm i oktober fortalte de for første gang om sitt møte med tre svært ulike konfirmantgudstjenester.

Utvalget ble gjort med bakgrunn i en undersøkelse fra 2012/13 med over 2.000 konfirmanter. Den viste at andelen konfirmanter som synes at gudstjenester stort sett er kjedelige øker gjennom konfirmantåret; fra 51 til 54 prosent. Fem teologer fraTeologisk fakultet besøkte tre av de 58 menighetene som fikk høyest skår på gudstjenesteopplevelsen. Valget sto mellom fem, men disse tre ble valgt fordi de var svært ulike.

Alfa, Beta og Gamma

Tveito Johnsen og Angel røper ikke navnet på de tre menighetene, men velger å kalle dem Alfa, Beta og Gamma. Sammen med tre andre forskere fra TF deltok de på gudstjeneste og snakket med konfirmantene umiddelbart etterpå. Alt sammen ble tatt opp på film.

Mens Alfa beskrives som en lavterskel-menighet, fremstår Beta som mer høykirkelig. Gamma har på sin side et sterkt vekt på relasjoner. Talene i de tre ulike menighetene varte fra ni til tolv minutter. Konfirmantene verdsatte oppgavene de fikk, men likte best når de fikk reelle utfordringer som krevde noe av dem.

– Det var en klar sammenheng mellom hvordan gudstjenesten var utformet og hvordan konfirmantene opplevde å være til stede, konstaterer de.

Gode demonstrasjoner

På Trosopplæringskonferansen «malte» de et tydelig bilde av menighetene de besøkte. I Alfa, som er en liten middelalderkirke ett eller annet sted i Norge, gikk konfirmantene i prosesjon inn sammen med presten. Han var god til å informere underveis og understreket at gudstjenesten er «noe vi gjør sammen.» I forbindelse med nattverden viste han hvordan man tar oblaten og dypper den i vinen.

– Gudstjenesten var gjennomgående full av gode demonstrasjoner, og konfirmantene hjalp til underveis. Oppgavene de hadde fått delt ut var enkle og krevde lite konsentrasjon, forteller Johnsen.

I selve prekenen valgte presten å trekke inn konfirmantene flere ganger. Video-opptak og intervju i etterkant bekrefter at dette var noe de likte.

– Det fikk dem til å høre ekstra godt etter, sier Angel.

Han beskriver prestens tale som umiddelbar, levende og spontan. Han dro en vits her og der og fikk folk til å le.

Angel forteller at presten brukte prekenen til å knytte sammen de som var på gudstjenesten og valgte eksempler med utgangspunkt i de fremmøtte.

– Slik laget han en talertype som vi har kalt pastoren, eller hyrden, sier han.

Mesterlære

I Beta var det presten som fordelte oppgaver og som ga nøye instrukser. Konfirmantene fikk detaljerte instruksjoner og oppgavene de skulle utføre underveis var mange og kompliserte. Så godt som all liturgi ble messet, og da presten tegnet korstegn i forbindelse med dåp og nattverd, gjorde konfirmantene det samme.

I motsetning til i Alfa, satt de ikke og tøyset og lo. Her fulgte de intenst med på presten hele tiden, klare til å gjøre oppgavene som ble krevd av dem. Under nattverden var det konfirmant-minestrantene som ledet an.

– Her var det mesterlære, ikke dugnad, kommenterer Johnsen.

Angel beskriver prestens tale som behersket og innøvd. Han fremsto som lærd, velformulert og hadde forberedt seg godt.

– Komposisjonen handlet ikke så mye om å knytte sammen de som var til stede. Her handlet det om å formidle sammenhengen mellom Jesus og våre liv i en poetisk og vakker form. Vi kaller ham teologen, sier han.

Likestilte

I Gamma var «stemningen» en helt annen. Presten inviterte teamet fra TF på kaffe før gudstjenesten. De fleste forberedelsene ble tatt hånd om av et team. Her var det ingen demonstrasjoner underveis i gudstjenesten og informasjonen var tilpasset de som gikk der fast. Da presten introduserte feil salme, ble han raskt korrigert av en i gudstjenesteteamet. Og klokkeren tok seg friheter da han skulle informere. Det gjorde ikke klokkeren i Alfa og Beta.

Tveito Johnsen og Angel beskriver gudstjenesten som en «forhandling mellom likestilte», der mange hadde innflytelse på det som skjedde.

I denne menigheten var det ingen minestranter. På spørsmål i etterkant forklarte presten at konfirmantene hadde så mange andre steder der de skulle opptre. Han ønsket ikke at gudstjenesten skulle bli enda et slikt sted.

– Presten følte seg litt fram mens han fremførte manus og fremsto som en autentisk predikant. I talen vekslet han mellom å gjenfortelle den kristne fortellingen og å snakke om livet. Hans autoritet hvilte i det han hadde sett og erfart. Vi kaller ham vitnet, konkluderer Angel.

Mindre forutsigbare

– Hva har dere lært om gudstjenester etter forskningsprosjektet?

– Vi har vel lært at gudstjenester er mindre forutsigbare enn de er på papiret. På et vis kan man jo si hva en gudstjeneste er i Den norske kirke. Men når vi observerer i detalj det som skjer, ser vi hvor kompleks handlingen er. Ting vi kunne ha fordommer mot, viste seg å fungere. I Alfa så vi betydningen av å demonstrere det som skjer. I Beta erfarte vi betydningen av å gi konfirmantene sentrale oppgaver. Det gjorde en forskjell for hvordan de opplevde gudstjenesten. I Gamma ble ulike, musikalske stilarter kombinert i en og samme gudstjeneste. Det fungerte bra.

Johnsen Tveito og Angel tror at de tre menighetene har noe å lære hverandre. Konfirmantene beskriver Alfa som koselig, men opplever ikke at oppgavene de har i gudstjenesten er spesielt viktige eller vanskelige. I Beta kreves det mer av dem, noe som blir verdsatt, men talen er til gjengjeld mer utilgjengelig. I Gamma var erfaringen delt. De som ikke gikk fast i menigheten kunne lett kjenne seg utenfor.

Et interessant funn

Undersøkelsen fra 2012/13 viste at konfirmanter i all hovedsak er godt fornøyde med konfirmantopplevelsen. Likevel økte andelen konfirmanter som som syntes at gudstjenester stort sett er kjedelige fra 51 til 54 prosent gjennom konfirmantåret.

– Det er et interessant funn, og motsatt av hva man håper på. Vår undersøkelse peker på ulike grunner til at de kjeder seg. Gudstjenesten kan være fin å se på, men vanskelig å delta i. Den kan også oppfattes som kjedelig hvis det forutsettes at konfirmanten er en del av fellesskapet. Når talen blir for abstrakt, ramler de av. De hører bedre etter når de blir tiltalt, og de liker at presten refererer til ting i deres liv.

Det skjedde i den lengste talen som varte i 12 minutter. Den opplevdes kortere enn den som bare var på ni minutter, viser studien.

– En prest som fremstår som distansert og lærd får mindre kontakt enn en som er mer spontan og mindre selvhøytidelig. Humor er viktig, konkluderer de.

Angel forteller at konfirmantene liker at ikke alt er forutsigbart, og at det skjer spontane ting underveis. Videre understreker han at forskerne ikke er ute etter å gjøre én spesiell gudstjeneste til et ideal.

– Vi har studert tre ulike gudstjenester som har sine styrker og svakheter. Prestene var dyktige og kvaliteten på det som skjedde var høy. De var flinke innenfor hver sin sjanger, konstaterer de.