Himmellengsel
«Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig» (2Kor 4:18).
Året er 387. Et reisefølge er kommet fra Milano til Ostia ved elva Tiber. De er på vei til Nord-Afrika. Nå samler de krefter til sjøreisen. Augustin og mor Monika står ved et vindu vendt mot en vakker hage. Temaet de snakker om, er «det evige liv». Mor Monika er syk, men tankene er klare, og hun gir uttrykk for dem.
Augustin omtaler samtalen i en høystemt stil. «I samtalen vår kom vi til at den høyeste sanselige nytelse, selv i sin største jordiske herlighet, er for intet å nevne – og kan slett ikke sammenlignes med – gleden i det evige livet.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Så siterer han 1Kor 2:9: «Det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det som Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham …»
De lengtet hjem. Til Nord-Afrika? Ja. Men mest til det nye Jerusalem. De løftet blikket. De hadde ett ønske: Å nå fram. Monika døde på reisen. Sorgen var smertefull. Men minnet om hennes siste dager sto klart for Augustin.
Hun hadde et fast håp om evig frelse. Jesus tok imot henne i døden og hadde henne hos seg helt til oppstandelsens dag. «Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig» (2Kor 4:18).
Jesus, Takk at du har gjort det mulig også for oss å nå fram. Helt fram.
