Radikal

«Radikal» er et ord som klinger dårlig i disse terrortider. Men uttrykket har blitt brukt lenge før, om kristenliv som søker å ta på stort alvor det Jesus kaller til.

Radikal kristendom forbindes gjerne med unge. Mange får siden i livet behov for å ta en viss avstand til sitt ungdomslivs radikalitet. Fordi visdom og modenhet manglet den gangen.

Men finnes det ikke en moden radikalitet? En radikalitet som er vis? Som nettopp kan støtte de unges radikalitet?

Paulus skriver om «bredden og lengden, høyden og ­dybden» i Kristi kjærlighet (Ef 3). Vi tren­ger mer enn ungdommelig mot for å se slike dimensjoner. Et stille dyp er radikalt, og kan sette store bevegelser i sving.

Samme Paulus skrev: «Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden.» Og: «Heretter må ingen plage meg mer, for jeg bærer Jesu merker på kroppen min.» (Gal 6) Var det bare en ureflektert ungdoms­radikalitet?

Det sies at disippelen Johannes ble båret inn i kirken som gammel, og kun hadde to ord igjen: «elsk hverandre.» Det var ekko av hva han hørte Jesus si, den gang han var en ung disippel. De enkle ordene var de samme, men nå var de modnet i ham gjennom et langt liv.