Da troen møtte teologien

Silje Kvamme Bjørndal sier troen ble reddet av møtet med teologien. – Troen fikk ramme inn og romme mye mer av livet.

Torsdag står Silje Kvamme Bjørndal ansikt til ansikt med en tung vitenskaplig komite. De skal bedømme det som litt humoristisk kan sies å være Bjørndals forsøk på å blåse litt ånd inn i teologen Stanley Hauerwas’ teologiske univers. Komitéens oppgave er å rive Bjørndals doktorgradsavhandling i filler. Kanskje er det ikke så rart at en kan se på Instagram at familien Bjørndal har pyntet treet allerede?

Utvidelse

Hvis det foregår en akademisering av pinsebevegelsen er Silje Kvamme Bjørndal utvilsomt blant de involverte. De siste årene har hun kombinert sin pinsebakgrunn fra Bergenskirken i Bergen og nå United i Oslo med stipendiatstilling ved Menighetsfakultet. Karismatisk og hipt menighetsliv matchet med støvtung fagteologi. Og dette har altså reddet troslivet? Ja, hun sier så.

– Både erfaringsmessig, intellektuelt og relasjonelt har det skjedd en utvidelse som gjør at troen fikk ramme inn og romme mye mer av livet.

Begrenser Ånden

Faktisk har hun opplevd at akademikere og karismatikere kan utsettes for samme fristelse: Å begrense Ånden innenfor et skjema. Hvis akademikere kan beskyldes for å underlegge Ånden fagfellevurdering, mener Kvamme Bjørndal at pinsevenner ofte begrenser den samme Ånd til noen karismatiske uttrykksformer.

– Bibelske bilder av Den hellige ånd som vind og ild viser til noe som ikke helt lar seg gripe.

Gud i bakgrunnen

Da Kvamme Bjørndal tidlig i sitt doktorgradsarbeid studerte Hauerwas ble det etter hvert klart hva som kunne bli hennes prosjekt. Det ble tydelig for henne at den amerikanske teologen og etikeren vektla kirkens fellesskap og liv i veldig stor grad. Det så ut som om Guds handling og rolle i det hele kunne komme litt i bakgrunnen. Dermed var veien åpen for at Kirken kunne bli et menneskelig prosjekt.

– Det jeg ønsket å bringe inn var Åndens rolle. Vi er deltakende, men det er til syvende og sist Ånden som gjør Kirken til en kirke.

Tre praksiser

Selve avhandlingen, som har en tittel som ikke egner seg til høytlesing, følger tre spor fra utgangspunkt til slutt. Kvamme Bjørndal tar utgangspunkt i erkjennelsen av at vi lever i en sekulær verden der mange ser på universet som et lukket system. Altså, uten rom for inngripen fra noen annen kraft enn slikt som passer inn i en naturfagstime.

LES: Lever og ånder for bibelhistorier

Derfra følger hun teologiske argumenter frem til tre konkrete praksiser som kirken bør kjennetegnes av for å fungere godt i det sekulære samfunnet den er en del av. En vilje til oppriktig dialog med andre religioner, hjerte og hender for de marginaliserte og det Kvamme Bjørndal kaller et «liturgisk liv». Sistnevnte handler om at ønsket om gudstjeneste skal vises i hele livet.

– I moderne tid har vi sett en tendens til at troen intellektualiseres. Samtidig opplever vi nå også en motstrøm knyttet til meditasjon, tidebønner og en større kroppsliggjøring av troen.

Åpen dialog

Religionsdialogen er altså viktig. Den pentekostale teologen Amos Yong, som er sentral i avhandlingen, mener kristne ofte kan gå inn i en slik samtale med en underliggende agenda om å omvende den andre. I stedet, mener Yong, burde man gå inn med en åpenhet for at denne samtalen kan gjøre noe med en selv.

