Gjennom ild og vann
Når du går gjennom elver, skal de ikke overskylle deg. Når du går gjennom ild, skal du ikke svies» (Jes 43:1–2).
Israelsfolket skulle være Guds demonstrasjonsfolk i verden. Nå hadde de syndet mot Gud. Deres trass hadde vært intens og langvarig. Guds dom rammet dem.
De havnet i eksil. Fortidens synder sto for dem som en mur. De hadde bare voldt sin Gud «møye med sine misgjerninger» (Jes 42:24).
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Ved Babylons elver satt de og gråt. De hengte harpene sine på vidjene og nektet å synge Davidssalmer for fangevokterne (Salme 136:1–5). Livssituasjonen var en eneste stor bekymring – både for voksne og barn. Og tiden gikk.
Men Israels Gud hadde ikke glemt dem. Han registrerte angeren og lot sterke profetord lyde. «Trøst, trøst mitt folk!» var budskapet profeten hadde å gå med. Synden hadde Gud selv gjort opp for, gjelden var betalt (Jes 40:1–2).
Turen tilbake til «løftets land» ville nok bli slitsom. Her var mye å bekymre seg over. Men hver eneste tøff dag på veien tilbake til Jerusalem gjaldt følgende trøst:
«Frykt ikke, jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min. … Når du går gjennom elver, skal de ikke overskylle deg. Når du går gjennom ild, skal du ikke svies» (Jes 43:1–2).
Kjære medkristen. Du er forløst fra syndeskylden, og du er på hjemvei. La Guds handlemåte med Israel få demonstrere for deg hvordan han vil ta seg av deg.
