Sankthansfeiring i pinsens tegn

Ånden både skaper og oppholder tilliten til Jesus og lovsangen i hjertene.

For noen uker siden feiret vi pinse. I dag er det sankthans. Mange kjenner ikke den religiøse referanserammen verken for pinse- eller sankthans-feiringen. Det skal de ikke kritiseres for. Men for oss kristne gir disse høytidene en fin anledning til å trekke trådene tilbake til Skriften – både i trosopplæringen og i samtaler. Høytider er glimrende pedagogiske «hjelpemidler»!

Det temaet i Skriften som binder disse to høytidene sammen, er Den Hellige Ånd. St. Hans (d.e. døperen Johannes) talte om at Jesus skulle døpe mennesker med Den Hellige Ånd og ild (Luk 3:16). Pinsedagen innledet nettopp denne epoken i Guds frelseshistorie (Apg 2:33).

Derfor fikk jeg denne St. Hans-aftenen lyst til å skrive noe om Åndens gjerning.

1) Ånden skaper troen på Jesus. Ingen av oss kan av egen fornuft eller kraft tro på Jesus eller komme til ham. Det sa Jesus selv rett ut. «Ingen kan komme til meg uten at Faderen … drar ham (Joh 6:44). I denne «dra»-gjerningen bruker Faderen nettopp Ånden. Ånden herliggjør Kristus for hjertene så vi kjenner oss dratt til ham. Luther uttrykte det slik i forklaringen til tredje trosartikkel: «… Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet.» Slik er jeg kommet til tro.

Tilliten til Gud som min gode far, tross alle mine svikt og nederlag, kommer til uttrykk i hjerteropet «Abba, Far!» Dette er egentlig Åndens rop i oss. Ånden både skaper og oppholder tilliten til Jesus og lovsangen i hjertene.

2) Ånden bygger fellesskap. Dette var typisk for den første tiden etter pinsedag. De kristne kom sammen, og de holdt sammen. Ånden brukte forkynnelsen om Jesus og utrustet de enkelte kristne med nådegaver til å bygge Guds tempel. Og dette templet er en enhetlig bygning. «I Ham blir også dere, sammen med de andre, bygd opp til en Guds bolig i Ånden» (Ef 2:22).

Djevelen og vår syndige natur vil – ved vranglære og egoisme – splitte og ødelegge fellesskapet. Men Ånden arbeider for å bygge oss sammen. «Men bundne saman vert vi av dei sterke Andens band.» Dette er en enhet vi formanes til å bevare: «Åndens enhet i fredens sambånd» (Ef 4:3).

3) Ånden vil prege hverdagslivet vårt. «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet …» (Gal 5:22). De «egenskapene» Paulus her nevner, hører sammen. Vi presenteres for et kristent ydmykhetsideal. Ånden vil virke denne ydmykheten i oss etter hvert som vi vandrer framover i vårt hverdagsliv. Han vil virkeliggjøre hos oss og blant oss det Jesus talte om i Bergprekenen: «Salige er de som skaper fred …»

Noen ganger innebærer dette å stå opp for sannheten og rettferdigheten. Øverland var nok, mer enn han selv visste, preget av et kristent ideal da han skrev: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.» Ånden vil gi oss kraft til å ta stilling for dem som undertrykkes eller rammes av overgrep.

4) Ånden vil hjelpe oss å krysse grenser. Dette var det aller siste Jesus sa. Hans viktige «siste ord» var: «Dere skal få kraft i det Den Hellige Ånd kommer over dere, og …» Ja, hva så? Da skal grenser krysses – med evangeliet: Etniske grenser, Geografiske grenser. Kulturelle grenser. Språkgrenser. Sosiale grenser. Den kjærligheten Ånden gir i hjertene våre, har noe av den samme trangen som Jesus og apostlene hadde: «At de må bli frelst!»

«Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild», sa St. Hans – døperen Johannes. I dag skulle vårt største bønneemne være: At en virkelig sankthans-ild og pinse-ild får bre seg blant oss som bekjenner Jesu navn.

For evangeliet har hast.

Et nytt fellesskap

Han holder hele bygningen sammen, så den vokser til et hellig tempel i Herren, og i ham blir også dere bygd opp til en bolig for Gud i Ånden. (Ef 2:21–22). Må han som er så rik på herlighet, gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd. (Ef 3:16). Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt … (Ef 4:3–4)