– Små frø blir til store mirakler

Tre norske kvinner ble konfrontert med Indias nød. De bestemte seg for å gjøre sitt for å lindre den.

Under en seng i et bittelite krypinn ligger to små barn, begge dopet ned for at de ikke skal høre moren i arbeid som prostituert på madrassen over dem.

På et hjørne i den indiske slummen står Ghandi (5) bundet til et tre. Eneste barnepass-løsning for foreldre på jobb. Lunsjen består av jord. Hver dag må han slåss med løshunder for å få nok «mat» og drikke.

På fortauet ligger et barn og sover, kun iført en fillete skjorte. Ingen stopper opp, ingen bryr seg.

Syn som dette fikk unge og voksne fra Gimsøy og Nenset menighet i Skien til å våkne opp og engasjere seg.

– Det var i 2009, og vi drev ungdomsarbeid i menigheten. Gjennom venner iUngdom i Oppdrag fikk vi muligheten til å ta med noen av ungdommene til barnehjem i India, nærmere bestemt i Chennai-området på sørøst-kysten og i byen Pune på vestkysten. Nøden var enorm, men vi så også at pengene vi hadde med rakk veldig langt, forteller Lise Ripegutu, Mona Ripegutu Robertsen og May Linda Larsen.

Lederne av «Streams of Mercy», organisasjonen de hadde besøkt, oppfordret de ressursrike norske damene til å starte hjelpearbeid på egen hånd. Slik ble «Hearts of Mercy» til, forklarer den entusiastiske trioen, som i det daglige arbeider henholdsvis som leder for nærmiljøsenter, barne- og ungdomsarbeider og barnehagestyrer.

Valgte tre barnehjem

– Vi valgte straks ut tre barnehjem vi ville støtte. Fellesnevneren var at vi likte måten de ble organisert på. Hjemmene består av enheter med maks 12 barn og et «foreldrepar» i hver bolig. Barna som bor der er blant de aller fattigste. Ofte er de gatebarn eller barn som familien ikke har råd til å beholde. Blant dem vi har støttet er en snart ferdig lege, en er utdannet sykepleier og flere i ferd med å bli lærere, erklærer de gode hjelperne med stolthet.

I tillegg støtter «Hearts of Mercy» et dagsenter for barn av prostituerte i millionbyen Pune samt lønner seks lærere på en grunnskole i Nagaland, nord i India.

– Området er så fattig at selv åtte kroner i månedlige skolepenger gjør at mange foreldre velger å holde barna hjemme på gården som arbeidshjelp. Når vi betaler lønningene har de imidlertid råd til å sende dem. Og det er viktig, for skole er og blir den eneste veien ut av den ellers trøstesløse fattigdommen.

Fattigdom, prostitusjon og kriminalitet går mer eller mindre i arv, påpeker barmhjertighetsarbeiderne.

– Sult driver deg til hva som helst. Derfor er det ikke lett for oss å klandre dem, men vi gjør alt for å gi en ny generasjon et alternativ.

400 barn får håp

«Hearts of Mercy» står nå foran sitt aller største prosjekt hittil. Et nytt barnehjem med plass til 400 barn er i ferd med å se dagens lys. Den norske organisasjonen er en av tre som har påtatt seg å støtte dette arbeidet gjennom «Good Shepherd Homes».

– Før vi kan åpne må ledelsen rekruttere barn. Det er et stort arbeid i seg selv. Man skulle tro det var enkelt, men mange gatebarn er skeptiske. De lever farlige liv og har opplevd lite kjærlighet. I møte med godhet tror de gjerne at vi vil bruke dem til noe, at det er en hake, sier Lise Ripegutu.

Lise og det øvrige styret i «Hearts of Mercy» har nå 45 faste givere. I løpet av syv år har organisasjonen overført 1,7 millioner kroner til prosjekt i India. Pengene kommer fra familie og venner, venners venner, fra sponsorer og fra ofringer i lokal-menigheten.

– En hemmelighet bak givergleden er utvilsomt at vi tar med oss en liten gruppe støttespillere til India hvert år. De personlige møtene, lukta og synet av slummen gjør noe med den enkelte, fastslår Mona, som selv har opplevd å bli tilbudt en baby til odel og eie på gata.

– I fjor hadde vi vår første julemesse og opprettet også «Hearts Development», en egen gruppe som hjelper oss å koordinere arrangement og innsamling. Giverne våre kommer fra alle slags miljø. De fleste har ingen menighetstilknytning, supplerer May Linda.

Uganda neste?

Det kristne budskapet er viktig for «Hearts of Mercy».

– Vi som står i bresjen er alle kristne, men vi driver en bistandsorganisasjon og er ikke misjonærer. At mennesker består av ånd, sjel og kropp er imidlertid viktig for oss. Det preger alt vi gjør.

– Hva er planene fremover?

– Vi har startet i India, men vil gjerne gå videre til nye land som har behov for hjelp. Vi håper å være i gang i Uganda neste år, smiler Skiens-jentene, som satser på fortsatt samarbeid med «Streams of Mercy».

– Hvor langt vi når avhenger av støttespillerne våre.

Nyttig lærdom

– Hva har dere lært etter syv år som bistandsarbeidere?

– At man ikke skal være så redd for å ta utfordringer og at det ikke behøver å koste mye å forbedre et menneskes liv, sier Linda.

– At levestandarden i India er normalen i verden, svarer Mona.

– Jeg møter fremmede på en ny måte, ikke minst innvandrere her hjemme i Norge. Jeg ser kort sagt ikke hijaben lenger, smiler Lise.

«Hearts of Mercy»-lederne gleder seg over en positiv utvikling i India, som har en befolkning på 1,25 milliarder mennesker. I områdene der de selv har arbeid er det nå ikke fullt så mange gatebarn å se lenger, og flere går på skole, konstaterer trioen.

Fantastisk utvikling

Ghandi, som sto bundet til et tre hver dag, er blant barna som støttespillerne til «Hearts of Mercy» har hjulpet. I dag er han en frisk og glad skolegutt på 11 år. Et ukjent antall jenter har gjennom norsk bistand fått skolegang og dermed blitt reddet fra et liv i prostitusjon og fornedrelse. Og flere prostituerte har lykkes å finne alternative leveveier.

– Det er fantastisk å følge barns og voksnes utvikling fra liv på gata til gode, trygge jobber. Vi sår små frø og høster store mirakler, sier Lise Ripegutu, Mona Ripegutu Robertsen og May Linda Larsen.