Vekket av stillheten
På et slott i Sverige lærte Peter Moi hva det ville si å være stille for Gud.
Det er en strålende bergensk ettermiddag i det jeg trår ut fra Søsterhjemmet vedHaraldsplass sykehus. Solstrålene smyger seg enkelt inn mellom de underlige, mosegrodde trekronene som former det som en gang var Nord-Europas lengste lindetreallé.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
For den som tror at det finnes en skaper er det kanskje ikke til å unngå at en sender en takknemlig tanke oppad. Men som disiplene fikk erfare iGetsemane finnes det stunder der det er langt vanskeligere å holde seg samlet. Selv om Universets Herre sitter og ber like foran øynene dine.
Nysgjerrig
Inne på Søsterhjemmet har jeg møtt Peter Moi. Som sønn av en pinsepastor har den friere, karismatiske lovsangen vært viktig for ham. De musikalske gavene fikk tidlig utløp og etter en start på piano ble celloen hans følgessvenn tidlig i ungdomstiden. Både klassiske stykker og bandbasert musikk ble strøket frem på de solide strengene.
SYNSPUNKT:Bruk bots- og bededagen godt i år
Men da han nådde 20-årsalderen kom han til en ny epoke i vandringen med Jesus. Han beskriver det selv som en beslutning om at han for alvor ville følge Gud. Han ønsket et år på bibelskole, og kom på tanken om å oppsøke det særegne, tverrkirkelige retreatstedet Bjärka Säby.
– Min far hadde lest noen av Peter Halldorfs bøker, og jeg husker at jeg selv leste noe av ham som gjorde inntrykk. Jeg var nysgjerrig på hva dette var, forteller Moi.
Han husker ennå følelsen da han sammen med sin far ankom det nydelige slottet som er tilholdsstedet for bibelskolen, retreatstedet og den tverrkirkelige kommuniteten som sammen utgjør Bjärka Säby. Tilfeldigvis støtte de på Peter Halldorf ved ankomst. En overstrømmende hyggelig og imøtekommende mann, husker Peter Moi.
Ikke bare enkelt
Nylig ble Halldorfs bok «Mellom skumring og mørke - Åtte betraktninger om den nakne tro» gitt ut på norsk. Peter Halldorf er kjent for mange gjennom sine mange bøker, hefter og artikler. Pinsevennen har hatt en underlig vandring. Der andre forlater det ene ståstedet til fordel for et nytt har Halldorf på en måte tatt med seg pinsen inn i sin nyvunne kjærlighet til den ortodokse kirke. Kanskje er det denne trofastheten og bredden som gjør at så mange finner hjelp og trøst i «pinsemunkens» dyptloddende skriverier.
LEDER:Fastens muligheter og feller
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men hvordan er det for en ung pinsevenn å ramle inn i en tilværelse preget av tidebønner, dype samtaler og meditasjon?
– Jeg skal ikke late som om det var bare enkelt. Etter bibelskolen bodde jeg to år på Bjärka Säby og levde da etter regelen der. Vi snakket en del sammen om livet, og mange opplevde det utfordrende.
– Men fikk du noe igjen?
– Ja, så absolutt. Jeg lærte meg det å bli stille i Guds nærvær. Det er noe av det som jeg har tatt med meg som er veldig verdifullt. Det er virkelig en bønneskole der du lærer deg å be.
Tanker
Regelen ved Bjärka Säby gir blant annet mulighet for én time med medier. Én time i uken, altså. Selv om det var en utfordring for Peter synes han at han har fått noe tilbake. Og det er dette vi egentlig har kommet sammen for å snakke om. Dette som disiplene kanskje får smake litt på i søndagens bibeltekst. Dette med bønn og stillhet. For i kommuniteten som ligger omtrent midt mellom Stockholm og Gøteborg blir man konfrontert med stillhet enten man vil eller ikke. Blant annet sier regelen at mellom kveldsbønnen og arbeid neste dag skal det ikke utveksles ord.
– Hvorfor er det så vanskelig å bare være stille?
– Først er det jo mange tanker som melder seg. Kanskje er vi ikke helt til stede her og nå, men tenker på noe vi skal. Det er som om tankene passerer forbi.
Han forklarer det som om han avskriver tankene, og i stedet velger å se på Gud.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Bibelen
Kanskje er det inngangen til den stille stunden som avgjør om det blir stille tid med Gud eller «tid med stille Gud» som vittige tunger har beskrevet sine bønneforsøk som. For Peters del er Bibelen viktig. Noen ganger gjør han salmistens bønner til sine egne. Andre ganger bare «bekjenner han Guds ord» som han uttrykker det. Leser det og tror det.
– Hvis du skulle gi et råd til dem som sliter med dette å være stille, hva ville det være?
LES:Faster fra Facebook og fine retter
Peter tenker etter. Bjärka Säbys arbeid består i stor grad av å nærme seg den kristne tro fra bønnens synsvinkel. I dette har stillheten en stor plass. Stillheten der man ikke ber om noe, ikke tenker over dype teologiske problemstilinger men bare er til stede i Guds nærvær.
– Jeg tror det ville være tipset. Hvis man har en daglig stund der en leser Bibelen så kan en legge bort mobilen og alt annet som en skal. Om det så bare er fem minutter så er det en stund en kan sette av til bare å være stille for Gud.
Savnet fri lovsang
Etter ett år på bibelskolen Bjärka Säby og to år i kommuniteten var Peter Moi klar for å bryte opp. Tiden der hadde ikke gjort ham til en eremitt men i stedet gitt ham et stort behov for å være utadrettet. Og han savnet den friere lovsangen. Så han vervet seg som frivillig under sommerfestivalenTenOase sommeren etter at han dro fra Bjärka Säby. Etter et år der han deltok iGulset menighet i Skien, som er en statskirkemenighet med karismatisk hang, dro han sist sommer på et halvt års disippeltreningsskole medUngdom i Oppdrag i Skottland.
– Jeg har et behov for å komme ut med evangeliet, forteller Peter Moi som for tiden bor påSta Sunniva Studenthjem, der man kan delta i gudstjenesteliv og tidebønner. Selv om han bor i Bergen er han fortsatt medlem av den økumeniske kommuniteten Bjärka Säby. Dermed er han forpliktet til en daglig tidebønn og andakt, forsøke å feire nattverden ukentlig samt oppsøke retreat én gang i året.
