Forsker på ondskap i nytt teaterstykke

Skuespiller Øystein Røger utfordrer nye generasjoner til å se seg om og gjenkjenne tankegodset som nazistenes sjefsbøddel Adolf Eichmann bar på.

– Jeg orker ikke å føre en samtale om historiske bagateller.

LES:Teater med Jesus på scenen

Ordene tilhører Adolf Eichmann i «Samtale før døden», en tenkt dialog mellom den kjente, tyske krigsforbryteren, og dommeren hans. Sistnevnte leter forgjeves etter skyld hos fangen sin.

Stykket hadde Norgespremière påDen Nationale Scene i Bergen forrige lørdag, og spørsmålet som stilles er hvorvidt man kan straffes «for bare å ha utført jobben sin godt».

Stilt for retten

For det gjorde Eichmann. Tyskeren var en av de hovedansvarlige for den praktiske gjennomføringen av jødeutryddelsen under Holocaust, og er blitt omtalt som Det tredje rikets sjefsbøddel. Etter krigen rømte han til Argentina, men ble funnet i 1960, stilt for retten i Israel og henrettet som krigsforbryter i 1962. Mange husker bildet av den mimikkløse mannen i glassburet under rettssaken.

Sverre Røssummoen, som spiller dommer, husker godt da Eichmann ble funnet.

– Jeg hørte på radioen at de hadde tatt Eichmann i Buenos Aires, og løp inn til faren min og sa det. «Hva så?», svarte han. Røssummoen tror faren med det mente at Eichmann tross alt bare var én av mange.

Det er også Eichmanns innfallsvinkel i stykket.

– Du føler ingen skyld, spør dommeren.

– Det var mange skyldige, svarer han.

– Byråkrat

Regissør Lasse Kolsrud kaller Eichmann «en grå eminense», «en flittig medarbeider», men ingen «spektakulær nazist».

– Han er en byråkrat som mener han kan fritas for ansvar. Men begår verdens ondeste handling.

Kolsrud påpeker at det var depresjon og harde tider i Tyskland, men er likevel slått over at kulturen er så lik vår, og at tyskerne som folk minner om oss.

– Det er ufattelig at de kunne begå slike handlinger. Og de nyttige idiotene, de som bare er med på lasset, er også farlige, sier han.

Regissøren sier Den Nationale Scene setter opp stykket for å «forske på» ondskap. Han tror mange av oss kan begå grusomheter.

– Hva ville du selv gjort i en slik situasjon? Hvor går grensen, spør han.

Ikke demoner

Øystein Røger, som spiller Eichmann, mener at stykket er høyst relevant i 2016.

– Vi lever i en tid som minner om denne. Vi har finanskrise, flyktningstrøm og stigende arbeidsløshet. Derfor må vi også være på vakt mot tankene, sier han, og trekker parallell til samfunnsutfordringene i Tyskland før Andre verdenskrig.

LES OGSÅ:Kevin Max vil ikke være i kristen-boks

Røger mener tankegodset også er gjenkjennelig i den politiske versjonen av islam, og bruker gjerne ordet «radikalisert» om Eichmann.

– Det handler ikke om demoner, men om vanlige mennesker som i gitte sammenhenger kan begå onde handlinger. Derfor synes jeg det er viktig at nye generasjoner ser dette og gjenkjenner ondskapen.

Akutt og åpenbar

Historiker Synne Corell vedgår at hun har en «yrkesskade». Mens folk flest er opptatt av å lære av historien for ikke å gjenta den, blir historikere opplært til å se alle hendelser og kontekster for seg.

– Paradoksalt nok så er vi kanskje de som er mest tilbakeholdne med å se paralleller. Vi er kjappe til å påpeke forutsetninger som ikke er de samme.

Corell har likevel merket seg at det i mediene blir trukket paralleller mellom nåtiden og perioden før Andre verdenskrig.

– Det er kanskje lettest å være med på sammenligningen når det gjelder motviljen mot å ta i mot flyktninger, sier Corell. Hun påpeker at verken Norge eller andre land var spesielt interessert i å hjelpe jødiske flyktninger fra 1933 og fremover, og heller ikke etter krigen i 1945.

– Jødene som overlevde konsentrasjonsleirene ble værende i Tyskland. Det var før Flyktningkonvensjonen og de hadde status som «displaced persons» og hadde problemer med å finne et nytt hjem. Norge tok i mot en liten gruppe, forteller Corell som skrev sin hovedoppgave om de fire hundre personene som kom til landet i 1947.

– Den humanitære krisen kan være nokså akutt og åpenbar. Likevel er det mange som har motforestillinger mot å hjelpe.

Vaksine

Historikeren mener etterkrigstidens befatning med Andre verdenskrig i stor grad handler om det samme som «Samtale før døden», nemlig enkeltpersonens ansvar i systemet, og hva som kunne ha vært gjort annerledes.

– Det er som et forsøk på å finne en vaksine mot det totalitære, eller det at mennesker kan gjøre ugjerninger og ikke ha skyld. Det kan virke som om kulturen til tider har vært mer opptatt av «Hvordan skal jeg unngå å bli nazist» enn «Hvordan skal jeg bli en som hjelper andre».

SE VIDEO:Rystende godt teater

Corell viser til at sistnevnte kan komme brått på.

– Du havner plutselig i et øyeblikk der du kan hjelpe eller la det være, og da er du midt i store eksistensielle spørsmål som hvem du skal være noe for, og hva har du ansvar for å hjelpe med.

Regissør Lasse Kolsrud ved DNS tror Norge er i en brytningstid:

– Bare siden i sommer har det skjedd en holdningsendring. Nå har vi «altfor mange flyktninger». Hva skjer i øyeblikket vi definerer dem som fienden? En kan fort hause opp en fiendestemning. Det er i ferd med å skje i forhold til muslimer, sier han.

Corell er enig i at dette er en relevant sammenligning med nåtiden.

– Ja, dette er kanskje det nærmeste vi kan lære noe av 30-tallet og Andre verdenskrig: Hvordan vi snakker og skriver om hverandre, om en skal lage et «vi» og «de andre», eller om vi skal tenke at vi alle er mennesker.