Jeg vet en deilig hage

Fader Douglas får mennesker til å blomstre, selv når livet føles som en ørken. Flyktningleiren han leder er ulik alle andre.

Så angrep terrorgruppenISMosul og de kristne landsbyene påNinivesletten, og ­klosterhagen ble aldri mer den samme. Den andre gangen jeg kom hit, like før jul i 2014, var blomsterbedene jevnet med jorden og de fleste trærne hugget ned. Hagen var blitt flyktningleir.

Blå telt stod tett i tett og gav ly til 562 mennesker. De siste to var blitt født i leiren. I ett av teltene hadde presten, fader Douglas, laget en julekrybbe i full størrelse, for å gi flyktningene håp og minne dem om at også Frelseren en gang hadde vært flyktning.

Kontainerhus

Da jeg besøkte leiren i sommer var teltene erstattet med kontainer­hus. Enda flere trær var hugget ned, og plenen var lagt under sement, for renslighetens skyld. Ikke et blomsterbed var å se, men menneskene som nå hadde bodd i leiren i to år, blomstret. Mye takket være fader Douglas utrettelige innsats.

Skjønnheten møtte meg allerede i porten inn til leiren. En gruppe småjenter kledd i hvitt sto oppstilt til fotografering før de skulle få sin første nattverd i kirken. De kniste og lo og følte seg veldig fine, mens guttene hang på gjerdet og beundret dem.

Kontoret til fader Douglas lå i et kontainerhus bak kirken. Og én ting var uendret siden sist jeg var der: den katolske prestens kontor var akkurat like travelt som før. Mennesker kom og gikk for å få hjelp til stort og smått.

– Kan jeg forstyrre litt? spurte jeg da jeg stakk hodet prøvende inn døren.

– Du har allerede forstyrret, svarte fader Douglas med et lunt smil. – Kom inn og sett deg ned.

Jeg fikk et glass vann og ble vist plass i en sofa. Der ble jeg sittende mens folk kom i en stadig strøm. Blant dem som kom innom var en av de hvitkledde jentene. Presten la armen rundt skuldrene hennes og gav henne sin fulle oppmerksomhet.

Redd for fremtiden

Fader Douglas har som mål å gi flyktningene gode minner som kan erstatte de vonde. Han vil gi dagene innhold og hjelpe dem å se fremover, men det er ikke lett.

– Folket vårt er redd for frem­tiden. De er overbevist om at for­tiden var bedre enn fremtiden noen gang kommer til å bli. Husk at husene deres ble ramponert og plyndret. Naboene har sviktet og vendt seg mot dem. Selv om Mosul skulle bli frigjort, tror de ikke at de noen gang vil føle seg trygge igjen.

– Jeg er faktisk redd for at fantasien vil ta knekken på folket mitt. De lager seg indre bilder av hva som kan komme til å skje. På sikt vil det være verre å leve med redselen for hva som kan skje, enn vissheten om hva som faktisk skjedde, sier han.

Fader Douglas merker at frykten sitter dypt i folk. Man skulle for eksempel tro at de ville være glade for å få flytte ut av leiren og inn i en leilighet i et skikkelig hus. Men mange opplever at overgangen er vanskelig. For hva hvis noen enda en gang kommer og dundrer på døra deres og jager dem vekk? Hva om noen merker inngangsdøra med «N» for nazareer, slik IS gjorde i Mosul, som tegn på at de kristne er fritt vilt?

Tilgivelse

Fader Douglas tror ikke de kristne irakerne noen gang vil klare å glemme det som har skjedd de siste årene.

– Tenk på jødene. De gråter fremdeles etter 2. verdenskrig.

– Folket vårt kan ikke glemme, men de må klare å tilgi. Det er ikke noen vei utenom, og det vet de. Klarer de ikke å tilgi, blir de hengende fast i hatet og fører det over til neste generasjon, som en vond spiral. Tilgivelsen er en bro bort fra helvete.

Men samtidig som den katolske presten forkynner tilgivelse, er han opptatt av å kalle ting ved sitt rette navn. Derfor mener han det er viktig å få anerkjent overgrepene mot kristne og yazidier i Irak om folkemord.

– Jeg slåss for ordet folkemord, sier han. – Hvis verden anerkjenner det som har skjedd som folkemord, sier man at dette ikke var et hendelig uhell, men systematiske overgrep. Da forplikter verdenssamfunnet seg til å sikre at dette ikke skjer igjen. Lar vi være å bruke dette ordet, gir vi grønt lys. Da vil det skje igjen. For siste kapittel er ikke skrevet om IS. Problemet vil fremdeles være der etter dem, slik det var før. Og angrep som det IS sto bak, vil skje igjen.

Han er også opptatt av at Irak trenger en ny grunnlov.

– Det viktigste er like rettigheter. Vi trenger en grunnlov som beskytter hele folket og som garanterer religionsfrihet og ytringsfrihet. Først når vi får en slik grunnlov, får vi et nytt Irak.

Som en liten by

Folkevandringen til prestekontoret har stilnet. Fader Douglas har tid til å prate og ta en tur rundt i leiren. Han ivrer etter å vise frem de små bedriftene de har startet. Inne på bakeriet er tre kvinner i full sving med å lage pizzaer og kanelsnurrer. Den deilige lukten av fersk bakst kiler i nesen. Presten får prøvesmake og er såre fornøyd.

I nabohuset ligger systuen der nytt tøy blir produsert, og gamle klær blir sydd om. I frisørsalongen vegg i vegg får kvinnene i leiren stelt håret, ordnet negler og hud og utvekslet siste nytt. På fortauet utenfor leiren står små salgsboder på rekke og rad. Der er det mennene som rår.

Livet i flyktningleir kan fort bli passivt og kjedelig. Derfor sørger fader Douglas for å tilby barna en rekke aktiviteter etter skoletid. Han viser stolt frem biblioteket, piano- og gitarundervisningen og småbarnsgruppen. Leiren har ­også treningsrom, kino og vaskeri.

– Vi lønner 50 personer. Vi er som en liten by. Jeg styrer med militær stil. Enkelte kaller meg sviger­mor, sier han og gliser.

Trygg havn

Presten understreker at kirken må følge og tjene folket. Derfor harden kaldeiske (katolske) kirken iErbil bygget skoler og helseklinikker. Og der det en gang var en klosterhage, skal kontainerne om litt erstattes av hus. Da Dagen var på besøk skulle byggingen av 120 leiligheter starte uken etter. Kirken vil skape en trygg havn. De opplever atKurdistan er siste trygge skanse for kristne i Irak.

– Vi vil gi folket vårt gode grunner til å bli værende her, sier fader Douglas. Hva folk så velger, mener han må bli deres egen sak.

– Hvis de vil dra, er det ikke vanskelig å finne hundre grunner til det, fortsetter han og tilføyer:

– Hvis dere i Vesten vil unngå at vi en dag kommer til grensen deres, må dere hjelpe oss til å bli værende. Men kan dere ikke hjelpe oss til å bli, må dere hjelpe oss ut.

Reportasjeturen til Irak ble støttet av stiftelsen Fritt Ord.