Slipp
Slipp taket. Så mange har opplevd akkurat det før oss. Når du endelig slipper, heller enn å skulle forsøke å gripe. Da er det så mye som faller på plass.
Vi er som kattunger som klorer oss fast i toppen av telefonstolper, selv når hjelpen har kommet, og de reddende hendene er rett ved.
Skal vi ikke som kristne ha den rette kunnskapen om evangeliet? Joda, det er absolutt viktig. Eller med moderne kristenspråk, skal vi ikke posisjonere oss for Guds kjærlighet? Jada, det er bra. Men begge deler fungerer dårlig om vi tviholder.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Evangeliet er å slippe taket i å forsøke. Å posisjonere oss for Hans kjærlighet er å slippe oss bakover i Hans favn, uten å se.
Her får du ikke så avansert teologi fra meg. Jeg tror på Jesu enkle ord om sin Far og vår Far. Og at når Jesus sier Far, så er det virkelig en far.
I løpet av en sjelesorgssamtale ber jeg ofte den det gjelder, om å se for seg et absolutt trygt barn. Selv de som har opplevd lite trygghet, kan som regel se det for seg. Og Gud kommer til hjelp ved sin Ånd.
Da skjer det ofte at det går an å slippe taket, så man kan være sønn eller datter hos Far. Så kan temaet skifte tilbake til det samtalen begynte med. Det som var problemet har i mellomtiden endret seg, og ser annerledes ut.
