Det radikale i det dagligdagse
«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til Far.» Joh. 14.12.
Jeg vet ikke hva din assosiasjon til det å være radikal er. Jeg er todelt: Jeg ser for meg noen radikale kristne, som deler ut traktater, går i demonstrasjonstog, ikke ser på tv, og gjerne snakker med litt svorsk-klang når de preker.
Eller så ser jeg for meg de som er forbilder for oss, de kjente predikanter og ledere, de som bruker seks timer med Jesus hver dag, som ber for syke og alle blir helbredet, som preker for tusener på tusener i Afrika et sted, og skriver bøker i feriene sine.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Og felles for de to typene radikal er; det handler om trosuttrykk og trospraksis. Og jeg er sånn skrudd sammen at når jeg hører om sånne radikale kristne, så blir idealisten i meg innmari gira og realisten i meg veldig sliten.
For det som er sikkert og visst er at disse radikale livene som jeg sammenligner meg med, er så milevis fra min hverdag – at jeg kan ende opp ganske mismodig. Og hvis kristenlivet gjennomgående handler om å sammenligne seg oppover, mot uoppnåelige standarder, kan det bli veldig slitsomt.
Og her er det en kime av et paradoks for oss kristne: Vi har fått et ganske uoppnåelig eksempel i Jesus. Vi er kalt til å ligne han; Johannes sier likegodt i 1. Joh 4.17: For vi er slik som Han er, midt i denne verden. Og Jesus gav oss den noe overveldende oppgaven å bringe Guds rike til verden; «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til Far.» Joh. 14.12.
Så Jesus legger ikke lista lavt og sier «gjør så godt du kan, du...» Nei, også Jesus er radikal i sin utfordring til oss. Men etter å ha levd med Jesus hele livet mitt, begynner jeg nå å lukte lunta, det er ofte mer ved det Jesus sier enn man først ser. Jeg synes hele Guds rike – Guds virkelighet, som Jesus kom for å erklære, ligner aller mest på bakvendtland. Og når jeg tror jeg har skjønt det, kan jeg være sikker på at jeg ikke har skjønt det helt.
Ganske lik gjengen til Jesus, som levde tett på ham i tre år, og til slutt, i påsken, tydelig viste at de jo ikke hadde skjønt hva han sa – og alle flykta da det gjaldt. De hadde oppdaget Messias, og det var knyttet mange forventninger til hvem Messias skulle være og hva Han skulle gjøre. Og Jesus ødela glansbildet så grundig!
Han kom fra feil by, han var født utenfor ekteskapet, og når Han endelig begynte sin karriere som Messias, brøyt han alle regler, hang med feil folk, brøyt helligdagsfreden, og provoserte de som hadde ventet aller mest på Ham. Bare tenk; tempelet var der det skjedde, «the place to be».
Folk dro milevis for å komme i tempelet og tilbe Gud. Men Jesus gjorde sin tilbedelse på gata og i private hjem. Han helbredet, renset, vekket opp fra de døde – langt utenfor tempelets vegger. Noe så irriterende. Hvem sitt lag var han egentlig på? Og Hans karrieres høydepunkt, som startet med et palmetog inn i Jerusalem, var et sårt mageplask, i prestenes øyne. Han døde som en forslått forbryter, uten å forsvare seg. Uten gjengen sin.
Men så kommer han tilbake, helten står opp fra de døde. Og da, da er sjansen der – Han kunne gått gjennom soveromsveggene til Pontius Pilatus eller kanskje Herodes og yppet; spurt hvem som var tøffest i byen nå. Disiplene tenkte sikkert, etter at det første sjokket gav seg; «Han er tilbake!» Gjengen er samlet igjen, og nå kunne Jesus være enda mer en attraksjon. Bare 33 år gammel hadde han et langt liv foran seg, tenk for en karriere. Nå kunne Messias regjere.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I stedet puster han på dem, gir dem Den Hellige ånd og sier noe om at det er bedre at Han drar – og de overtar oppdraget fra Far, om å bringe Guds rike nær. Det er radikalt, det. Å stole på dem som stakk av i påskenatten, overlate familiebusinessen til dem, med noe så usynlig og udefinerbart som et pust og et løfte om en Hellig Ånd. Bakvendtland? Sannelig!
Jeg lurer på om Jesus, fra da av, har gjemt det radikale i det høyst ordinære og dagligdagse. For ikke å si stusselige. I mennesker som deg og meg, som er fulle av svik, svakheter, styrker og talenter i en salig blanding. Himmelriket er kommet nær, i og gjennom deg og meg.
«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til Far.»
Joh. 14.12.
