Oppdrag: Se Norge utenfra

Nina Witoszek ser at oljekrisen kan føre nordmenn tilbake til idealer som har bygd landet. Godhetsregime er bra, mener den polske innflytteren.

Hun har god oversikt over hovedstaden, der hun sitter i åttende etasje i leiligheten sin på Majorstua i Oslo. I tillegg har Nina Witoszek, polsk innflytter, samfunnsdebattant og forskningsprofessor i kulturhistorie vedUniversitetet i Oslo, den berikende egenskapen av nettopp å være innflytter. Et utenfra-blikk på det norske samfunn vil derfor alltid ligge i ryggmargen. Enten det gjelder nordmenns forhold til naturen, religion eller det norske barnevernet. Og nå sitter hun altså og sier at krisen i oljesektoren kan være av det gode? Forklar.

– Norge var på vei bort fra godhetsregimet de første årene av det 21. århundre. Vi var på vei fra en velferdsstat til en nytelsesstat. Et slags miniSaudi-Arabia. Men nå testes verdier som altruisme, enklere kår og askeladianske tanker. Sistnevnte er karakterisert av å løse problemer her og nå ved bruk av fantasi og kreativitet. Ikke ved bruk av store mengder penger. Krisen i oljen tvinger samfunnet til å være mer kreativt, forklarer hun.

Oljebad

For dette har vært en av Witoszeks kritikker av Norge. Hun har sett et land som i stadig større grad blir oljesmurt. Dette har igjen gjort noe med folket, med verdiene og med tradisjonene som har bygd opp denne steinrøysa langt mot nord. På 1960-, 1970-, og begynnelsen av 1980-tallet ble det spartanske livet tatt veldig på alvor i Norge, forklarer hun.

– Det er det slutt på nå?

– Ja, men det er interessante ting som skjer. En stor designmesse i Oslo har denne måneden en utstilling som heter «return of cosy» - kosens renessanse. Kos er det motsatte av luksus. Det er betryggende, harmonisk. Luksus er overveldende, det forstyrrer følelsen av å ha det ålreit hjemme. Jeg ser prosesser i samfunnet nå som viser at de gamle verdiene ikke er helt døde. De kommer tilbake i krisetider.

LES:Oljenedturen rammer kirkelivet i Stavanger

– Så dårlige tider i oljebransjen er bra?

– Ja, kanskje godhetsregimet blir styrket av oljekrisen.

– Og godhetsregime – det er bra?

– Ja, det er det. «Jeg vil dø i den tro at den andre er god», sier hun og ler.

Tyranni?

Hun burde vite, for i 2013 gav hun ut boken «The Origins of the Regime of Goodness», hvor målet er å lete frem hva som har gjort Norge til «verdens beste land å bo i»? Hvilket tankegods ligger bak?

Det Witoszek fant var at Norges samfunnsforhold ikke har kommet til ved en tilfeldighet.

– Den norske identiteten er tuftet på godhet, både som nasjonalt selvbilde og som internasjonal branding. Det er ikke bare økonomiske årsaker til at Norge er så bra å bo, men også på grunn av det moralske fellesskapet, basert på samarbeid, dialog og ikkevold. Konsensus og dugnad har vært en politisk og økonomisk strategi. Alt dette er godhetsredskapet.

Witoszek samarbeider for tiden med en amerikansk forsker om et nytt bokprosjekt. Fokuset er alturisme, og de to har funnet at alturisme - uegennytte - har vært en meget sentral del av nasjonsbyggingen.

– Ser man på biografier på nasjonsbyggere og nasjonale strateger, ser man alturimse i aksjon hele tiden. De største politikerne i Norge i det 1900 århundre var samtidig de største skipsrederne og kapitalister, for eksempel Gunnar Knudsen, Christian Michelsen og Johan Mowinkel. De var veldig prososiale, filantropiske og villig til å komme med kompromisser med de arbeidende klassene. Det var ikke bare fagforeningene som vant de kampene. Den politiske eliten var veldig opptatt av å gi så mye de kunne.

LES OGSÅ:Ikke lenger som smurt i oljebyen

Hun peker på at dette trekket ved det norske samfunnet er helt annerledes enn land som England, Polen og nesten hele det Sør-Amerikanske kontinentet. Der har elitene vært eksklusive, ikke inklusive. Land og folkets ressurser har blitt røvet.

– I Norge har man opprettholdt balansen. Det skyldes press fra grasrota, men ikke minst den gode viljen til makthaverne. De kunne ha holdt ut presset. De kunne ha latt være å bry seg.

Antidemokrati

Nina Witoszek holder tett kontakt med sitt fødeland, Polen. I forrige uke var hun en tur i landet, og utviklingen der bekymrer. Partiet PiS, Lov og Rettferdighets-partiet, vant valget med rent flertall i november i fjor. De konservative løftene om lov og orden gikk hjem blant velgerne.

EU-kommisjonen har innledet en gransking av en endring i den polske grunnlovsdomstolen som gjør det vanskeligere for medlemmene der å stoppe lovforslag. I tillegg har regjeringen styrket kontrollen over statskringkastingen.

Witoszek forklarer at Norge og Polen er forskjellig samfunn på det politiske plan. Samfunnsdialogen som karakteriserer den nordiske modellen har vært fraværende i Polen. I det 20. århundre levde polakkene under totalitære regimer. Før Solidaritet hadde Polen en dominerende og eksklusiv elite og lite eller ingen dialog mellom makthaverne og de arbeidende klasser. Witoszek trekker frem to grunner til at PiS vant valget.

– Stemmene fra polakker i USA var avgjørende. Tradisjonelt har polakkene som utvandret til USA, vært fra lavere middelklasser i samfunnet, arbeidere, bønder og håndverkere. De trenger ikke mye for å være tilfreds. De trenger trygghet, sterk ledelse, mat på bordet og litt underholdning.

– Det andre som gjorde at PiS vant er den katolske kirke. Kirken vokser i krisetider. For polakkene er katolisismen like viktig del av selvforståelsen som natur og friluftsliv er for nordmenn. Under Solidaritet på 1980-tallet var det totalitære regimet den viktigste fienden. Da var det en annen kirke som var dominerende. Nå er det totalitære borte, og hvem blir fienden da? De kosmopolitiske eliter, de urbane, vegetarianere og syklister, ler hun.