Kristus blant dere

Lykken, herligheten, freden og friheten består altså ikke i det vi selv kan oppnå, men i Jesus Kristus.

I menigheten jeg tilhører forkynner vi oss denne måneden gjennom Kolosserbrevet. Det er et brev som hjelper oss til å se livet vårt her på jorden i et bibelsk perspektiv.

Blant de mest kjente versene er de som innleder kapittel 3: «Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden.»

Vi trenger ikke hjelp til å bli selvsentrert og orientert mot det vi har rundt oss. Det klarer vi fint selv. Det vi trenger hjelp til, er snarere å la sinnet vårt være vendt mot Gud. Det gjelder både når vi er glade og når vi er fortvilet. Og det gjelder ikke minst når vi tilhører et slikt overflodssamfunn som vi befinner oss i.

Et annet sted i Kolosserbrevet leser vi at «Gud ville kunngjøre for dem hvor rikt og herlig dette mysteriet er for folkeslagene: Kristus er blant dere, håpet om herligheten!» Lykken, herligheten, freden og friheten består altså ikke i det vi selv kan oppnå, men i Jesus Kristus. Også i 2018. Også i Norge.

På mandag fyller Reidar Paulsen 80 år. Jeg hadde den glede å kunne kalle ham min pastor i nærmere 20 år. Foruten min egen familie er det få jeg har lært mer av og som har formet mitt gudsbilde mer enn ham. Når jeg i anledning 80-årsdagen hans har prøvd å tenke litt gjennom hva jeg faktisk har fått med meg, er noe av budskapet i det sistnevnte verset sentralt.

I Norsk Bibels oversettelse fra 1988 stod det «Kristus i dere». Men det er ikke noe dårlig alternativ å snakke om Kristus blant oss. Tvert imot er nettopp forståelsen av Guds rike som en levende realitet midt i vår verden presist uttrykt gjennom å snakke om Kristus blant oss. Det betyr ikke at vi får evighetens herlighet på forskudd, men det betyr blant annet at Gud ikke er en passiv iakttaker til det som skjer på jorden.

I norsk lavkirkelighet har mange mennesker vært trofaste i bønn om vekkelse. De har holdt ut, ofte gjennom mange år, i bønn for mennesker de er glade i, for nabolag og arbeidsplasser, for lokalsamfunn – og for land og folk som helhet. De forstod at de selv ikke hadde makt til å frelse, og vendte seg, ikke så rent sjelden med tårer, til Ham som kan.

Iblant blir de som lengter etter vekkelse kritisert for å være passive. Vi må arbeide mens det ennå er dag, vi kan ikke sitte og vente på at et eller annet mirakuløst skal skje, kan man få høre. For Reidar Paulsen har det alltid vært en helt fremmed tankegang at det å lengte etter Guds suverene inngripen skulle virke passiviserende i møte med situasjonen her og nå. Snarere tvert imot. Han har selv demonstrert noe av hva trofasthet er gjennom sin egen tjeneste, og har tålmodig holdt ut i bønn og forkynnelse.

Ønsket om vekkelse er derfor ikke en erstatning for det jevne menighetsarbeidet eller den daglige gudstjenesten overalt hvor vi ferdes, det er snarere en erkjennelse av at vi selv med all vår kløkt og flid likevel kommer til kort. Det er når Gud får gjøre sitt verk i oss og gjennom oss, og i hele samfunnet, at det kan skje en virkelig forandring. Derfor har Paulsen mange ganger sitert ordene i Kolosserbrevet 1:28: «Det er ham vi forkynner, og vi rettleder og underviser alle mennesker i den fulle visdom, for å føre hvert menneske fram til modenhet i Kristus.» Denne modenheten kommer ikke av seg selv.

Paulsen, som i sin tid var en karismatisk pioner i Frikirken, liker å fortelle om da han i 1980-årene skulle på en Vineyard-konferanse i England. På fergen ba han en bønn som kanskje ikke alle karismatikere uten videre kjenner seg fortrolig med: «Gud, må du skjerpe alle mine kritiske sanser til det ytterste!»

Poenget var ikke skepsis eller negativitet, men snarere å nærme seg en åndelig modenhet som kunne gi evne til å skjelne mellom det som virkelig er Guds rike, det som er genuint kristent, og det som bare har navn av å være det.

Det vil alltid finnes lengsler i oss som drar i ulike retninger. Ikke minst i en tid som vår, hvor den teologiske bevisstheten ser ut til å være i beste fall nokså variabel, trenger vi både klare tanker og et åpent sinn som er vendt mot Gud.

Mismotet kan lett få overhånd når vi ser hvor sterkt sekulariseringskreftene suger surstoffet ut av det åndelige livet. Men fremfor å gi opp kan vi få lene oss på Ham «som er og som var og som kommer» (Åp 1:8), for å sitere et annet vers som har vært kjært for Paulsen. Herren Jesus Kristus har ikke etterlatt oss alene. Hvis vi mister ham av syne, kan vi lett glemme det. Men i stedet for å glemme kan vi tillitsfullt få slutte oss til den bønnen Herren selv lærte oss: « La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.»

Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, hvor Kristus ­sitter ved Guds høyre hånd. 2 La sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden.

Kolosserbrevet 3:1-2

----

Trykk her for å lese flere andakter :-)