Ble Israel-venn av Israel-boikott

I Norge møtte slovakiske Adriana anti-israelske demonstrasjoner for første gang. Det gjorde henne nysgjerrig. I dag leder hun Norske pinsevenners arbeid i Israel sammen med sin mann, Johan.

Det er tidlig formiddag når Israel-korrespondenten parkerer foran Beit Betania, huset tilNorske Pinsevenners Arbeid i Israel (NPAI). Her ønskes vi velkommen av Johan Bjørk, som allerede har vært i sving noen timer med å kjøre norske frivillige arbeidere på jobb.

I flere tiår har pinsevennenes hovedprosjekt vært det psykiatriske sykehuset Eitanim, vest forJerusalem, men volontører arbeider også ved institusjonen Kfar Sha’ul i Jerusalem og ved en barnehage og et eldresenter i småbyen Mevaseret Zion.

Da organisasjonen i 2014 ansatte nye stedlige representanter iIsrael, stusset kanskje noen over at arbeidet i tiden fremover skal ledes av en finne og en slovak. Men selv mener de å ha opplevd Guds ledelse.

Pinsebakgrunn

Da Johan og Adriana hver for seg flyttet til Rogaland, var imidlertid ikke Israel en del av fremtidsplanene.

ISlovakia vokste Adriana opp i en kristen familie som var med i en pinsemenighet, men undervisning om Israel kan hun ikke huske å ha hørt. I Slovakia var Israel heller ikke en del av den generelle samfunnsdebatten på samme måte som i Norge.

Hun kom første gang til Norge som kvotestudent i 2001, og etter ett års norskkurs studerte hun vernepleie i tre år.

– I Norge møtte jeg for første gang mennesker som drev med boikott av Israel. At noen demonstrerte foran det lokale supermarkedet, og ville hindre meg i å kjøpe appelsiner, gjorde meg nysgjerrig. Gjennom medier som Dagen, Norge Idag og Visjon Norge, fikk jeg for første gang også kristne perspektiver på Israel, sier hun.

Finlands-svenske

Johan er på sin side oppvokst i en finlandssvensk familie i havnebyen Jakobstad, nord for Vasa. I motsetning til Adriana fikk han Israel inn med morsmelken.

– Jeg ble oppflasket med bibelordet i baptistmenigheten der min farfar var pastor, og på søndagsskolen fikk jeg og mine fem søsken hele tiden høre historier fra Israel. På 60-tallet reiste en onkel av meg til Israel, og senere var også faren min hjelpereiseleder på to turer til Israel, forteller han.

Israel gikk imidlertid i glemmeboken en periode da Johan og broren hans reiste vestover for å få arbeid. Av språklige grunner reiser mange finlandssvensker til Sverige, men Johan og broren reiste helt til sørvestlandet i Norge.

– Rundt tusenårsskiftet begynte interessen for Israel å komme tilbake. Jeg begynte å studere hebraisk hos den tidligere kamerunmisjonæren Lars Lode, som tilbragte pensjonstilværelsen sin på Jæren, sier Johan.

Fire år før han møtte Adriana, fikk han også sin første introduksjon til slovakisk.

– To slovaker ble ansatt i firmaet der jeg jobbet. De trengte hjelp med norsk, og jeg lærte meg ord og setninger på slovakisk. Samtalen gikk på engelsk-norsk-slovakisk, forteller han.

Han sier han ikke alltid han har forstått hvorfor ting har skjedd og hvorfor han har vært på ulike steder i livet.

– Men Herren var der, sier han.

Venner

Johan og Adriana møttes første gang på et møte i den nystartede menigheten Sentrumskirken i Sandnes i 2003. Folk ble bedt om å hilse på hverandre, og da Johan kunne imponere med slovakiske setninger, ble det begynnelsen på et vennskap dem imellom.

– Faktisk var vi venner i fire år før det ble noe mer, sier Adriana.

– Jeg var mest av alt redd for å miste henne som venn, derfor presset jeg ikke på for å få ring på fingeren, sier Johan.

Annonse i Dagen

I 2007 sto bryllupet og de nygifte fikk raskt tanker om at Gud ville bruke dem i en annen tjeneste.

– Vi solgte boligen vår og flyttet inn i en leid leilighet. Vi ønsket å ha «løse teltplugger», sier Johan.

Mens eierne av leiligheten abonnerte på Dagen, abonnerte ekteparet Bjørk på en annen kristen avis, så avisene gikk på omgang.

– I Dagen så vi en annonse der NPAI søkte etter volontører til Israel som kunne snakke russisk og hebraisk. Adriana hadde lært russisk på skole i Slovakia, mens jeg hadde studert hebraisk. Vi forsto at det var oss de søkte etter, sier Johan.

Adriana takket nei til et jobbtilbud i Norge og Johan sa opp jobben han hadde. I Israel trivdes de så godt at oppholdet ble forlenget en del utover de planlagte tre månedene.

Tilbake i Norge fikk de tre år senere den triste nyheten om at Johans bror var alvorlig syk, og at legene trodde han bare hadde noen måneder igjen å leve. De bestemte seg derfor for å ta han med på en siste langtur, og reisen gikk til California i USA.

– Da vi kom tilbake til Norge sjekket vi postkassen og der lå det et eksemplar av Dagen! Vi abonnerte fortsatt ikke på avisen, så vi vet ikke hvordan avisen havnet der. Men da vi åpnet avisen, så vi rett på en ny annonse fra NPAI. Denne gangen søkte de etter nye ledere for Beit Betania og arbeidet i Israel, forteller de.

Etter mye bønn søkte de, og ikke lenge etter kom svaret om at de var ansatt i Israel.

Eitanim

Det nærmer seg lunsjtid og vi tar turen ut til Eitanimsykehuset, som ligger landlig til i de grønne åsene vest for Israels hovedstad.

