Alltid en del av familien

Du finner din verdighet i en rett identitet som Guds barn.

Jeg skulle egentlig aldri ha blitt født. I følge legene kunne ikke mamma få flere barn. Familien min gikk derfor til anskaffelsen av en hund i stedet. En liten, langhåret chihuahua. Men året etterpå kom altså jeg. Familien min ga meg ikke bare ansiktstrekkene mine, de blågrønne øynene og et sett med arvestoffer. De har også gitt meg en tilhørighet. Uansett hva jeg skulle komme til å finne på, vil jeg alltid tilhøre familien min.

Bibelen bruker mange «familie-ord» når den skal beskrive vårt forhold til Gud og hverandre. Gud beskrives som vår far. Jesus Kristus kalles Guds sønn. Vi er Guds barn. Vi har blitt en del av Guds familie. Vi er ikke lenger slaver, men sønner og døtre. Vår ånd roper «Abba, far».

Prosessen for å bli et Guds barn, kaller Bibelen å bli «født på nytt». Eller som Johannes sier: «Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn (…) De er ikke født av kjøtt og blod, ikke ved menneskers vilje og ikke ved manns vilje, men av Gud».

Å være født handler ikke bare om gener og DNA. Det handler også om tilhørighet. Jeg flyttet hjemmefra for 15 år siden. Når jeg kommer hjem til pappa og mamma, kan jeg fortsatt gå rett i kjøleskapet og hente meg noe å spise uten å først spørre om lov. Jeg er like fullt hjemme, selv om jeg har byttet bostedsadresse.

Selv om vi ikke hadde krav på noe som helst, har Gud inkludert oss i sin familie. Å bli Guds barn handler altså ikke kun om en juridisk status, men om en relasjon. Han er ikke bare vår frelser, han har også blitt vår far.

En sunn kristentro handler om rett identitet. Jeg har ikke alltid vært enig med foreldrene mine i alt. Jeg har vært sint og smelt med dører, men det har aldri rokket ved min følelse av å være elsket som deres barn. På samme måte er det med Gud: Han er din far, uansett hva du gjør eller hvor du går.

Den kinesiske kristenlederen Watchman Nee forteller om en dypt fortvilet ung mann som kom for å snakke med ham. Han sa: «Uansett hvor mye jeg ber, uansett hvor hardt jeg prøver, klarer jeg ikke å være trofast mot Gud. Jeg tror jeg mister frelsen min». Nee svarte: «Ser du denne hunden her? Han er min hund. Han er hustrent; han lager aldri rot; han er lydig; han er en sann glede for meg. Ute på kjøkkenet har jeg en sønn, en baby. Han roter mye, hiver maten rundt seg, griser til klærne sine, og lager totalt kaos. Men hvem kommer til å arve meg? Ikke hunden min, men sønnen min».

Det ligger til vår natur å forsøke å gjøre oss selv verdige. Men vi trenger aldri å bevise overfor foreldrene våre at vi er deres barn. På samme måte ligger vår verdighet i at Gud elsket oss først, og kaller oss sine barn. Det betyr at din tro ikke avhenger av hva du føler, men av hvem du tilhører.

Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: «Abba, Far!» Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn. Men er vi barn, er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, så vi også skal få del 
i herligheten sammen 
med ham.