Samvittighet

Det finnes en øvelse i kristne sammenhenger som heter dårlig samvittighet.

Med nedslått stemme forkynner vi idealene. Med sørgelig røst slår vi fast at vi ikke er der. Og selv om alle vet at det ikke virker, appellerer vi til samvittigheten enda en gang.

Så møtes vi om en uke, og gjentar kanskje øvelsen. Samvittigheten sliter seg fram i myrlendt terreng. Enda det er søndag utenfor, og strålende vær. Men det skal visst være slik, vi føler i alle fall at vi har gjort noe alvorlig.

Ingen kristen sammenheng eller enkeltmenneske er utenfor fare for å havne i en slik sirkel. Og det trengs mye dynamitt for å bryte lovens kraft. For den er tung og autoritær overfor enhver som gir den lillefingeren.

Det trengs at du med grenseløs «frekkhet» og freidighet erklærer deg hellig, elsket og fri før du har bevist noe som helst. Og med «tvilsom» teologisk enøydhet stirrer på Jesu fullbrakte verk. At du med uhørt oversoling lar nådens sol gjennomstråle hele deg. Og tar imot til du renner over av Åndens nåde-åpenbaringer.

Dynamitten er at lovens forbannelse allerede er brutt i Jesus. Bare da er det mulig å formane hverandre til gode gjerninger. En fri samvittighet vil overraske deg, langt ut over det du trodde var mulig.

Trenger du mer åndelig påfyll?