Det er tydelig at personalet i kantinen er vant til nordmenn, for mens mannen bak disken fyller tallerkene våre med kylling og ris, ønsker han oss et «smakelig måltid». 
Om de forstår hva de sier er uvisst, all den tid en av kollegaene hans hilser oss både med «vel bekomme» og «raspeball» når vi er på vei ut igjen.

Gjennom tiår har norske pinsevennene satt sitt preg på sykehusområdet. På området står en rekke små og store hus, og det er tydelig hvilke som er bygget av nordmenn.

Mens de opprinnelige byggene er i mur, er de fleste nybyggene i tre og i norsk byggestil. 
Nordmennene har blant annet bygget gymsal og et hus for arbeidstrening, der det lages produkter som selges i vanlige butikker.

Nær inngangen til området begynner snart arbeidet med å reise et nytt besøkshus.

– Her skal pasienter kunne ta imot pårørende som kommer på besøk, sier Johan.

Roser pinsevennene

Midt på området møter vi irakisk-jødiske David Batut, som er fagforeningsleder for de mange hundre ansatte på Eitanim. Han har i årevis også vært kontaktperson mellom sykehuset og Norske Pinsevenners Arbeid i Israel. Han sier den norske innsatsen har vært avgjørende for å gi pasientene et fullverdig tilbud.

– Eitanim er offentlig finansiert, men hjelpen fra Norge betyr likevel mye. Det har vært krig her i 70 år, siden før opprettelsen av Israel, og derfor er det ikke penger til mer enn det mest nødvendige, som lønninger og medisiner. Utvikling av tilbudene og velferdstiltak blir ikke prioritert, sier han.

Han kan ikke få fullrost nok pinsevennene som kommer.

– Siden oppstarten har det vært 350 volontører her, og de aller fleste har vært fantastisk flotte mennesker. Noen har tidligere vært rusmisbrukere, men etter at de fant Jesus, fikk de et helt nytt liv, sier han.

Som ung studerte han ved en jødisk yeshiva, før livet gikk i mer ikke-religiøs retning, som medlem av enkibbutz.

– Det var ikke før jeg møtte de norske pinsevennene at jeg fikk høre om Jesus, som jeg nå respekterer høyt, sier han.

Batut er arbeiderpartimann på sin hals og personlig venn med opposisjonslederIsaac Herzog, eller «Buji» som han kaller han. Batuts mange kontakter i det israelske samfunnet har mer enn én gang vært nyttige for NPAI.

Bygger tak og vegger

For et par år siden snødde det så mye at Eitanim-sykehuset ble isolert i flere dager. Denne vinteren har det stort sett bare regnet, men for et par uker siden forårsaket de store vannmengdene strømbrudd på Eitanim.

Ved en av bygningene møter vi mjøndølingene Kåre Warud (73) og Rolf Berntzen (69), som er i ferd med å bygge tak og vegger rundt en transformator. Rolf er førstereisgutt som volontør, mens Kåre har vært her 13 ganger. Hjemme er de begge med i pinsemenigheten Betania.

– Noen år kan det bli både to og tre turer, og da tilbringer jeg gjerne halve året her nede, sier Kåre Warud.

Mindre medisiner

Hoveddelen av sykehuset ligger på en høyde, men like nedenfor høyden ligger et bygg som huser sykehusets barne- og ungdomsavdelinger. Her har NPAI bygget både en ballbinge og et svømmebasseng.

– Medisinbruken har gått drastisk ned, etter at de unge fikk disse tilbudene, sier Adriana.

Ved bassenget møter vi Birger Håvik fra Tabernaklet i Haugesund. Han har i over ti år vært formann i NPAI, men han er førstereisgutt som volontør.

– Jeg ble nylig pensjonist, så jeg grep sjansen. Her nede har jeg vært med på å male noen av gangene som var svært nedslitte, sier han.

– Vi driver ikke direkte med misjon, men vi er her for å gi omsorg og kjærlighet og vise at vi bryr oss, sier han.

Ønsker flere unge

Vel tilbake på Beit Betania møter vi de to kvinnelige volontørene som er i Israel dette kvartalet. De er en god del ynge enn sine mannlige kollegaer. Charlotte Rebecka Christiansen (34) og Martelita Johannessen (36) jobber henholdsvis i en barnehage og på et eldresenter i Mevaseret Zion.

– Å være volontør er ikke noe som er forbeholdt de eldre. Det trengs også yngre som har hjerte for jødefolket, sier Charlotte.

Hun har tidligere bodd en periode i Jerusalem og hun støtter Israel som turist, som hun sier det.

– Men det er flott å kunne være med å tjene gjennom volontørtjenesten. Det er herlig å jobbe med barna i barnehagen, sier hun.

Adriana er den som har tatt initiativ til å sende volontører til den lokale barnehagen.

– Ofte lærer barna fra ung alder at det er farlig å ha kontakt med kristne. Men et barn i barnehagen husker de gode minnene når det blir eldre, sier hun.

Siste post

Det er blitt kveld og det er klart for dagens siste oppgave. Hver tirsdag er det samling i den russisktalende pensjonistklubben i Mevaseret Zion, og vi blir med Johan som kjører rundt og «samler sammen» medlemmene, noen av dem flere og nitti år gamle.

– Når vi henter dem snakker alle i munnen på hverandre. De har ikke snakket sammen siden forrige uke, sier Johan.

De er klar over at hjelperne deres er kristne og at de tilhører «Trøst mitt folk», som er navnet på NPAIs virksomhet i Israel.

Etter å ha kjørt dem hjem igjen, kan Johan endelig returnere til Beit Betania i Mevaseret Zion, byen hvis navn kan oversettes med «Gledesbud til Sion».