– Han mener ikke at om jeg går i dialog med en muslim så bør jeg konvertere til islam. Men jeg kan lære noe av møtet med den andre. Yong begrunner det med at Den hellige ånd bringer sannhet til alle sfærer av skaperverket hvor sannhet er å finne.

– Kan ikke dette være utfordrende?

– Jo, veldig. Vi ønsker jo hele tiden å kjenne oss trygge på vårt eget ståsted. Hvis andre har en tro som kan utfordre og rokke ved noe av det jeg tenker er slik og slik så kan det være utfordrende.

Fortellingen

Noe av det hun møtte hos Hauerwas og Yong var det de kaller for viktigheten av visjon eller forestillingsevne. Hvilket fellesskap du vokser opp i betyr mye for hvilket «språk» du lærer. Som igjen betyr at mennesker fra ulike sammenhenger ikke nødvendigvis forstår det samme når ord som frihet, likhet eller rettferdighet brukes.

– Kirken må forstå sin egen rolle. Den må forstå det fellesskapet den er en del av, og den må ta på alvor at mange i dag for eksempel ikke har hørt om en sentral referanse som Den barmhjertige samaritanen.

– Hvordan kan dette gjøres?

– Blant det jeg foreslår er at en blir mer bevisst på og flinke til å formidle hva Kirkens fortelling er. Den fortellingen er evangeliet om Jesus selvsagt, men en del av fortellingen er også hvilke følger evangeliet får i praksis.

Liturgisk liv

På sin vei til arbeid går Silje Kvamme Bjørndal selv forbi en menighet som huser flyktninger. Hun tror slike synlige resultat av evangeliet er viktige for hva slags fortelling folk flest mener Kirken har å komme med.

– Bare ved at jeg går forbi deres inngang forteller de meg en fortelling om hva kirken er.

LES OGSÅ: Mistet sju år gammel sønn - tok historien med i julekortet

Men, sier hun, hvem som helst kan gjøre gode gjerninger. Derfor er det avgjørende for kirken at den tydeliggjør hvordan slike praksiser forankes spesifikt i den kristne fortellingen.

– Derfor er et liturgisk liv så viktig. En må ha denne fortellingen med seg i hverdagen. Kombinasjonen av praksis og fortelling må gjøres tydelig.

Sammen i smerte

I det sekulære samfunnet ser hun en nesten sykelig trang til å rydde bort eller ut all form for lidelse. Og på den måten står personer som opplever lidelse i fare for å forsvinne.

– Vi er så opptatt av at all smerte og lidelse er et onde i seg selv at vi er livredde for å inkludere det som en del av vår erfaring som mennesker.

Selvsagt skal en være glad for både mirakler, medisiner og leger. Men Kvamme Bjørndal mener at Bibelen viser at mennesker samtidig nettopp er kalt til å stå sammen i smerte. Og at Guds nærvær også kan finnes når en lider.

– Jeg tror dette er et viktig perspektiv som Kirken kan formidle inn i et samfunn som er livredd for lidelse og intenst opptatt av å utrydde det. I stedet kan Kirken hjelpe mennesker til å møte smerten både sammen med andre mennesker og sammen med Gud.

Enkelt sagt

Til slutt spør jeg hvordan hun svarer aller enklest på hva hun har forsket på. Hun drar litt på det, men det kan umulig være første gang.

– Det var jo først viktig å finne ut hva som kjennetegner kirkens fellesskap. Så ble arbeidet å si noe om hvordan disse kjennetegnene er viktige i vår tid.

– Og hvis jeg skulle forklare det til min syv år gamle sønn?

– Kanskje en kunne si at det handler om hva som gjør at du kjenner noen igjen. Kanskje er det klær, kanskje andre kjennetegn. Hva er det som gjør at vi kan kjenne igjen Kirken blant de mange fellesskapene som finnes i vårt samfunn? Og hva er det viktigste i vårt sekulære samfunn ved disse kjennetegnene?