Fikk en ny sjanse i livets dans

For ti år siden så Heidi Roberts mørkt på livet. Hun gikk på en prestisjefylt danseskole i England, men slet med sosial angst. Så møtte hun en diakon.

– At jeg traff diakonen på Campus må ha vært Guds ledelse. Jeg bar på mye skam og skyld, og hun sa veldig konkret: «Vet du at Gud har tatt på seg alt det der?»

Den nyansatte lederen på danselinjen tilAnsgar bibelskole i Kristiansand sitter med opptrukne bein på en benk ved skolens kapell. Tjueniåringen suger til seg varmen fra en blek høstsol mens hun villig deler fra livet sitt.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Men nei, jeg vokste ikke opp i et kristent hjem, sier Roberts ettertenksomt.

Opprørstrang

Dans ble tidlig en del av Heidi Roberts liv, og i ungdomstiden fikk hun sceneerfaring fra inn- og utland. Sett utenfra hadde Heidi Roberts et aktivt og spennende liv. Trangen til å søke spenning tok imidlertid overhånd.

– Jeg gikk på idrettslinja og drev med dans «tjuefire-syv», samtidig hadde jeg en trang til å teste grenser hele tiden; en opprørstrang. Det kan mamma skrive under på!

Heidi Roberts ler.

Hun virker som ei lystig og utadvendt jente, og det får vi bekreftelse på. Imidlertid fikk hun en tøff nedtur i perioden etter videregående. Hun bodde i England og gikk på prestisjefylte Bird College. Her jobbet hun hardt, samtidig som hun levde et dobbeltliv og tok noen dårlige valg.

– Til slutt klarte jeg ikke å kombinere de to livene. Dansen, disiplinen og treningen på den ene siden og sene netter og et utsvevende liv på den andre siden, forteller Heidi Roberts.

Ungjenta havnet i en ond spiral av mørke tanker og sosial angst, noe som særlig skyldtes utprøving av hasj.

Lengtende

I denne perioden ble Heidi ­Roberts veldig søkende. Hun gikk i New Age-butikker og kjente på atmosfæren, kjente seg tiltrukket av tanken på at det var mer mellom himmel og jord.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Jeg lengtet etter det, men kjente meg aldri tilfreds med New Age. Så møtte jeg ei dame som fortalte meg evangeliet, «kort, greit og gæli».

Damen var diakonen på Campus, og det hun sa, ga Heidi håp.

– Kanskje livet mitt kunne bli noe mer? Jeg følte at jeg hadde ødelagt veldig mye for meg selv, sier hun.

Barnetroen lå latent i Heidi, men Gud føltes veldig langt borte. Hun hadde ikke skjønt det kristne konseptet.

Helomvending

På flyet hjem til Norge fikk Heidi Roberts en uforklarlig følelse av at livet skulle få en helomvending. Og det skjedde i det hun satte føttene på norsk jord.

– Jeg sluttet å røyke sigaretter­, noe jeg hadde forsøkt mange ganger før. Og så fikk jeg en veldig trang til å rydde opp i livet mitt, forteller danselæreren. Hun kunne våkne om natten, og så falt blikket på ting hun hadde tatt på fester. Hun fikk trang til å gjøre opp for seg, og beskriver det som en renselsesprosess.

I denne perioden foreslo ­moren at hun skulle begynne på Ansgarskolen, fordi hun trodde det ville gjøre datteren godt. Heidi Roberts ønsket å gjøre noe riktig med livet sitt, og tente straks på tanken.

– Jeg elsket bibelundervisningen, og var som en svamp, forteller hun om bibelskoleåret.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Lyset kom inn

Samme høst var hun på et møte, hvor taleren spurte om noen ville ta et steg nærmere Jesus og lære ham å kjenne. Heidi reiste seg og ba inderlig: «Gud, hvis du eksisterer – vis deg!»

– Og da bare visste jeg i mitt hjerte og indre at Han Er. Det er jo det som står i Bibelen, det er jo Guds navn: Jeg Er. Der og da begynte jeg å le og grine om hverandre, det var en skikkelig forløsning i hjerte, sjel og sinn – og etter det kom lyset inn.

På lag med Gud

Heidi Roberts smiler bredt. Hun myser mot sola.

– Å virkelig kjenne at man er på lag med Gud – med Jeg Er. Jeg tror det er det alle lengter etter, fastslår hun.

I fremtiden håper dansepedagogen på å reise med team til ulike kanter av verden, evangelisere og spre håp. Hun merker den samme hungeren blant de åtte dedikerte elevene på Ansgarskolens danselinje.

Tidligere har Heidi Roberts tatt med noen danseteam fra VKG til Europas fattigste land, Romania, med stort hell.

– Barmhjertighetsarbeid er noe jeg ønsker å se mer av i eget liv, og gjerne også gjennom dansen. Jeg ser at kunsten ikke bare inspirerer i seg selv, men også kan samle mennesker til å gi til de som ikke har, sier hun engasjert.