På pæreslang
Evangeliet gir både tilgivelse for synden og ny kraft til å bryte med den.
Augustin forteller om hvordan han i tenårene «vandret på Babylons gater og veltet seg i søla som om den var kostelig krydder og salve». Trolig var han for selvkritisk da han skrev dette. Likevel er skildringen hans lærerik:
Han forteller om en kveld han ble med kameratgjengen på pæreslang. De ristet i treet og plukket med seg pærene som falt ned. Var det sulten som drev dem? Nei. Det var tyveriet i seg selv som lokket dem. Det meste av frukten kastet de etterpå til grisene.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Augustin ville ikke bryte ut av gruppen. Overfor vennene skrøt han av sin «innsats» som tyv. Han elsket å leve et liv som han egentlig syntes var motbydelig. Han erkjente skammen, men satte sin ære i sin skam.
I refleksjonene sine i ettertid kom til Augustin å bekrefte to sentrale tema i Bibelen: For det første: At synden kan få makt over oss via selve miljøet vi vanker i! «La dere ikke føre vill! ‹Dårlig selskap ødelegger gode vaner›» (1Kor 15:33).
For det andre: Syndelysten stikker dypt. «Kjødet … bøyer seg ikke under Guds lov og kan heller ikke gjøre det» (Rom 8:7).
Men evangeliet gir både tilgivelse for synden og ny kraft til å bryte med den. Om ikke pæreslang er mitt problem, er dette en erfaring jeg deler med Augustin.
