Krigen i Aleppo splitter familien

Døtrene orket ikke bo i krigsherjede Aleppo lenger. Foreldrene orket ikke å reise.

Gleden. Det er den jeg husker best fra møtet med Houri og Bchara fra Aleppo. Vi satt utenfor Harout´s Bakery i det armenske kvarteret iBeirut. Ingen lager så deilig armensk pizza, eller lahmajun, som Harout. Tynn, sprø bunn med kjøtt og persille, tomat og pepper. Og til dessert: tahinebrød, en flat kake med sukker og kanel, rykende fersk, rett fra ovnen.

Gleden skyldtes ikke bare god mat, men enda mer det gode selskapet. Det var et år siden sist jeg satt her. Det var godt å treffe gamle venner igjen og hyggelig å møte nye. Ved bordet satt også dette ekteparet fra Aleppo, Bchara Moussa Oghli, som er prest i en armensk protestantisk kirke og hans kone Houri Moubahajian, som er lærer.

Bchara hadde jeg allerede møtt kvelden før. Da snakket han opprørt om at Norge hadde sendt spesialstyrker som skal støtte den syriske opposisjonen.

– Dere vet ikke hvem dere hjelper. Alliansene skifter så fort, sa han, og oppfordret den norske regjeringen til å tenke nøye gjennom hva de er delaktig i.

Murpuss i maten

Dagen etter var tonen ved bordet munter og lett, selv om reparasjonsarbeid på en balkong over oss tvang oss halvveis ut i gata for å unngå murpuss i maten.

Jeg ble sittende på stolen ved siden av Houri. Hun var et menneske det var lett å like. Åpen, vennlig og raus. Praten gikk uanstrengt om barn og jobb, om livet i Beirut, Bergen og Aleppo. Hun snakket om hvordan krigen har lært henne å glede seg over enkle ting. Som at det er vann i kranen og lys i lampen. Slikt er ingen selvfølge i Aleppo lenger. Hun pekte på trærne, blomstene og fjellene rundt oss og bemerket at det er lite farger i Aleppo for tiden. Krigen har gjort byen fargeløs.

Hun fortalte også om hvordan det har vært å være mor til to jenter som ikke orker å bo i Aleppo lenger. Og hun snakket om hverdagen som lærer for krigstrette barn. Om hvor utmattende, men samtidig meningsfylt det er.

«Jeg tror aldri jeg kunne hatt en annen jobb», sier hun.

Stenges inne

Smerten. Det er den jeg husker best fra Houri og Becharas fortelling. Frustrasjonen over det politiske spillet. Sorgen over alle som har mistet livet, og over byen som er ødelagt. Bekymringen for barna. Frykten for det som kan komme til å skje. Eller som Houri sier det, da hun senere forteller om en kvinne som ble drept av en granat på sitt eget kjøkken:

– Vi lever med vissheten om at vi selv eller andre kan bli drept når som helst. Midt i våre daglige gjøremål. Det er ikke til å holde ut.

Jeg trenger knapt å stille spørsmål. Houri begynner å snakke om skolen sin mens vi går bortover på fortauet mot leiligheten de leier. Hun krysser gaten med raske skritt for å kunne gå i skygge og unngå solen. I Aleppo må elevene stadig krysse gaten, forteller hun, eller ta lange omveier, for å unngå snikskyttere.

Det absurde blir raskt normalt i en krig. Snikskyttere blir en like vanlig forklaring på forsentkomming som forsoving eller sen skolebuss var i fredstid. Hjemme i Aleppo er turen til og fra skolen en farlig ferd, men for mange av barna er dette dagens eneste tur i frisk luft. De holdes innendørs når de er hjemme og må være inne på skolen.

– Elevene har ikke fått leke ute i friminuttene på to år.

Tro og tvil

Barn skulle ikke leve i krig. De skulle ikke ligge våkne og redde om natten og lytte til lyden av bombedrønn. Barn skal løpe, klatre og utforske. I Aleppo stenges de inne. Resultatet av dette er urolige, redde og noen ganger aggressive barn. Houri tror de slåss mer enn barn gjør andre steder. Krigen har gjort dem lett antennelige. Og de leser mindre lekser, både fordi de selv er ukonsentrerte, og fordi foreldrene er slitne og ikke har krefter til å følge opp.

– Noen ganger, når jeg ser at de absolutt ikke klarer å konsentrere seg, stopper jeg undervisningen og så leker vi, eller gjør noe annet som kan få tankene vekk fra alt det vanskelige.

Houri har alltid likt å ha morgenandakt, men nå innrømmer hun at det er tungt.

– Det er så vanskelig å trøste barna. Hva skal jeg fortelle dem? At Gud er her? Hvordan kan han da tillate at så mange mennesker dør så brutalt? Hvordan kan han tillate denne ondskapen?

Særlig de siste par årene har det vært vanskelig å snakke om tro.

– Vi har følt håpløshet. At denne krigen bare kommer til å fortsette og fortsette, i ti-femten år til. Og vi spør oss hva slags liv dette er å leve, når fedre ikke kan jobbe og mødre hver dag strever med å finne mat til å sette på bordet. Hvor lenge kan vi fortsette slik?

– Mange av barna leser leksene sine i stearinlys. Det er familier som ikke har hatt strøm på flere år.

Vannkilder

Det er hardt foralle å leve i Aleppo nå. Bchara skriver for å lufte tankene. Presten er flink med ord. Han skriver om hvordan det er å leve under beleiring. Om mangel på livsnødvendige ting som mat, medisin, drivstoff, vann og elektrisitet. Om å bli isolert når veier er stengt og telefon og internett ligger nede. Og i tillegg til dette; å leve med faren for kidnapping, skuddvekslinger og bombeangrep.

