Et trygt ankerfeste
«Herre kjær, ta min hand, led meg hjem til Ditt land. I meg selv er jeg arm og svak. Gjennom stormer og brott, led meg du med ditt råd. Ta min hand, dyre Jesus, led meg hjem.»
Alle vi som er oppvokst ute ved havet vet hva et trygt ankerfeste betyr. At store og små farkoster har en solid fortøyning når stormen setter inn. På samme måte trenger vi en trygg forankring for livet vårt, noe som er til å stole på under alle forhold.
Likevel oppfatter mange i dag troen på Gud bare som en mulighet, og ikke en nødvendighet. Men den kjente sangforfatteren Fanny Crosby var ikke i tvil. I en av sine sanger sier hun: «Jeg må ha min Jesus med meg, på min vei hvor enn jeg går. I de lyse, gode dager, og når livets kamp er hård. Da er sjelen uten frykt, hvor han går, jeg følger trygt!»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I Salme 73 i Bibelen forteller en mann ved navn Asaf om en turbulent periode i livet der mye holdt på å gå galt. Men en påminnelse om livets alvor fikk Asaf til å endre kurs fullstendig. Han sier: «Jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hand. Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i din herlighet.»
Bedre kan det ikke sies! Han hadde fått legge sin svake hånd i Gud Fader sin sterke. Mange av oss har fått erfare hva det betyr når livet går oss imot. Jeg er i Herrens hender, hva enn som kommer på.
Det er blitt skrevet og fortalt mye vakkert om det å ha en hånd å holde i. Som barn trengte vi det, spesielt på steder der mange mennesker var samlet. I ungdommens fagre vår, da vi som kjærestepar holdt hverandre i hånden for første gang. Da banket hjertet heftig. Og vi trenger en trygg hånd når vi blir eldre. «Gje meg handa di, ven, når det kveldar, det blir mørkt og me treng ei hand. Varme tankar og hender som trøystar er som sol over frosen jord», synger Sondre Bratland.
Behovet for trygghet er nedlagt i oss alle. Flere store artister, deriblant Elvis Presley, har hatt «Precious Lord, take my hand» på sitt repertoar. En bønn der første verset lyder i norsk oversettelse:
«Herre kjær, ta min hand, led meg hjem til Ditt land. I meg selv er jeg arm og svak. Gjennom stormer og brott, led meg du med ditt råd. Ta min hand, dyre Jesus, led meg hjem.»
Lyrikeren Haldis Reigstad skildrer Guds omsorg og trøst med følgende ord: «Han som er den gode hyrding, tek mi vesle, veike hand. Dag for dag han trufast leider meg til Himlens lyse land. Tett ved sida mi går Jesus. Alltid vil han vera der. Eg treng ikkje gå og ottast når eg fylgjer Jesus her.
I en tid da angst og uro griper om seg på grunn av terror og tragedier, kommer Jesus oss trygt i møte med en åpen favn og en stående invitasjon til generasjon etter generasjon: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile.»
Kom, alle dere som strever med livet deres. Alle – for her er ingen unntatt – som bærer på tunge byrder av ulike slag. Det kan være feiltrinn, nederlag, sorg, sykdom, skuffelser. Livet er kanskje ikke blitt til det vi drømte om i tenårene, og følelsen av et feilslått liv er tung å bære. Derfor er det så viktig å høre invitasjonen fra Jesus. For til ham kan vi komme med absolutt alt. Det er nåde over nåde.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Livet er en hjemvei, til de evige boliger, til Fars hus, dit Jesus har gått i forveien for å gjøre alt i stand. Og han kommer selv og henter oss alle dem som tror på ham for at de skal få være der han er.
Vi skal slippe å måtte famle oss fram på egen hånd, Jesus har påtatt seg det hele og fulle ansvar. Og da Thomas undret seg på hvordan han og de andre disiplene skulle finne fram, svarte Jesus: «Jeg er veien, sannheten og livet.»
Apostelen Paulus sier: «For enten jeg lever eller jeg dør, enten jeg er våken eller jeg sover, så hører jeg Herren til.» Ja, han går så langt at han utbryter: «For meg er livet Kristus og døden en vinning.» Vi har lett for å bytte om rekkefølgen og sette vinningen først og Jesus til slutt – når vi blir gamle.
Ektefeller, familie, venner, alle skilles ved døden, men den skiller oss ikke fra vår himmelske Far.
Mange har funnet trøst og styrke i sangteksten: «Om jeg våkner i morgen er du hos meg. Om jeg ikke skulle våkne, så er jeg hos deg. Men samme hva som skjer, jeg blir alltid hos deg.»
Apostelen Johannes skriver i sitt første brev: «Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er.»
Egentlig blir vi ikke gamle, vi bare omstiller oss og innstiller oss på fortsettelsen. Det gjør livet til en hjemvei. Ut fra Guds gode og fullkomne vilje er vi alle tiltenkt en god fortsettelse, ene og alene gjennom troen på Jesus Kristus. Han har ordnet alt som ordnes skal for oss.
Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Du leder meg med ditt råd, og siden tar du meg opp i herlighet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Salme 73, 23–24
