Hjelper iranske flyktninger i Hellas til Jesus

Det norsk-finske ekteparet Sandås dro til Aten for å hjelpe flyktninger. Det ble sterkt for dem å møte nøden ansikt til ansikt for første gang.

– Jeg begynte å storgrine. Jeg brøt helt sammen, sier Hege-Elise Sandås.

Hun forteller om sitt første nære møte med flyktninger i hovedstaden Aten i Hellas. Med sterkt misjonskall i bagasjen dro familien til landet ved Middelhavet for å hjelpe flyktninger i fjor høst.

For trebarnsmoren og helsesøsteren gjorde det vondt å møte en ung mor som satt på gaten med en 4-åring og et nylig født tvillingpar. Mens det regnet, tordnet og lynte, var Sandås på matutdeling på en metrostasjon ved Victoria-parken i Aten i regi av et lokalt flyktningsenter.

Victoria-parken er et møtepunkt for flyktninger og menneskesmuglere, og mange fattige flyktninger oppholder seg der. Hege-Elise kjempet mot tårene i møte med den unge moren. Da hun kom tilbake til bilen, vellet tårene fram.

– Jeg vet at disse fire-fem uker gamle babyene er født på flukt. Mange får verken assistanse under fødselen eller helsesjekk. Og unge mødre vet ikke alltid så mye, sier Hege-Elise.

Misjonskall

Siden er hun blitt mer herdet av alt hun har sett.

– Du må kunne beskytte deg selv, sette opp en barriere og tenke at slik er det. Du kan ikke tenke for mye.

Dagen møter ekteparet Sandås mens de er på lederkurs påGrimerud gård i Hedmark,Ungdom i Oppdrags hovedbase i Norge. Når du leser dette, er de tilbake i Aten med sine tre barn.

Ektemannen Martin Sandås er fra Finland, mens Hege-Elise er fra Sandefjord. Begge har bakgrunn fra norskedisippeltreningsskoler (DTS) på starten av 2000-tallet.

– Da fikk jeg et sterkt misjonskall og følte at Gud kalte meg til Kina, sier Hege-Elise. Etter tre og et halvt år i det fjerne Østen, møtte hun Martin da hun skulle hjem for å studere. De hadde de samme framtidsplanene om å reise ut igjen.

Hege-Elise ble helsesøster, mens Martin ble spesialpedagog. Så kom barna, og familien bodde ni år i Finland, før de opplevde at Gud ledet dem til å dra til Hellas.

Korte møter

– Fem dager etter at vi flyttet dit, kom den største flyktningbølgen på mange år til Hellas, sier Hege-Elise.

Familien tok seg likevel tid til å komme inn i hverdag og skolesystem. Hege-Elise og Martin byttet på å engasjere seg som frivillige på flyktningsentre og være hjemme med minstemann.

Flyktningene kom og gikk veldig fort, da grensene videre inn i Europa var åpne.

– De var der bare noen timer eller én dag. Du fikk ett møte med dem, der humanitær hjelp, mat, klær og bibelutdeling var de største behovene, forteller Martin.

Etter hvert fikk Hege-Elise administrativt ansvar for tilreisende korttidsteam fraYouth With a Mission fra hele verden, og noen kirker fra USA og Storbritannia.

– I snitt hadde vi 60 personer hver måned fra oktober til juli bare i Aten, sier Hege-Elise.

Toalett-vitnesbyrd

Da europeiske land innførte grensekontroll, slet flyktninger med å komme seg videre fra Hellas, særlig de som ikke kom direkte fra krigen i Syria. Martins oppgave er for tiden å disippelgjøre iranske flyktninger som har kommet til tro.

– Jeg møter opptil syv personer to ganger i uken, sier han.

Det begynte med en ung jente fra et korttidsteam som skulle rengjøre toaletter i en flyktningleir.

– Toaletter i flyktningleire er ikke hygieniske, for å si det slik, sier Hege-Elise.

Men jenta gjorde det med slik iver, lovsang og glede at en iransk mann spurte hvorfor hun var så glad.

– Hun tok ham med til teamet, og han og to venner ble frelst der og da. Så hentet han ni andre. På én dag ble 12 iranske menn frelst. Deretter vokste det kjapt til 50 personer, som har startet en farsi-talende menighet, forteller Hege-Elise.

Martin har i tillegg bidratt til å starte et nytt dagsenter for flyktninger, der kristne iranere er med som frivillige.

Få syrere

Syriske flyktninger har Sandås ikke hatt noe særlig kontakt med, fordi de kommer seg raskere videre til andre land som kvoteflyktninger. Dessuten blir de prioritert av greske myndigheter slik at de får bedre steder å bo.

Paret møter imidlertid mange afghanske flyktninger.

– De er veldig åpne. Det er mange nye troende der, og flere blir døpt, sier Martin.

– Blir flyktningene genuint kristne, eller bytter de tro for lettere å få visum i Europa?

– Mange skulle så gjerne hatt en jobb, en meningsfull aktivitet. Men det er virkelig en høy pris å betale å ta steget og bli kristen. Det er ikke sjelden du hører at de kristne iranerne i Aten blir banka opp. De forfølges på grunn av sin tro, sier Martin.

– Hva gjør dere for å hindre at de blir skadet?

– Vi ønsker å være forsiktig og minimere risikoen for dem, men mange afghanere ser annerledes på liv og død. Vi kan ikke hindre at de blir slått ned, og de vet at det kan skje, sier Hege-Elise.

Sårbare flyktninger

Paret er opptatt av at «flyktningkrise» skal bli til «flyktningmulighet».

– Nå kommer de faktisk til døra vår, inn i Norge og andre land. Det er når folk er mest sårbare at de er mest åpne. Vi må ta vare på den muligheten, sier Hege-Elise.

– Utnytter misjonærer at mennesker er i en sårbar situasjon?

– Det ville være dumt om ikke kristne organisasjoner skulle fortelle folk hvorfor de hjelper dem. Dette handler også om Europas framtid. Vi må våge å si hva kristendom er i dag. Da må vi ikke bare være passive kristne, men ta religion og kristendom på alvor i livet, sier Martin.

Sandås vil gjerne nå ut til grekerne og disippelgjøre dem også.

– Det er et av de eldste kristne landene i verden, men de henger etter i utviklingen av menigheter. De har et gammeldags tankesett også i evangeliske forsamlinger, sier Martin.