Visdom kontra kunnskap
«Forkynneren var ikke bare vis, han ga også folket kunnskap» (Fork 12,9).
Opplysningstiden førte til store omveltninger i Europa på 1700 tallet. Ideer om tankens frihet og vitenskapelige framskritt stod i sentrum for den ideologiske utviklingen. Fornuften seiret i konkurranse med tro og overtro.
Folket skulle opplyses og frigjøres fra formynderskap, autoriteter og tradisjoner gjennom nyvunnet innsikt. Filosofen Kant mente at mennesket måtte opplyses for å vinne selvbestemmelse og «myndighet».
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Selv om det er lett for noen å fokusere på utglidningene fra opplysningstiden så har aldri Gud advart oss mot å samle kunnskap. Det er hvordan vi benytter kunnskapen – og hvilken ramme vi settet den inn i – som avgjør om den blir til nytte eller til frafall.
For det er en ting som er større en kunnskap, og det er kjærligheten. Den førsteblåser opp, mens den sistebygger opp. Kunnskap uten en relasjonær kontekst fører til hovmod og fall.
For kunnskap er kun fragmentert sannhet, ikke Sannheten. Derfor er en rettssak redigert slik at vi skal få høre alle sider av en sak før jury og dommere trekker sine konklusjoner. Beviser kan både være mangelfulle og motstridende.
Den som feller dom må også stole på sin egen visdom og relasjonære dømmekraft.
