Sporene av Treholt-saken

Jeg var på det tidspunktet nyhetsredaktør i Dagen og satt plutselig med en svært vanskelig sak å håndtere. Norske media i sin alminnelighet kjørte saken opp med feite typer og uten reservasjoner.

Kjetil Bjørnstad

Verden som var min

Åttitallet

Roman, 797s.ib

Aschehoug 2017

----

En roman på nær 800 sider, orker jeg ta fatt på noe så gedigent? Men beretningen fascinerte meg mer og mer, og lengden ble slett ikke noe problem. Jeg kunne godt ha fortsatt om boken hadde hatt flere sider.

Arrestasjonen

La det være sagt først som sist: Miljøene som Bjørnstad skildrer, er langt fra de jeg vandret i såvel på 1980-tallet som i andre deler av mitt liv. Men de nasjonale og internasjonale begivenhetene han stanser opp ved og som danner innhogg i fortellingen om eget liv og karriere, de har også jeg opplevelsen av å ha gjennomlevd.

Ikke minst den historien som Bjørnstad gir mest plass og som han kommer tilbake til en rekke ganger: Arrestasjonen av Arne Treholt 20. januar 1984 med anklager om spionasje til fordel for Sovjetunionen og Irak.

Forsvarte Treholt

Jeg var på det tidspunktet nyhetsredaktør i Dagen og satt plutselig med en svært vanskelig sak å håndtere. Norske media i sin alminnelighet kjørte saken opp med feite typer og uten reservasjoner. Arthur Berg, som da var sjefredaktør i Dagen, likte det dårlig at avisen vår skulle følge opp mediaflertallets behandling av saken, han likte for eksempel ikke at Dagen brakte navnet på den spion-siktede. Det gjorde jobben som nyhetsredaktør slett ikke noe lettere!

Arthur Berg hadde stor sympati for far til Arne Treholt, Ap-politikeren og statsråden Thorstein Treholt. Han prøvde å sette seg inn i situasjonen til faren som slik brutalt hadde fått utlevert sønnen til en nådeløs presse, men også til påtale- og rettsmyndigheter som nokså bombastisk hadde slått fast at anklagene mot Arne Treholt hadde et solid grunnlag.

Dårlige bevis

Ketil Bjørnstad ble raskt engasjert i saken mot Arne Treholt. I Åttitall-romanen stiller han spørsmål om hvorfor dette ble så viktig for ham. Han ser tilbake på barndommen da han og en kamerat hadde vist en sterk fascinasjon for Sovjetsamveldet og ditto skepsis til USA. Men for hans del, stakk det ikke «dypere enn at Khrusjtsjov lignet sånn på onkel Birger».

«Jeg bekymrer meg ikke for karriere, ære og berømmelse. Men jeg tenker på omkostningene ved å stå utenfor, å ha et samfunnssyn som bryter fundamentalt med flertallets.»

«Nå ser jeg tydelig at jeg alltid vil være på kollisjonskurs med det allment vedtatte (selv om jeg kunne melde meg inn i et bestemt parti eller bevegelse, vil jeg være en del av en minoritet…)»

Musiker og forfatter

Kjetil Bjørnstad har en lang kunstnerisk karriere bak seg, både som musiker og forfatter. Spesielt kjent er hans musikalske verk «Leve Patagonia» (1978) der vi finner sangen «Sommernatt ved fjorden», ofte å høre blant annet i radio.

«Åttitallet» har også fjorden som en ramme, forfatteren tilbringer mye av tiden på Sandøya i Aust Agder der sommerboligen er utvidet til helårsbruk. Her har han anledning til å reflektere over kunstnerlivet og kunstens betydning i samfunnet. Han er opptatt av overgangen mellom kunst og virkelighet, er det kunsten som imiterer virkeligheten, eller er det virkeligheten som lar seg påvirke og styre av kunsten.

Et sted skriver han: «Kan kunst bli distraksjon? Flukt? Noe man fyller livet sitt med, istedenfor å ta seg selv på alvor? Så langt i livet har han aldri følt det slik. Å lese en roman av Charles Dickens eller lytte til en symfoni av Prokofiev har aldri fratatt ham noe, snarere tilført livet hans mening og forståelse.»

Selvransakelse

Sentralt i Bjørnstad sitt forfatterskap står romanen Oda om malerinnen Oda Krogh, en utgivelse som ifølge «Åttitallet» ble karakterisert som «makkverk» i Dagen, «Kristen-Norges mest ortodokse avis».

– Men, spør forfatteren seg nå, bruker han romanene som et skjold mot seg selv? Skrev han Oda for å slippe å konsentrere seg om konfliktene i sitt eget liv, fordi de var ubehagelige for ham?

Flere steder i romanen finner vi slike selvransakende spørsmål, men også innrømmelser knyttet til levd liv: «Han hadde alltid, inspirert av Rousseau, tenkt at begjæret i seg selv ga mennesket en dypere følelse av mening enn om begjæret ble besvart og tilfredsstilt. Var det ikke begjæret som hadde drevet ham videre i livet, fra menneske til menneske, fra prosjekt til prosjekt?»

«Selv skriver han om svik, fordi han vet han har sveket noen, og at sviket vil hefte ved ham resten av hans liv, uansett hvordan fortsettelsen blir…»

«Han merker at han lever i en tid hvor både han selv og mange av hans nærmeste venner ønsker å legge ansvaret for det som skjer med dem selv på andre. På politikerne, på partneren, på jobben, eller på barnet. Men hvem skal han skylde på? Hva om alt bunner i hans egen, katastrofale unnvikenhet? At han rett og slett er handlingslammet, uten styring over sitt liv?»

Å huske rett

Å skrive romaner med tilbakevendende blikk på det som er selvopplevd, kan være krevende. Bjørnstad uttrykker det slik: «Å navigere i erindringen er som å sitte i en båt i tett tåke. Plutselig åpner et gjenkjennelig landskap seg, for igjen å forsvinne i den samme tåken, hvis ikke samtalen, eller ordet, blir fyrlykten som viser vei.

Ofte føler jeg det slik: At jeg husker erindringen om noe som skjedde. At erindringen blir tydeligere enn det som var grunnlaget for erindringen.»

Møte med døden

Livet, kjærligheten og døden er stikkord på den skjønnlitterære arena. Og temaene finnes også i ulike varianter i «Åttitallet». Bjørnstad er spesielt opptatt av flyulykkene som skjedde i 1980-årene, og slike ulykker var det flere av med tildels store tap av menneskeliv.

«Hva er det som suger meg fast til alle disse flyulykkene? Er det den brå overgangen fra liv til død? Er det selve fallet? Å skulle erkjenne, i løpet av sekunder, at livet er over, uten å få noen sjanse til å si farvel eller rette opp eventuelle feil.»

Forfatteren forteller at han har skrevet et avskjedsbrev til sine nærmeste, lagt inn mellom notene han har med, om han selv skulle bli rammet av en slik ulykke.

Vage svar

Jeg har latt meg engasjere av denne romanen, selv om mye av det jeg leser er så fjernt fra eget liv. Den omhandler likevel eksistensielle spørsmål, utfordringer som kunstneren ofte har vage svar på. Og jeg synes det er ille at alkoholen skal flyte så rikelig i mange kunstnermiljøer (og andre sammenhenger for den saks skyld. Er ikke rusmisbruk en vesentlig bakgrunn for de mange overgrep som avdekkes i dag?).

Spennende skal det bli om «Nittitallet» blir en god fortsettelse av årets roman!