Startet samtalen om de store barna

Da datteren ble «borte» på 
rommet i to år, kjente Guro Hoftun Gjestad på skam og selvbebreidelse. Så skrev hun om det i VG.

«Jeg skriver denne teksten klokken fem om natten. Endelig sovnet barnet trygt i sengen sin etter nok en våkenatt. Menmor er våken. Mor har vært våken i 18 år.»

Slik starter kommentaren «Kjære storbarnsforeldre» som har blitt delt over 120.000 ganger på Facebook og som ble starten på en ny tilværelse for journalisten og trebarnsmoren.

Etter at hun ga ut boken «Storbarnsliv» i fjor, reiser hun nå landet rundt og holder foredrag om utfordringene med å være mor tilbarn som vokser opp og bryter ut av den tette relasjonen medmor ogfar.

Fullt bibliotek

Nylig besøkte hun Bergen Offentlige Bibliotek, og i likhet med alle andre steder hun kommer, er det fullt. De aller fleste mødre, men også enkelte fedre. Der innleder hun med å fortelle om augustnatten for to år siden da hun lå og ventet på datteren som var ute på fest.

– Jeg hadde tekstet med henne. Hun var på fest ett sted og på nachspiel et annet sted. Klokka gikk mot 05.00. Det var ingen grunn til å bekymre seg. Maria var jo myndig. Voksen. Jeg skulle klare å slippe men greide ikke å sovne før hun kom hjem.

Guro Hoftun Gjestad går lenger tilbake i historien. Til sommerferien i Spania samme år. Hun har et bilde derfra som alle fem smiler på. Det eneste, påstår hun.

Høye skuldre senkes når hun forteller om det hun lett humoristisk omtaler som en dysfunksjonellfamilie. Og når hun begynner å snakke om de små barna, som «alle» skriver om, nikkes det gjenkjennende.

– Hvorfor er det så tabubelagt å snakke om de store barna? spør hun.

Maria

Hun forteller om den eldste datteren Maria som i to år stort sett var hjemme, og som stengte seg inne på rommet.

– Hvorfor satt hun så utrolig mye inne? Var det et stille ungdomsopprør, starten på en depresjon? Eller var det ensomhet? Ingen har godt av å være så mye alene, slår hun fast.

Riktig nok fikk Maria venner via nettet, men i den virkelige verden strevde hun etter hvert med å finne sin plass i gjengen og på skolen.

– Da hun var liten trengte vi ikke å søke om hjelp. Den kom fra alle steder. Men dette var vanskelig å prate om, og ikke hadde hun lyst til å prate om det selv heller. Selv kjente jeg på skam. Ikke over henne. Jeg bebreidet meg selv og lurte på hva vi hadde gjort galt fordi hun ikke kjente seg sterk, trygg og glad. Når var det tryggheten glapp? Disse tankene kvernet «høl i hue på meg,» forteller hun.

Det er ikke så farlig

«Detkan snakkes om de store barna. Vibør ogskal snakke om de store barna,» skriver Gjestad Hoftun i boken «Storbarnsliv.» Og i foredraget gjør hun nettopp det. Hun snakker om andre store barn hun har møtt i forbindelse med boken og om sine egne, først og fremst Maria.

Jeg tar meg selv i å spørre om det er greit for datteren å bli omtalt så mye, og mot slutten av foredraget får jeg svar. Hoftun Gjestad forteller at hun flere ganger lot datteren lese det som står om henne i boka og ga henne mulighet til å stryke. Det godkjente hun.

Og hver gang hun skal ut på et nytt foredrag ber hun om godkjenning på nytt: «Er det greit at jeg forteller din historie?» Svaret fra datteren er alltid det samme. Det er ikke så farlig, for hun vet at hennes historie også handler om mange andre.

– Hun som var 18, er nå 20. Og min datter som var 15, er 17. Jeg merker at jeg har blitt en roligere mor og er mindre bekymret. Problemene i tenårene er som oftest ikke starten på noe, slik trassalderen er når de er tre. Tenårene er en fase, sier hun når Dagen kontakter henne en uke senere. Når hun reiser rundt er hun tydelig på sin rolle: å se andre foreldre «rett i øya» og å åpne opp for samtale.

– Greier jeg det, har jeg lykkes, sier hun.

Større åpenhet

Når foredraget er over, er det alltid noen som tar kontakt. Mange forteller om barnet sitt som er ensomt og ikke har venner.

– Nesten ingen kommer bort til meg og snakker om det som tradisjonelt har vært et ungdomsproblem; fyll og spetakkel. De historiene hører jeg svært sjelden, sier hun.

Hoftun Gjestad er glad for at det har blitt større åpenhet ompsykisk sykdom, men er samtidig kritisk til eksponeringen.

– Noen er så flinke til å snakke om seg selv at de lager blogg og blir en karakter på tv. Så har du alle de som ikke greier å åpne seg, og som holder det for seg selv. Viktigere enn å ha en egen blogg, er å åpne seg for en fortrolig. Det burde være mer snakk om å være god for noen. Det ligger så mye godt i det. Alt handler ikke om å være god i noe.

– I foredraget snakker du om skammen ved å føle seg utilstrekkelig. Hvor sterkt er den tilstede hos storbarnsforeldre?

– Jeg føler at det er en utrolig kvern som går. Vi lurer på hva som gikk galt ettersom barnet ikke oppfører seg som forventet. Men det jeg ser er en foreldregruppe som til de grader har fulgt opp barna med skole, lekser og fritid.

– Du sa i foredraget at løsrivelsen blir tøffere fordi vi har vært så tett på barna våre tidligere. Er vi for tett på når de er små, tenker du?

– Kanskje. Om vi hjelper dem for mye, kan de miste følelsen av å mestre. I forhold til egne barn ser jeg behovet for å holde igjen.

Velstand

I foredraget snakker Hoftun Gjestad om sammenhengen mellom ungdomstid og velstand.

– Går du to generasjoner tilbake, så hadde de ingen ungdomstid.

Selv var hun 26 år da hun fikk barn, men tvilholdt på ungdomstiden. I dag er venninner på hennes alder fortsatt småbarns­mødre.

Maria som nå er 20, bor fortsatt hjemme. Det gjør mange av hennes venninner også.

Mot slutten av foredraget spør Hoftun Gjestad om vi kanskje har overproblematisert barna våre helt siden de ble unnfanget.

– Vi har jo hatt tunnelsyn på ungene våre i stor grad, fordi vi har hatt tid, råd og mulighet til å ivareta dem så til de grader. De har ikke lært seg å takle motstand og vi har kanskje i for stor grad hjulpet dem over for mange hindre. Det har en pris det også, sier hun.