Angst
«Om jeg vandrer midt i trengsel, holder du mig i live…» (v. 7)
I perioder av livet mitt har jeg vært plaget av angst. Midt i en slik periode ble jeg lagt inn på sykehus med akutt blindtarmbetennelse. Det skulle bli en helt spesiell opplevelse. Det hjalp jo ikke på angsten at jeg skulle opereres.
I lommen hadde jeg en syvende sans med skriftsteder. Jeg tenkte jeg kunne få trøst ved å lese ordet som stod på den aktuelle datoen. Men der stod det: – I dag skal du være med meg i Paradis!
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det vil bli fint å komme til Paradis, men akkurat når dødsangsten herjet som verst, roet det meg ikke akkurat ned. Men jeg fikk narkose og husker ikke mer før jeg våknet opp igjen.
Men før narkosen var gått ut av kroppen min, kom angsten tilbake for fullt. Jeg ringte da på «klokken» og inn kom en pleier.
– Jeg har sånn angst, sa jeg. – Du får prøve å legge deg til å sove da, sa hun og forsvant ut igjen. Ikke akkurat noen angstdempende handling det heller.
Nå tok jeg ikke opp syvende sansen. I stedet tok jeg opp et lite NT, av den lille utgaven i skinn der det står «Det nye testamentet og Salmenes bok».
Så slo jeg tilfeldig opp og havnet i Salme 138. To vers der jaget angsten bort og roet mitt hjerte: «Den dag jeg ropte, svarte du mig; du gjorde mig frimodig, i min sjel kom det styrke (v. 3) og «Om jeg vandrer midt i trengsel, holder du mig i live…» (v. 7)
