Fra undergrunnskirke til megamenighet

Han vokste opp i Sovjettiden med hemmelige, kristne møter i skogen. Nå leder pinsevennen Peter Kovalenko en av Ukrainas raskest voksende menigheter.

Du ser det med det samme han kommer inn i møtesalen: Dette er en mann som er flink med folk. Han hilser, smiler, klemmer og gir seg god tid på vei frem til plassen sin på fremste rad.

LEDER:Den glemte krigen

Det er ettermiddagsmøte i Kharkiv Christian Church. Salen tar over 700 mennesker, og den er full. Fremme på podiet står et ungt lovsangsband. Rytmene og musikken er som i enhver annen europeisk karismatisk menighet, men tekstene som synges er på russisk.

Vi er iKharkiv, Ukrainas nest største by, bare fire mil fra den russiske grensen. I denne kommunistbastionen av en by leder pinsepastoren Peter Kovalenko en avUkrainas største menigheter.

Hemmelig tro

Friheten de ukrainske kirkene opplever i dag, står i sterk kontrast til undertrykkelsen Peter Kovalenko husker fra barndommen. Han vokste opp med foreldre som gjemte bibelen sin og leste fra den i største hemmelighet.

– Hvis politiet hadde funnetbibelen, risikerte foreldrene mine å bli satt i fengsel og bli fratatt barna, forteller han og husker hvordan foreldrene bad for ham som ung gutt og overgav ham til Gud.

Bestefaren var en kristen leder, men ham fikk Peter Kovalenko aldri møte. Han ble drept på grunn av troen sin, og bestemoren måtte oppdra fem barn alene. Den yngste av dem var Peters mor.

Blant sterke barndomsminner er også at de kristne kom sammen til gudstjeneste i skogen midt på natten.

– Til tross for forfølgelsen var Guds kirke en levende kirke. Jesus gav oss håp. Vi følte oss beskyttet og velsignet. Og i dag ser vi at hele nasjonen er forvandlet. Vi har frihet til å forkynne Guds ord over hele landet, sier Peter Kovalenko.

Kirkevekst

Akkurat hvor mange som er med i menigheten, vet han ikke. Det er del av arven fra kommunisttiden. Folk ønsker ikke å registrere seg. For hvem vet, den slags har vært farlig før og kan bli det igjen.

Men han vet at menigheten har over 200 husgrupper, og at de stadig vokser fordi folk er ivrige etter å få med seg venner.

– Medlemmene våre er ute blant folk flest. De ser behov – og møter behovene, sier han. Slik vokser kirken. Mange av medlemmene er nye kristne. Flertallet har ikke vært kristne lenger enn fem, ti eller femten år.

LES:Han nekter å la seg knekke

Norske Svanhild Jakobsen ser også andre grunner til at kirken vokser. Sammen med ektemannen Kenneth var hun kirkeplanter i Kovalenkos nettverk i ni år. Hun mener pastorens overgivelse og ustoppelige iver etter å nå mennesker med evangeliet har vært avgjørende.

– Han er en fantastisk sjelevinner og sjelesørger, sier hun da vi kontakter henne hjemme i Bergen.

Visjonær

Møtesalen der Peter Kovalenko samler menigheten sin ligger i det som en gang skulle bli et gedigent idrettsanlegg. Her planla myndighetene i Kharkiv å bygge en svømmearena med olympiske mål, men den ble aldri ferdig. I stedet ble bygget stående halvferdig og forfalle. Helt til Kovalenko en dag kikket ut av kjøkkenvinduet fra leiligheten sin like ved og fikk en visjon.

Han visste at idrettsanlegget var til salgs. Plutselig så han for seg at dette kunne brukes til Guds ære. Det kunne bli en arena der mennesker tilba Gud og opplevde helbredelse og gjenopprettelse.

Det vekket sterke reaksjoner i byen at en evangelisk menighet ville kjøpe eiendommen. Myndighetene satte en rekke strenge krav for å gi sin tillatelse. Likevel gikk Kovalenko på med krum hals.

– I dag står kirken der som et vitnesbyrd for hele byen om at ingen ting er umulig for Gud, sier Svanhild Jakobsen.

