Jetset-livets bakside

De rike og berømte trekkes til den sydfranske byen Saint-Tropez for å sole seg i glansen av glamour og ekstravaganse. Men jetset-livet har også sin bakside.

Dersom du passer på å svinge bort fra den brede veien som fører til berømthetens lekegrind og tar av til høyre mens det ennå er tid, finner du noe langt mer severdig enn byen som ble kjent på slutten av 1950-tallet gjennom filmer med Birgitte Bardot og Roger Vadim.

På Saint-Tropez-halvøya er det faktisk slik at baksiden er mye flottere enn den glorete framsiden. Men det krever litt egeninnsats for å komme seg dit. Ikke bare fornuftig bilkjøring med rette valg, men også bruk av beina.

Verneområde

Det kan by på utforringer å finne parkering veldig nær starten på kyststien som fører fram til naturperlene ute på halvøya Cap Taillat. Men for den som klarer å bevege seg noen hundre meter ekstra og er villig til å legge ut noen euro for en hel dag, så er mulighetene for å få satt fra seg kjøretøyet adskillig bedre.

Stien tar av bratt ned mot sjøen ved bommen som skiller landskapsvernområdet fra parkeringen. Det første man går på er et skilt over området med tekster kun på fransk. Det gir inntrykk av at dette er et område som normalt ikke trekker til seg så mange utenlandske turister.

Gjennom en glenne i furuskogen får vi øye på sandsteinsklipper og svaberg som styrter ned i et krystallklart, turkis vann der noen allerede nyter et bad. Stien går vekselsvis over klipper, der det er hugget ut noen trappetrinn, på treborer over kløfter, oppover i terrenget med trapper av sviller og over bart fjell før den igjen smalner ned mellom tett vegetasjon.

Frodig

I verneområdet, som har status som eksepsjonell kulturarv, får ingen lov til å bevege seg utenom den tilrettelagte kyststien. Dermed får også alt som vokser muligheter til å være grønt og friskt og frodig. Enkelte steder har for eksempel kristtorn vokst til helt ugjennomtrengelige kratt.

Et annet sted passerer vi et bjørnebærkjerr som med sine lange stengler strekker seg ut etter vandrernes påkledning og en mulighet til å hekte seg fast. Vi ser også korkeik, fikenkaktus, buskfuru, palmer i tenårene og jupiterskjegg, også kjent som rød vendelrot.

Selv på en hverdag i september med avsluttet sommerferiesesong, er det mye folk på stien. Mange steder er det så trangt at man må stoppe opp når man skal passere hverandre.

Vi møter mennesker i alle aldere og med svært ulik utrustning. Både fjellstøvler og badesandaler er representert, men fottøy et sted midt i mellom med godt feste på fjell er nok å anbefale.

Ingenting

På veien utover til vårt mål, et eide med strender på begge sider, passerer vi en rekke små bukter og viker, klipper og svaberg som alle har tiltrukket seg badeturister.

Vi går et par kilometer langs stien, og finner akkurat det vi ønsker: Uberørt natur på den ellers så befolkede og beferdede Middelhavskysten.

Her finnes ikke solsenger, heller ingen parasoller eller iskremselgere. Ingen strand-kiosk eller restaurant med stråtak og slitsom underholdningsmusikk. Jeg ser ikke spor av søppel noe sted, selv om søppelkassene er fraværende. Her tar alle med seg avfallet tilbake.

Dermed er det bare å nyte friskt badevann, fantastisk utsikt, vakker natur og rolige timer i passe varm sol, på et fredlig og fredet område.