I en av tekstene sine skriver han om de lange dagene uten vann, da opprørere kuttet vannet til de delene av byen som de ikke kontrollerte.

– Men Aleppo overrasket oss med vannkilder vi ikke visste om, skriver han triumferende.

Mange av de gamle husene, kirkene og moskeene i byen hadde nemlig egne brønner. Nå er gatene igjen fulle av folk som bærer vann, slik det var i gammel tid.

Gud i kaoset

Presten skriver også om hvordan krigen gjør menneskene mentalt slitne. Han selv er ikke noe unntak. Sommeren 2014 følte han seg deprimert i en lang periode, uten at han skjønte hvorfor. Først da han satte seg ned for å skrive brev til en venn, gikk depresjonens årsak opp for ham.

I brevet forteller han om hvordan han dro for å besøke prestene i en kirke som var truffet av en rakett. Ødeleggelsene på selve kirken var små. Det tragiske var at åtte mennesker ble drept av raketten. Alle var fra samme muslimske familie. Dette var under ramadan. Familien satt på gaten foran kirken og spiste is, etter at dagens faste var over.

– Da jeg kom så langt i brevet, skjønte jeg hvorfor jeg var deprimert. Det begynte etter besøket i denne kirken. Depresjonen slo til da jeg forsøkte å flykte fra sorgen, sier Bchara og legger til:

– Jeg ser katastrofe og kaos overalt. Men jeg ser også Gud i kaoset, som sier «la det bli lys».

Fikk nok

Og nå har krigen og følelsen av ikke å kunne puste fritt drevet døtrene, Salam og Nour, vekk fra Aleppo.

Det var særlig to opplevelser som gjorde at de to unge kvinnene i begynnelsen av 20-årene fikk nok. Det ene var en bombe som traff huset deres, like over soverommet til Nour. Bomben eksploderte ikke. Hadde den gjort det, ville datteren blitt drept, ja, kanskje hele familien hadde blitt utslettet. I flere timer måtte moren holde yngstedatteren i armene mens hun gråt utrøstelig.

Den andre hendelsen skjedde i april i fjor. Bydelen hadde vært under kraftig bombardement i seks timer. Først i firetiden på morgenen stilnet det, og familien falt i søvn. Men da Bechara våknet, oppdaget han at døtrene var vekk. Det gikk likevel ikke lang tid før jentene kom tilbake. De hadde gått ut for å se om alt var vel med venner og naboer etter nattens angrep.

– De var hvite i ansiktet av frykt, og de gråt av sinne og fortvilelse.

Det var et forferdelig syn som hadde møtt de to søstrene. Flere hus i nabolaget var helt ødelagt av bombene. I ett av de sammenraste husene bodde en familie de kjente godt. Til alt hell var de bortreist, men mange andre naboer mistet livet denne natten.

– De kunne ikke tro at vårt område var ødelagt på denne måten. Dette er gater vi går i hver dag, sier Bchara.

Den eldste datteren sa det rett ut. Salam orket ikke å leve i Aleppo lenger. Hun hadde også bombingen av universitetet i Aleppo i 2013 friskt i minnet.

– Hva hvis det var vi som døde, utfordret hun sin far? – Hva ville du føle da?

Bchara hadde ikke noe svar. Han bare gråt.

– Mange hundre familier bestemte seg for å reise denne dagen, sier Houri.

Savn

Nå har begge døtrene flyttet til Libanon. Salam planlegger å reise videre til Australia.

– Ungdom har ikke noe sosialt liv i Aleppo i dag. Det er ikke sunt, sier Houri og siterer den yngste datteren, som sier at hun vil leve et normalt liv. Hun ønsker ikke at mor hele tiden skal være redd og si «ikke gå».

– Hun har selvsagt helt rett, sier Houri. – Men som mor er det veldig tøft å følge jentene ut av landet. Vi planla ikke at familien skulle bli splittet en dag.

– Hvordan blir det å dra tilbake til Aleppo?

– Kanskje blir det litt lettere nå, faktisk, fordi vi slipper å være redde for jentene. Heldigvis kan vi snakke sammen på WhatsApp når vi vil. Men jeg kommer til å savne dem.

Motsandsvilje

– De som drar, svikter ikke, for Aleppo er tøft, sier Bchara, da jeg senere spør ham hvordan det er å være prest i Aleppo i krig.

– Og de som blir værende er ikke nødvendigvis helter. Jeg er selv ingen helt, men heller ikke en person som ikke bryr seg. Jeg føler meg privilegert som får bli.

Bchara minner om disiplene som kom til Jesus og bad om å få sitte ved siden hans, men at Jesus svarte at de ikke visste hva de snakket om.

– I Aleppo er vi blant de få av de få som er gitt det privilegiet å leve nær Jesu kors.

– Men det handler også om en motstandsvilje i folket. For når du har opplevd din del av bomberegn, er det noe som endres i deg. Det vokser frem en form for motstand.

Hjemme

Grytidlig mandag 19. september satte Houri og Bechara seg i en deletaxi for å reise fra Beirut hjem til Aleppo. Det var denne dagen våpenhvilen ble opphevet. De kom hjem samtidig som byen opplevde de verste kampene på lange tider. I en melding til venner utenfor skriver han:

Jeg hadde glemt hvor folksom Aleppo er

hvor tørr

hvor støvete

hvor bråkete

hvor komplisert det er å få internettforbindelse

eller elektrisitet

eller vann

slike ting.

Jeg er hjemme.

Reportasjeturen til Libanon ble støttet av stiftelsen Fritt Ord.