LES OGSÅ:Her ber ukrainske kristne for fred

To svære møtesaler er ferdig oppusset. Nå gjenstår arealet der svømmebassenget en gang var planlagt. Dette skal bli menighetens hovedsal med plass til mange tusen.

Norske kirkeplantere

Svanhild og ektemannen Kenneth kom til Vest-Ukraina våren 1996, utsendt fra menighetenLevende Ord i Bergen. Samme høst flyttet de videre til Kharkiv i øst for å drive arbeid blant jøder. Her kom de etter hvert i kontakt med Peter Kovalenkos menighet, som opprinnelig var grunnlagt av den amerikanske misjonæren Charlotte Lindgren på begynnelsen av 1990-tallet.

Våren 1997 ble de utfordret til å starte en ny menighet i bydelen Pitiharki, sammen med 20 ledere fra Kharkiv Christian Church. Senere ble det også startet bibelskole i samarbeid med Levende Ord. Samtidig fulgte de veksten i moderkirken på kloss hold. Det ble plantet nye kirker både i Kharkiv-området, iRussland og påKrim. På hver plass begynte de med husgrupper som bygget nettverk gjennom relasjoner. Ofte ble de store, kristne høytidene brukt til evangeliseringskampanjer.

De første seks-syv årene fikk menighetene hjelp av moderkirken. Så måtte de stå på egne bein.

I 2005 reiste Svanhild og Kenneth Jakobsen hjem til Bergen og overlot ledelsen av menigheten i Pitiharki til en ukrainsk pastor. De har reist tilbake til Ukraina årlig og fryder seg over å se at menigheten blomstrer.

– Det er fantastisk å se hvordan arbeidet går videre. De er ikke avhengige av utenlandske misjonærer, sier hun.

Takknemlig

Kovalenko står på podiet i kirken i Kharkiv og taler om takknemlighet. Vi er jo så raske med å be Gud om ting, men husker vi å takke? undres han. De i forsamlingen som har noe spesielt de vil takke Gud for, blir invitert frem. Folk er ikke sene å be. Et 20-talls mennesker stiller seg på rekke. Peter Kovalenko intervjuer dem alle.

Et ektepar som slet med å få barn, takker for at de i dag har tre sønner. Pastoren humrer og ler og ber om at det neste barnet må bli en jente. Én er takknemlig for at Gud løste pengeproblemene hans, en mor er takknemlig for at familien endelig har fått leilighet og en annen kvinne er takknemlig for at broren har sluttet med narkotika. Og slik fortsetter de. Pastoren lytter, omfavner og ber for dem for åpen mikrofon.

Det tar tid for Kovalenko å komme seg ut av menighetssalen. Det er så mange som vil ha noen ord med ham. En liten gruppe får spesiell oppmerksomhet. Det er tre unge voksne som har reist fra opprørskontrollert område i Donetsk for å møte familie som bor i Kharkiv og gå på gudstjeneste.

– Vi har reist ut for å puste og oppleve noen timer i frihet, sier en av dem. Neste dag skal de tilbake til hjembyen. Reisen er langt fra ufarlig.

Forvandling

Peter Kovalenko besøkte nylig Norge i forbindelse medBibeldagen. På et seminar hosDet norske bibelselskap fortalte han om hvordan krigen i øst og den store strømmen med flyktninger til Kharkiv preger menigheten. Han som ellers er tilbakeholden med å snakke om personlig suksess, forteller stolt om hvordan folk i menigheten på eget initiativ har drevet hjelpearbeid de siste to årene. Han har for lengst gitt opp å ha kontroll med alt som skjer.

– Det har skjedd noe med folk. Jeg har aldri sett folk gjøre så mye godt for hverandre som den siste tiden. Frivillige går ut til de som lider nød og hjelper, sier han og forteller at de opplever en åndelig vekkelse midt i krisen.

LES MER:– Krigen gjør folk åpne for åndelige verdier

– Før krigen brukte det å komme mellom 50 og 80 mennesker på bønnemøtene midt i uken. Nå kommer mellom 800 og 900 for å delta på bønnemøtene etter arbeidstid. Vi opplever at Gud beskytter oss, gir oss ressurser og fyller oss med et ønske om å hjelpe. Selv om vi opplever mange vanskeligheter, har vi mye å takke Gud for.