Josefs gamle far
I Bibelen kan alderdommen beskrives som «de onde dager» (Fork 12:1). Hvorfor?
På grunn av sykdom, sorg og skuffelser. Noen får smake mye av det. Ektefellen dør. Barna sporer av fra den gode veien. Venner bryter kontakten. Så sitter en trist igjen. Parkert. Jakob opplevde «onde dager».
Rakel, som han hadde så kjær, døde i barsel. De voksne sønnene førte skam over ham. Josef, 17-åringen, kunne fortelle triste rykter: «Alt det onde han hørte om dem, gikk han til faren med» (1Mos 37:2).
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det verste skjedde den dagen sønnene kom med Josefs kjortel, blodflekket og fæl. «Denne har vi funnet.» Jakob undersøkte den og sa: «Det er kjortelen til sønnen min. Et rovdyr har ett ham opp. Josef er revet i hjel!» (v. 32–33) .
Jakob fikkikke vite at den blodflekkete kjortelenegentlig vitnet om en himmelropende grusomhet. Sønnene hadde solgt sin bror Josef som slave. Faren ble ført bak lyset. Sorgtung. Skuffet. Opprevet i sinnet. Bedratt.
Etterkommerne prøvde å trøste ham. Men etter hvert ble han nok bare sittende alene.
Går det an åhåpe noe for en person i gammel tid? Jeg har et slikt «håp» for Jakob. At en av naboene skjønte litt av smerten hans? At han stakk innom for å slå av en prat? At han delte noen gode historier? At han ba en bønnesalme sammen med ham?
Gud gi alle gamle Jakob-er hadde en sånn venn eller nabo!
Trenger du mer åndelig påfyll?
